Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren»- dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk? Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Du tror det ikke før du forstår det

Store deler av Nord-Europa har i perioder vært dekket av kilometertykke islag. Istidene kaller vi det. Noe lignende skjedde også for 300 milloner år siden. Men for 700 millioner år siden var det virkelig dramatisk: Hele jorden var dekket av tykke islag og havene var nesten bunnfrosset. Selv ved ekvator.

Forklaringen på at det dannes istider er enkel. Isen reflekterer solstråler, og når det blir kaldere blir det mer is og enda flere varmende stråler reflekteres. Dette fører til ytterligere nedkjøling som igjen fører til enda mer is og enda mer refleksjon. Osv. I ugunstige tilfeller kan relativt små endringer skape en istid. Hvis isen først dekker for mye av jordkloden, kan prosessen løpe løpsk og nedkjølingen vil bli så sterk at hele jorden til slutt blir isdekket. Det var dette som skjedde for 700 millioner år siden.

Indikasjoner har man hatt lenge, for over hele jorden har man funnet spor av at det var omfattende isbreer på den tiden ? selv i områder ved datidens ekvator. Problemet har vært at en slik nedfrysning etter teorien skulle ha vært permanent. Men vi vet jo at isen smeltet, så enten måtte det finnes en forklaring på tøværet, eller så måtte teorien om total nedfrysning ha vært feil. En dramatisk teori med så store svakheter blir sjelden stueren innen vitenskapen.

Så plutselig i november 1997 falt brikkene på plass, og forskeren Paul Hoffman og hans medarbeidere kunne pusle sammen et av de mest fantastiske eventyr fra jordens historie (Science, 1998, side 1342).

Det var geokjemien som ga svaret, og svaret er slik: Isen dekket absolutt hele jorden og hindret atmosfæren fra å komme i kontakt med havvannet og landmassene. Samtidig hindret den lave temperaturen nedbør, og CO2 og andre gasser som vulkaner slapp ut ble derfor ikke vasket ut av atmosfæren. Atomsfæren, vannet og landmassene utviklet seg uavhengig av hverandre. I havet ble det oksygenfritt, og jernioner som strømmet ut fra undersjøiske vulkaner og vulkanske kilder holdt seg oppløst. På land og på grunt vann lå store mengder finfordelt materiale, skurt løs av isen og klar til å reagere med gasser fra luften. Dette var situasjonen i kanskje noen få millioner år.

Etter som mengden av gasser i atmosfæren økte, økte også drivhuseffekten, og etter hvert begynte isen langs ekvator å smelte. Vanndamp er også en drivhusgass, og når temperaturen steg og vann fordampet ble det en stadig økende drivhuseffekt. Isen som trakk seg tilbake reflekterte mindre og mindre solstråling. Igjen løp det løpsk. I løpet av kort tid smeltet absolutt all is på jorden, og jorden gikk fra sin kaldeste til sin varmeste periode i løpet av kanskje bare noen hundre år.

Med varmen kom regnet, og med regnet ble gassene vasket ut av atmosfæren. Oppløste gasser reagerte med finfordelte mineraler, og det dannet seg tykke lag av kalkstein og desslike. Oksygenet fra luften oksiderte jernet i havvannet til en vannuløselig form og skapte tykke lag av jernmalm. Plutselig kunne Hoffman & Co forklare geologiske fenomener som så langt bare hadde vært mystiske.

Jeg tror på denne historien, for den stemmer med det jeg vet om kjemi, geologi, drivhuseffekt og istidene. I tillegg stemmer teorien med resultater fra isotopanalyser og livets utvikling i den aktuelle perioden. Derfor tror jeg at denne historien ? med visse endringer og justeringer ? om få år vil bli en like selvfølgelig del av vår populærvitenskap som kontinentalvandring, big bang og dinosaurenes utryddelse.

Historien om superistiden var hovedoppslag i New Scientist, 6. november 1999. I norske og internasjonale medier har den hittil fått liten oppmerksomhet, antakelig fordi det er vanskelig å skille den fra de mange fantasifulle historiene som til stadighet dukker opp.

Du tror nemlig ikke på denne før du forstår den.