Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

22. november hadde vi et innlegg i Adresseavisen med en takk til ultralydsenteret med henvisning til våre opplevelser med hvor viktig de hadde vært for oss. Første halvparten av innlegget ble strøket av avisen.

Vi er voksne nok til å anta at det ligger en rasjonell, om enn klønete, journalistisk vurdering bak Adresseavisens valg, men måten det er gjort på gjør det fullt mulig å få mistanke om at det ligger en skjult agenda bak. Slik som vi oppfatter innlegget etter redigering framstår vi som synsere, ikke som noen som skriver utfra egne opplevelser. Flere har kontaktet oss etterpå og sagt at innlegget virket vanskelig å forstå. Vi ønsket å stå fram som representanter for de som har opplevd nødvendigheten av den teknologiske utviklingen. Den siden har Adressa overhodet ikke sluppet til, og forkortingen kan lett oppfattes som bevisst handling for å styrke et redaksjonelt standpunkt i saken.

Hadde vi vært like tendensiøse i vår framstilling som Adresseavisen har vært i ultralydsaken, så hadde vi sagt at mistanken var berettiget. Her er hele innlegget, så dere kan vurdere selv.

Takk til ultralydsenteret

For over 7 år siden ble mor sendt på ultralyd. Hun hadde nettopp fått bekreftet av legen at hun var gravid, og vi ble samtidig servert en mistanke om at noe kunne være galt: Det var tegn på at barnet lå utenom livmoren.

Vi var nokså stille da vi kort tid etterpå satt og ventet på en sofa i en gang på RiT. Så ble vi ropt opp og sluppet inn i det aller helligste. Mor fikk en blå gelé på magen og en sonde ble trykket mot henne. Fram på skjermen kom en muskelknute, livmoren. Sekunder etter åpnet den seg, og i den smale sprekken lå en liten «klinkekule». Ved siden av plommesekken lå vårt bitte lille barn. Da gråt far.

Senere fikk vi invitasjon til å være med på et forskningsprosjekt. Dr. Harm-Gerd Blaas ble vår følgesvenn i flere uker, og vi fikk etterhvert et album med over 50 ultralydbilder. Allerede i svangerskapets 14. uke viser dr. Blaas oss en liten pung. «Junge», skriver han på tysk på bildet, og forteller oss at han er helt sikker. Han viser oss utviklingen av hjernen til den lille, og peker ut navlebrokket og et par andre utviklingstrekk som mange urutinerte ultralydbrukere kan misforstå. Målet med studien, forteller dr. Blaas, er å finne ut hvordan man kan unngå å misforstå naturlige funn som faresignaler. Og, selvfølgelig, det er et mål å vite stadig mer om ultralyd, for man kjenner enda ikke alt den kan brukes til.

Med vårt neste barn oppdaget vi at ultralyd kan brukes til mye mer. Mor var Rhesus-negativ og far Rhesus-positiv og etter få uker kom beskjeden om at mor hadde utviklet antistoffer mot barnets blod. Blodet til barnet ville sakte men sikkert bli ødelagt. Barnet risikerte også å bli født med en alvorlig gulsott som kunne ødelegge hjernen. Igjen ble det ultralydundersøkelser. Professor Torvid Kiserud ble vår følgesvenn resten av svangerskapet, og målte hjertefrekvens og blodstrømmingshastigheter i barnet en gang i uken. Igjen følte vi at vi var i dønn trygge hender.

Etter 35 uker får vi beskjed om at det har skjedd en forandring, og barnet måtte ut så snart som mulig. 4 dager senere ligger et liten gutt på mors mage, men bare i noen få minutter før han blir sendt til kuvøseavdelingen. 3 uker ligger han der, mesteparten av tiden på solseng, inntil man vet at gutten har klart å lage sitt eget blod. Det tar to måneder før han gir oss noen særlig respons, han er slapp og bare sover. Særlig besteforeldrene, med seks barn og åtte barnebarn, synes det virket nifst. Barn skal ikke være slik. Kanskje hadde han likevel blitt hjerneskadd?

Selv var vi tryggere, for visste at vi bodde i en by med et internasjonalt ledende ultralydsenter. I vårt første svangerskap fikk vi bekreftet med en gang at barnet var på plass. Vi opplevde å føle nærhet til barnet på et langt tidligere tidspunkt enn de fleste andre, de klare, levende bildene viste oss så tydlig at han var noe mer enn en celleklump. Mens kvalmen var på det verste, var det en god trøst.

Den andre gutten ble sikret mot en tilstand som tidligere hadde ødelagt mange barn.

Sett fra vår bakgrunn virker derfor de reaksjonene som er kommet mot de planlagte ultralydundersøkelsene som skremmede fundamentalistiske. Selv Adresseavisen gir på lederplass (8. november) en analyse som ser ut som en ryggmargsrefleks uten kunnskap om hva saken gjelder. Professor Sturla Eik-Nes har ikke bedt om å få forske på hva han vil uten samfunnets innblanding. Men han har rett til å få forskningen evaluert av fagfolk som kan vurdere både nytten og de etiske problemene ved prosjektet, ikke av politikere som kaster seg inn i debatten på bakgrunn av tabloidoppslag. Adresseavisens leder var for oss en uforståelig applaudering av at en statsråd uautorisert griper inn i og prøver å overstyre en lovlig og grundig saksbehandling. Normalt har media en annen holdning til den slags politisk innblanding.

Professor Svein Sjøberg skrev en gang at «I lærebokas merkelige verden eksisterer alle våre ting og produkter, men det nevnes aldri at noen har laget dem. Det ser ut til at industrien bare produserer en ting: Forurensning og menneskelig lidelse.» Lignende tanker melder seg når man leser medias omtale av ultralydforskningen ved RiT. Hvorfor glemmer man hvilke lidelser denne forskningen har spart oss for? Er barn som blir reddet uinteressante i denne saken?

Man kan forstå at særlig foreldre til barn med medfødte skader kan føle prosjektet som en trussel. Men respekten for deres følelser må ikke bli så overveldende - og teknologifiendtligheten så lammende - at man aksepterer å skubbe friske barn over i de funksjonshemmendes rekker. Av og til er det bare kunnskap som kan fjerne redselen og gi gjensidig respekt, ikke redaksjonell skråsikkerhet.

Forleden fikk vi det endelige bevis på at minstegutten ikke hadde fått noen skade, han «knekte lesekoden» før han fylte 5 år. Vi tror ikke vi ville ha fått oppleve dette hvis ultralydsfanatikerne hadde fått styre utviklingen.