Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Da det ikke lenger var plass på pianokrakken måtte lillebror Øyvind Gimse se seg om etter et annet instrument. Det ble cello med både veloppdragne stryk og rebelske undertoner.

I den intime lille Kammersalen kan man observere og analysere Øyvind Gimse, cellisten som har spilt solo med Anne-Sophie Mutter. Når han spiller henter han med øynene de lyse tonene ovenfra og de mørke basstonene liksom fra seg selv. Han super overdrevent etter luft som om han var under vann. Så forsvinner han og publikum inn i musikken, celloen forfører med Dvorák, Rachmaninov, Fauré og Chopin.

Organisk musikk

Man kunne kanskje tro at musikeren og førsteamanuensen på Musikkkonservatoriet i Trondheim, Øyvind Gimse, har glassvegger og glasstak ut mot himmelen, og at han på fine sommerdager står på taket av Olavskvartalet og spiller mot den åpne Trondheimsfjorden. Man forventer ikke mindre av en ung, men kravstor og kunstnerisk klangvirtuos. Men den 31 årige førsteamanuensen er forvist til et bygg på den andre siden av gaten. Han har attpåtil et kontor nesten uten vindu. Nærmest innestengt for seg selv, uten PC. Telefonen, en heis som går engstelig sakte og fire etasjer trapper, er hans kanaler ut mot omverdenen. Det er nesten litt trist. Er det rart han super etter luft?

- Om jeg absolutt må puste så mye? På sett og vis ja. Pusten er viktig for at musikken skal bli organisk. Musikken skal puste, den trenger rom, sier Gimse som helt klart snakker om et annet rom enn kontoret sitt - en abstrakt idé som klangen kan virke og leve i.

- Det med å puste henger også sammen med situasjonen - hvor mye man må jobbe. I går på konserten i Kammersalen måtte jeg jobbe mye. Jeg følte det litt trått. Det med pustingen kommer også an på dagsformen, og hvor sterkt det oppleves. Når det virkelig er sterkt er det ekstatisk, og man slipper hemningene når man spiller. Det skal være en enhet mellom det fysiske og det musikalske, sier Gimse. Han vil rettferdiggjøre spilleteknikken sin, og påpeker at han sang i mange år - det var da han lærte å puste.

Solistsuksess

Trondheimsolistene har reist rundt i Europa, nå sist i England hvor de spilte ny norsk musikk. Øyvind Gimse er en musikalsk leder, og påpeker at det unge femtenmanns-ensemblet er åpnere for nye ideer enn hva tilfellet er med profesjonelle musikere, som ofte sitter med en sementert oppfatning av hvordan man skal spille.

- I stedet for å basere seg på rutine, erfaring og trygghet, så er Trondheimsolistene antiprofesjonelle. Vi er på kanten og har ingen erfaring, men gir alt der og da. Dermed får vi en sterkere spenning i øyeblikket og en mer tilstedeværende kommunikasjon, sier Øyvind Gimse som har opplevd et «moderne eventyr» og en «elektrisk symbiose», for å sitere medias formuleringer om prosjektet. Trondheimsolistene har hatt med den tyske fiolinist-stjernen Anne-Sophie Mutter. Samspillet har som kjent resultert i en CD-utgivelse på selveste Deutsche Grammophon.

Det var tydelig at Anne-Sophie Mutter opplevde det som veldig positivt å spille med det unge ensemblet fra Trondheim. Etter en konsert med et etablert orkester, sa hun at hun hadde savnet Trondheimsolistene - hun hadde kjedet seg med de profesjonelle hun hadde spilt med. Øyvind Gimse opplevde samspillet, hele turneen og prosjektet, som noe av det største han har vært med på.

- Det var et kick å spille med Mutter. Jeg følte at jeg fikk god respons tilbake, at hun likte det hun hørte fra meg. Jeg opplevde ikke at det var nivåforskjell mellom henne og meg, der og da når vi spilte. Det var en utrolig følelse å få 2000 tilhørere til å brøle og klappe som om vi var på en ishockey-kamp. Det opplevdes ekstatisk, sier Øyvind og supplerer, som for å sette seg selv i perspektiv - såpass enkel er jeg.

- Det var vel ikke bare i samspillet mellom din basscello og hennes solofiolin dere fant tonen?

- Vi hadde en begrenset kontakt med Mutter da vi var på turné med henne. Først når vi hadde en videoinnspilling i sommer, kom vi henne litt nærmere inn på livet, og opplevde at hun var svært varm og levende, sier Gimse.

Solopress

Da Øyvind Gimses nydelige guttesopran brått ble rusten og plutselig bare et vakkert minne fra før puberteten, og broren Håvard for alvor okkuperte familiens tangentrekke, måtte lillebror Øyvind finne på noe annet. Han valgte seg det eneste musikkinstrumentet som ikke fantes på Musikkskolen i Kongsvinger på slutten av syttitallet. Hans første lærer var en bankfunksjonær, og siden har det meste dreid seg om cello for Øyvind.

I åttende klasse begynte han å ta timer i Oslo, og samtidig som han gikk naturfaglinja i Kongsvinger, hospiterte han på Musikkhøgskolen, hvor han etter endt artium ble student, men reiste fort ut i Europa. Wien, Salzburg og München - tre kulturmetropoler å boltre seg musikalsk i. I 1991 fikk han jobben som solocellist i Trondheim Symfoniorkester.

- Har det hele tiden gått lekende lett oppover?

- Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke orker og hvor jeg har gått lei, men det kommer man seg jo over. Jeg har også hatt perioder hvor jeg har blitt passiv og ikke fått til noe - det er en verre følelse. En slags eksistensiell krisetilstand, sier Øyvind Gimse.

Det hender han tenker på hvorvidt det er noe vits å spille så mye. Han vet at han greier det ja, men er det verdt alt slitet? Denne tanken kan godt dukke opp når han sitter på scenen - når han sitter der og skal til å spille solo.

- Det å ha soloer og et helt ensemble i ryggen gjør det tøft. Det er både godt og vondt å leve under press. Ekkelt å føle press fra kollegaene, de som er vennene dine. Slike tanker kommer uansett. Det er da man må stenge av og konsentrere seg om oppgaven, sier cellisten som har vært solocellist både i Stavanger Symfoniorkester og Kringkastingsorkesteret, i tillegg til Trondheim Symfoniorkester og Trondheimsolistene.

- Press er ikke bare negativt - det er det som gir kick og ekstra adrenalin. Det er det som driver meg fram på en positiv måte - og gjør at det noen ganger er stort. Etter en solokonsert skjer det en avspenning. Hvis det har gått bra er det en fantastisk deilig følelse, men hvis det ikke har gått helt slik som jeg skulle ønske, kan jeg føle en utrolig tomhet, sier Gimse. For ham er det viktig å tenke at det man gjør betyr noe. Han sier han prøver å legge egen prestisje på hylla i enkelte situasjoner.

- Hele livet blir det bare mer og mer å forsvare. Da er det viktig å legge av seg sine egne prestisjetanker, og heller være best og god der og da, sier Gimse, som benekter at det er prestisjen som har drevet ham. Dermed ikke sagt at han ikke er opptatt av å gjøre ting bra.

- Jeg vil være fornøyd med meg selv, og setter krav, men det er ikke karrieren som sådan som er viktig.

-Det at du for to år siden fikk et barn, har det endret på noe?

- Jeg har måttet stoppe opp. Jeg har alltid jobbet i høyt tempo, og jeg har presset meg selv noen ganger slik at det både har gått utover kvaliteten på det jeg har gjort, og kvaliteten på livet mitt. Dette er tydeligere nå når jeg har fått en datter, men jeg vil ikke si at hun har konkurrert ut celloen. Hun har tvert imot fått meg til å se hva som er viktig med musikk. At det må bety noe for meg at jeg spiller. Jeg har blitt flinkere til å bremse på prosjekter og litt flinkere til å si nei. Litt.

Kunstnerisk uttrykksbehov

Bemerket gjorde 25-åringen seg også når han på sin første tur med Trondheimsolistene i 1993 befant seg på et diskotek i Tokyo. I en eller annen frustrasjon over ett eller annet som ikke stemte i livet hans, og med et brått behov for å være litt crazy, slå seg løs, tok han like godt av seg klærne, strippet så å si, mens konsertleder Bjarne Fiskum og hans kone måpte. Skjønt den unge mannen hadde truse på, kan man trygt si at han gjorde en entré til gangs inn i det klassiske musikkmiljøet i Trondheim.

- Det var et show med erotiske undertoner som ble utløst utfra et behov for å slippe meg løs, gjøre noe som ikke passet inn, sier cellisten til sitt forsvar. Kanskje var det en kunstnerisk trang til å endre på noe, forandre, eller uttrykke noe midt oppi en klassisk konformitet? Øyvind Gimse forklarer hva det vil si å være kunstner.

- Når jeg spiller skal det føles betydningsfullt for meg selv, også for
publikum. Det å være musiker og kunstner vil si å være et helt menneske, og å være ærlig overfor seg selv som menneske; ærlig overfor følelser og for uttrykksbehov.

- Hvordan er man kunstner i hverdagen?

- Det er vanskelig, man må jo ha en sterkere struktur i sitt daglige liv, enn det man ønsker seg som kunstner. Et menneskeliv i seg selv er ikke nødvendigvis strukturert, men et familieliv må være strukturert til en viss grad. Han ønsker seg likevel at hver dag skal være forskjellig.

- Jeg tror den grå hverdag betyr å havne i roller og situasjoner som man ikke klarer å komme seg ut av. Man havner i et mønster - det skjer også med meg, men jeg har ikke problemer med å bryte ut av mønsteret, sier cellisten og tenker kanskje på da han leide seg en Harley Davidson, slengte celloen på og kjørte til Hitra? Eller kanskje det er når han seiler med seilbåten sin at bølgene liksom forandrer litt på mønsteret - og livet hans?

Som distré cellolærer faller han kanskje ikke inn under klassisk konformitet. Han kommer ofte litt sent til timene sine, glemmer kanskje hva de holder på å øve inn. Men han slipper likevel ikke unna mønsteret. Han må stivt følge konsert-konvensjonene. Hvem som skal reise seg opp når, og hvem som takker hvem, og hvem som går først og kommer inn sist og hvem som bukker når til hvem og slikt. Det er kanskje når det blir for mye av dette, at Øyvind Gimse har lyst til å gjøre litt sprell. Han har lært å være høflig og korrekt, liker det for det er riktig, men plutselig kan det skje noe, plutselig kan han gjøre noe helt annet som ingen forventer, kanskje?

- Man kan ønske å bryte ut av konvensjonene, men det er vanskelig, og det har minst å gjøre med musikerne. Det er mer for publikum vi gjør våre faste trekk på scenen, slik at de er trygge og vet hva som skal skje og vet når de skal klappe. Jeg for min del kan gjerne ønske meg mindre grad av mønsterpreg. I Sør-Europa kan de plutselig klappe midt i et stykke, der er de mer spontane.

Spontane var ikke en passende betegnelse på publikum som møtte opp for å høre kosemusikk for cello og klaver. Egentlig hadde Øyvind Gimse tenkt å bli mer personlig og avslappet på konserten han og Mona Spigseth hadde i Kammersalen, men da han begynte med sine små fortellinger og anekdoter, var det kun to av de tredve som ga respons - de to han kjente fra før. Ellers var det taust.

- Jeg trakk meg derfor litt tilbake, og ble mer tradisjonell og konform igjen, sier Øyvind Gimse ? en glad gutt med urolige undertoner.