NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Ultralyd:

Frigjørende - eller undertrykkende?

Er ultralyd av sunne, friske gravide kvinner et medisinsk framskritt eller et etisk tilbakeskritt?

Ultralyd for gravide
ved 12. eller 13. svangerskapsuke? Politikere og medisinere har gjort opp seg i mellom. Men hva mener de gravide selv om den stadig mer omfattende bruken av ultralyd?

Førsteamanuensis sosiolog Ann Rudinow Sætnan har forsket i en årrekke på de etiske og samfunnsmessige sidene ved bruk av ultralyd. En gjennomgående problemstilling har vært: Fungerer ultralyd frigjørende, eller undertrykkende?

- Ifølge en av ultralydekspertene jeg har intervjuet, er undersøkelsen en kilde til informasjon, og dermed selvbestemmelse for kvinnen selv, sier Rudinow Sætnan.

Ifølge dette perspektivet har den gravide kvinnen historisk vært dømt til å måtte vente til fødselen før hun kan få vite hvordan det står til med barnet - mens hun, ved at ultralydundersøkelsen ble tatt i bruk, kan få tilgang på denne kunnskapen på et langt tidligere tidspunkt. Kunnskap er frigjørende, også i denne sammenhengen.

Men det fins også annen medisinsk ekspertise, med et annet syn på dette. Et medlem av denne gruppen formulerer spørsmålet slik:

«Skal kvinner gjøres i stand til å mestre og stole på egne ressurser? Skal de kjenne barnet sparke i magen og oppleve det som noe positivt i seg selv? Eller skal de læres opp til at det er ikke gyldig, de må se det på en skjerm for at det skal være ordentlig? Skal man gi dem den informasjonen de trenger til å gjøre gyldige valg i sitt eget liv? Eller skal man holde unna det man mener ikke er bra for dem?»

Denne medisinske eksperten mener det her eksisterer grunnleggende filosofiske forskjeller som man vil finne i store deler av befolkningen og hvor de som driver med dette helt sikkert tilhører forskjellige leirer. Eksperten sier videre:

«Problemet er bare at som medisinsk profesjon, så har vi altså makt til å velge på vegne av kvinner til å gjøre det ene eller det andre, til å gi dem informasjon eller holde informasjon tilbake.»

Sitatene ovenfor er hentet fra en vitenskapelig artikkel Rudinow Sætnan har skrevet etter å ha intervjuet både medisinske eksperter og gravide som har vært inne til ultralyd. Nå tar hun prosjektet et skritt videre, ved å intervjue gravide som etter ultralyd har fått beskjed om at ikke alt er som det skal være. Hvordan opplever disse kvinnene dette?

- Det er ennå for tidlig å si noe konkret. Jeg trenger å snakke med flere kvinner som har fått stilt en diagnose, sier Rudinow Sætnan, som oppfordrer potensielle intervjuobjekter til å ta kontakt.

- Jeg forstår at folk kvier seg for å snakke med fremmede i en slik vanskelig situasjon, men jeg håper man likevel er villig til å ta kontakt. Jeg kan love full anonymitet, sier Rudinow Sætnan.

Prinsippene de samme

Sitatene ovenfor er hentet fra intervjuer gjort i 1994, da den rutinemessige ultralydundersøkelsen ble foretatt i 18. svangerskapsuke. Senere har teknologien gjort stadig nye framskritt. På det private helsemarkedet kan man få utført ultralyd før tiende uke, mens professor Eik-Nes ut på nyåret skal sette i gang et forskningsprosjekt hvor man forsøker seg med undersøkelser i 12. og 13. uke - altså like etter at man har passert grensen for selvbestemt abort.

De prinsipielle sidene forblir imidlertid de samme: Er ultralydundersøkelser av alle gravide -  med andre ord i utgangspunktet sunne, friske gravide kvinner - et medisinsk framskritt, eller et etisk tilbakeskritt?

Ekspertene er uenige om ultralyd er en undertrykkende teknologi, ved at den tar avstand fra kvinnens egeninnsikt.

- Gravide kvinner har vært massivt eksponert for disse ulike ekspertenes syn på dem og av hva ultralydteknologien gjør med dem. Men kvinnenes egne stemmer har, i hvert fall inntil nylig, vært lite påaktet i den offentlige debatten. Det er dette jeg vil bidra til å endre på, sier Rudinow Sætnan.

Få sier nei

Rudinow Sætnans intervjuer tyder på at det er svært få som takker nei til å bli ultralydundersøkt. Når kunnskapen først er blitt tilgjengelig, skal det mye til for å ikke ta den i bruk.

- Men blir det gjort nok for å gi den gravide tilstrekkelig med informasjon forut for undersøkelsen? Mine intervjuer viser at så ikke har vært tilfelle. De gravide har ikke fått god nok informasjon fra sin primærlege. De er ikke blitt opplyst om at undersøkelsen er frivillig. Videre er de ikke blitt orientert om at undersøkelsen kan ende med at alvorlige komplikasjoner blir diagnostisert, sier Rudinow Sætnan.

Men dette betyr ikke at kvinnene møter fullstendig uforberedt til undersøkelse.

- De fleste vet at det er frivillig, og at problemer kan bli oppdaget, men denne kunnskapen har de skaffet seg på egenhånd, gjennom avislesning og slikt, sier hun.

Rudinow Sætnan nevner en spesifikk konflikt som lett inntreffer etter ultralyd: Den gravide får ofte endret terminen for fødsel til et senere tidspunkt. Med de trygderegler som gjelder i Norge, har hun rett på tre ukers graviditetspermisjon forutfor fødsel. Disse ukene kan ikke tas ut som en del av den ordinære fødselspersmisjonen. Siden det er ultralydterminen som er den offisielle, og siden mange fødsler skjer før denne termin, «stjeler» ultralydterminen dermed ofte uker fra den gravide kvinnens permisjonstid.

Kvinnen selv

Dersom ultralydundersøkelsen ender med at legene råder den gravide til å overveie abort, er det spesielt viktig å holde oppe kvinnens evne og vilje til å fatte en beslutning, sier Rudinow Sætnan.

- Jeg tror vi må ha som utgangspunkt at ingen andre enn kvinnen selv kan foreta valget. 'Mine' kvinner sier i intervjuene at de jevnt over har diskutert mulighetene for komplikasjoner på forhånd med sine partnere. De har gått grundig gjennom hva de tror de vil gjøre dersom undersøkelsen blir slik eller slik. Men dette er ikke det viktigste, sier hun.

- Enda viktigere er det at kvinnene tar med seg til denne beslutningen en rekke kunnskaper som de er alene om. De tenker gjennom hva de har som livssyn og verdier, hvilken tillit de føler i forholdet til barnefaren, hvilke bo- og arbeidsforhold de har, hvilket sosialt nettverk de har. De tar også med i sine vurderinger hvordan de opplever at samfunnet møter handikappede barn. Og det er her jeg synes storsamfunnet skal «gripe inn» om vi fortsatt vil unngå et «seleksjonssamfunn». Vil vi det, så får vi ta vare på - og videreutvikle - våre offentlige tilbud til handikappede. Vi får sørge for gode arbeids- og boligmuligheter, og vi får ta et oppgjør med våre egne fordommer. Da vil vi kunne fortsette å erfare at mange kvinner velger å gå ut sine svangerskap tross diagnose om relativt alvorlige fosterutviklingsavvik, sier førsteamanuensis Ann Rudinow Sætnan.


TORE OKSHOLEN
(FOTO: RUNE PETTER NESS,
ADRESSEAVISEN)

Fakta

Ved Nasjonalt Senter for Fostermedisin ved Regionsykehuset i Trondheim vil man snart sette i gang et prosjekt som går ut på å studere nytten av ultralydundersøking på foster som er 12/13 uker. Forskerne, med støtte fra sitt eget universitet NTNU, ønsker å arbeide fritt med sitt ultralydprosjekt, uten innblanding. Prosjektet ble forsøkt stanset av helsestatsråd Dagfinn Høybråten.