NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
NTNUs familieforskning - kvalitet eller kjønnspolitikk?

Norges forskningsråds forskningsprogram «Barn, ungdom og familie» presenterte 19. oktober en del foreløpige forskningsresultater. Av ni foredrag var fire ved vitenskapelig ansatte ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap, hvorav tre kvinner. Både dette faktum og foredragenes innhold inviterer til refleksjon.

Såvidt vi forstår, sier en feministisk basert vitenskapsteori at kjønn er en veldefinert referanseramme for virkelighetsoppfatning. Med et slikt teoretisk utgangspunkt kan vi ikke forstå annet enn at en farsforskning utført av kvinner desavuerer seg selv i utgangspunktet.

Førsteamanuensis Kari Moxnes regnes av mange som en ledende skilsmisseforsker i Norge. Hennes foredrag over emnet «Barn, fedre og skilsmisse» synes helt i tråd med hennes kjønnspolitiske grunnsyn, som hun uttrykker i boka «Når bånd brytes» fra 1981: «...Derfor er det riktig at idealismen i forslaget til ny barnelov måtte vike for de negative realiteter som utbredelsen av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret er, og som fortsatt gjør at kvinners liv er meget mer bestemt av at de er mødre, enn menns liv er bestemt av at de er fedre.» Er dette fremdeles hennes syn? Det er meget nærliggende å låne psykolog Finn Skårderuds ord fra hans omtale av en bok av Eva Lundgren:«...forskernes egne kjønnspolitiske prosjekter tar her så stor plass at betegnelsen forskning blir lite meningsbærende.» Moxnes startet faktisk med å påpeke at hennes resultater ikke holdt mål rent statistisk, og nedgraderte ytterligere kvaliteten på sine resultater ved å begrense seg til studiet av de rene skilsmisser, dvs mellom foreldre som var formelt gifte før samlivsbrudd. Hun utelater altså i sitt prosjekt store deler av barna, nemlig dem fra samlivsbrudd mellom samboende foreldre. Er disse barna uviktige? Moxnes lettvinte omtale av «vanlig samvær» som en naturlig norm underslår helt en forskningsfaglig reflekterende holdning til barneloven som premissgiver. Vi tror ikke Moxnes faglig kan belegge «vanlig samvær» som «til barnas beste». Hun trakk også fram forholdet barn - fedre som noe fedre skal gjøre seg fortjent til. Vil barna støtte hennes syn? En naturlig konklusjon på hennes positive syn på at barn av gifte foreldre har mer samvær enn tidligere forventet, burde være at hun foreslår felles foreldreansvar som barnelovens utgangspunkt for alle foreldre - også for dem som ikke er gifte.

Undersøkelsene av førsteamanuensene Elin Kvande og Berit Brandth over fedres bruk av pappapermisjon og tidskonto viser jo at myndighetenes tiltak vesentlig kan påvirke fedres atferd. Hvorfor drøfter da ingen av NTNUs familieforskere barnelovsystemets betydning for forholdet mellom barn og fedre? Vi tror ikke NTNU-forskere på en konferanse om tidevannets oppførsel ville blitt oppfattet som troverdige ved totalt å ignorere gravitasjonskreftenes betydning.

Førsteamanuensis An-Magritt Jensen har god innsikt i de demografiske forhold vedrørende barn og fedre, og presenterte prosjektet «Barn, fedre og samboerskap». Hun omtalte imidlertid nedsatt kontakt mellom barn og fedre etter samlivsbrudd som et «valg fedre gjør» ved at de lar være å gifte seg (og derved ikke har automatisk felles foreldreansvar, men må ha mors samtykke eller anlegge rettssak). Her foretar hun et faglig kvante-sprang fra sine empiriske data til en verdivurdering. Hennes tilsynelatende upretensiøse utsagn etterlater inntrykket av enda en kvinnelig samfunnsforsker mer opptatt av å være kjønnspolitisk «korrekt» enn akademisk kvalitetsbevisst. For hva om far vil gifte seg og mor sier nei? Analogisk kan en spørre om det lave antall kvinner i ledende stillinger er resultat av kvinnenes eget valg. Det tror vi neppe kvinner vil si seg enige i.

«Barns betydning for fedre» ble presentert av doktorgrads-stipendiat Arnfinn Andersen. Et redelig stykke arbeid, men det kan noe kynisk vurdert oppfattes å eksemplifisere sosiologiens hovedproblem: å sparke opp allerede åpne dører. Et nærbilde av situasjonen for barn og deres «samværsfedre» burde nå være et tema overmodent for en forskningsgjennomgang, spesielt for de 20 000 - 40 000 samværsforeldre og deres anslagsvis 50 000 barn som blir rammet av ulike grader av samværssabotasje. Men vi kan forstå Andersens varsomme framferd, som en mann som skal prøve å gjøre forskerkarriere i et utpreget kvinnepolitisk forskerregime.

Vi anbefaler boka «Father-hood Reclaimed» av Adrienne Burgess (1997) som faglig påfyll for NTNUs familieforskere, og som en inspirasjon til å være «kritisk, konstruktiv og kreativ» i NTNUs ånd. 

Rune Harald Rækken,
leder Foreningen 2 Foreldre