NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Debatt

Forskningskrise, studiekvalitet og ressursfordeling

Forskning og høyere utdanning er ganske mye framme i media for tiden. Regjeringens forskningsmeldig og Mjøsutvalgets arbeid er sentrale stikkord i denne sammenheng. Det Norske Videnskaps-Akademi har parallelt med dette gitt ut en egen rapport: «Norsk forskning ved sekelskiftet ? Tid for gjennomtenkning» (ISBN 82-90888-28-7) der det uavhengig av Forskningsmeldingen bl.a. konkluderes med at stillingen for norsk forskning - særlig i et internasjonalt perspektiv - er meget bekymringsfull.

I disse dager har jeg som hovedstyremedlem i Norsk Forskerforbund et innspill om forskningens vilkår ved våre universiteter i medlemsbladet «Forskerforum». På grunn av begrenset spalteplass i Forskerforum og fordi jeg tok utgangspunkt i situasjonen slik jeg kjenner den fra NTNU, er det naturlig å utdype noen av mine refleksjoner i Universitetsavisa. Først sakser vi fra Forskerforum:

Som jeg sier innledningsvis, kommer det stadig påstander (bl.a. i Universitetsavisa) om at sivilingeniørstudiet i Trondheim er svekket, og flere forsøker å koble denne situasjonen sammen med dannelsen av NTNU. Jeg mener dette er virkelighetsflukt eller ansvarsfraskrivelse. Det er lett å vise at helt fra tidlig i 1980-årene ble rammevilkårene rundt sivilingeniørutdanningen svekket. Akkurat som ved de øvrige universiteter og høgskoler fikk NTH en årlig økning i studenttallene. Jeg tror at dette ved NTH i større grad enn ved de øvrige læresteder ble akseptert uten at bevilgningene økte i samme grad, man betraktet det som en utfordring å utdanne flere ingeniører med de midler man hadde. Man ville vise at man var «beste gutten i klassen». Situasjonen utviklet seg gradvis til det verre, og nå er situasjonen for forskningen kritisk ved mange institutter. I tillegg til økte studenttall ivret sterke krefter i NTH-miljøet for å innføre ressurskrevende pedagogiske tiltak samt innføring av 5-årig studium. Alt dette er i seg selv positive enkelttiltak, men i sum har det ført til at den enkelte medarbeiders undervisnings- og veiledningsbelastning er økt i så stor grad at forskningen noen steder er omtrent totalt fraværende. Når forskningen likevel holder høy kvalitet i mange av miljøene, skyldes det at mange er så entusiastiske i forhold til sin jobb at de legger ned en arbeidsinnsats som langt overstiger 100% stilling.

Sterkt programmerte profesjonsstudier krever stor undervisningsinnsats. Dette i seg selv skulle tilsi et høyere lærer/student-forhold enn ved sammenlignbare «frie studier», f.eks. realfag. Som jeg viser i mitt innlegg i Forskerforum, er den reelle situasjon omvendt. I tillegg til den gradvise forverring for forskningen man hadde hatt i minst 10 år, innførte NTH en budsjetteringsmodell (MRB) som sterkt fokuserte på mengde undervisning. Slik ble situasjonen ytterligere forverret.

Ved universitet og vitenskapelige høgskoler skal undervisningen være forskningsbasert. Når lærerpersonalet gradvis gjennom 20 år har blitt sulteforet på tid og muligheter til å drive forskning, blir lærernes kvalifikasjoner og kvaliteten på undervisningen (og dermed de ferdige kandidatene) dårligere. Selv om vi i sum gir det samme faginnhold i dag som for 5 eller 10 år siden er dette - relativt sett - en senkning i studiekvalitet.

Det er lett å klandre ledelsen for at situasjon har fått utvikle seg slik jeg har beskrevet. Men vi må nok ta hovedansvaret selv. Som medarbeidere og fagorganiserte har vi hatt innflytelse på alle ledd i organisasjonen. Situasjonen må nå endres, og det kan skje på flere måter. Skal kravet om kvalitet ha noen mening, trengs en vesentlig økning i totale ressurser. Disse må i sterkere grad øremerkes til forskning, og det må foretas en kraftig intern prioritering.

NTNU dårligere stilt

I Trondheim er det stadig debatt om NTNU. Enkelte hevder at nyskapningen fra 1995 har ført til en svekkelse av profesjonsutdanningen (i.e. sivilingeniør/ arkitekt) ved institusjonen.

Det har utvilsomt vært en svekkelse av profesjonsutdanningen i de senere år, noe jeg viser eksempel på nedenfor. Men jeg er ganske overbevist om at det er andre grunner enn opprettelsen av NTNU som er årsak til dette. Jeg kjenner situasjonen fra eget institutt ved NTNU, og helt fra tidlig på 1980-tallet har det vært forverring i ressurssituasjonen. En årsak til dette er stor økning i studenttallene, men like viktig er innføring av flere krevende pedagogiske tiltak (PBL, tverrfaglige prosjekter etc.) og 5-årig studium for sivilingeniører. Dette er tiltak som NTH - og etter 1995 NTNUs fakulteter for sivilingeniørutdanning - har ivret sterkt for å få gjennomført, uten at det er blitt tilført ekstra midler. Vi ser nå resultatene av denne ensidige satsingen, med stor undervisnings- og veiledningsbelastning. For å illustrere situasjonen med tall for eget institutt (Geologi og bergteknikk) kan vi se på følgende utvikling: I 1985 utdannet 19 vitenskapelig ansatte 24 kandidater. Dette økte til 34 kandidater i 1991, 50 i 1997 og 53 kandidater i 1998. Samtidig sank tallet på vitenskapelig personale til 18 i 1991 via 17 i 1997 til 16 i 1998.

Denne enorme satsingen på undervisning - samtidig som bemanningen har gått ned - har gått sterkt utover forskningen. Man har i dag et vesentlig høyere student/lærerforhold enn for 10-15 år tilbake, og lærerpersonalet som helhet er mindre oppdatert forskningsmessig. Vi er kanskje ikke villig til å innse det, men situasjonen gjenspeiler seg allerede i dårligere kvalitet på de ferdige kandidatene og enda verre vil det bli framover. Bare etter en vesentlig økt satsing på forskningen kan vi vente at situasjonen blir bedre. Vi må innse at vi som fagforening har vært altfor svake, ikke minst internt ved NTNU, men også overfor myndighetene, når det gjelder å protestere mot og påpeke konsekvensene av denne utviklingen.

Det er for øvrig mye som tyder på at ressurssituasjonen ved NTNUs sivilingeniørutdanning er vesentlig dårligere enn for sammenlignbare fagmiljø ved de øvrige universiteter. Statistikk i NFRs rapport etter en internasjonal evaluering av geofagene i Norge (1998) er en god kilde for slik sammenligning. Den viser at for perioden 1992-96 utdannet vårt institutt ved NTNU like mange geofag-kandidater (175) som universitetene i Oslo (eks Geol Museum) og Bergen til sammen (168). Antall vitenskapelige stillinger i geofag ved NTNU var i 1997 17 og årsbevilgningen over statsbudsjettet 8,5 MNOK, mens de tilsvarende tall for UiO og UiB til sammen er 47 stillinger og 21,4 MNOK.

Det er vår plikt som fagforening å gripe fatt i slike situasjoner for å begrense ulikhetene. Det vil kreve vilje til kraftig prioritering, både av Forskerforbundet og fra myndighetenes side. Dette må gjøres selv om noen av våre medlemmer skulle føle at det er dem det går ut over. 


Av Tore Prestvik