NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Skal doktorgradsarbeid lønnes?

Selvsagt skal doktorgradsarbeid lønnes! Det skulle da bare mangle. Doktorgradskandidater er universitetenes viktigste forskningsmannskap. Uten doktorgradsforskning ville dagens norske universitet råtne på rot. Det store flertallet av aktive doktorgradskandidater har også rimelige lønnsvilkår. Spørsmålet om hvorvidt de skal lønnes, synes derfor unødvendig. Når jeg likevel ønsker å diskutere lønn og doktorgradsarbeid, er det fordi nettopp denne typen arbeid har en uklar mellomstilling mellom ordinært arbeid og ulønnet studium - og at denne uklarheten kan føre til lønnsordninger universitetene ikke bør akseptere.

Jeg vil definere en doktorgradskandidat som en person som er tatt opp i et veiledet doktorgradsstudium. Universitetet har da et faglig ansvar for kandidaten, men ikke automatisk et arbeidsgiveransvar. En doktorgradskandidat får altså ikke uten videre lønn fra universitetet for sitt arbeid med sin doktorgrad i kraft av sin status som kandidat.

Mange doktorgradskandidater er universitetsstipendiater eller har andre stipend som administreres av universitetet. Disse har et ansettelsesforhold ved universitetet og får en avtalefestet lønn som stipendiat. Lønnen er sikkert ikke høy nok, og ansettelsen er avgrenset i tid - noe doktorgradsarbeidet ikke alltid synes å være. Men verken lønnsnivå eller varighet er poenget her. Jeg velger å se på stipendiatene som en velberget gruppe doktorgradskandidater. Har de problemer, får de slåss for sin egen sak.

Det er «de andre» - de kandidatene som ikke er stipendiater, men som får betaling fra ulike kilder i universitetenes og randsoneinstitusjonenes uoversiktlige kontovrimmel, eller som finansieres på helt andre måter - som kan være problemet. Mange av disse er kandidater fra den tredje verden, noe som gjør det spesielt vanskelig. La oss se på hvilke ordninger vi kan finne for denne gruppen ved norske universitet i dag.

Tilfeldig finansiering og lønnsnivå

Unge XYZ er fra Shanghai. Hun har glimrende resultater fra Jiao Tong-universitetet og har skrevet et par internasjonale publikasjoner i kjølvannet av sin mastergrad. Hun har strevet seg til gode engelskkunnskaper og bestått TOEFL-testen med glans. Hennes professor i Kina har god kontakt med professor ABC ved institutt for generell boksologi ved NTNU, og han har gitt XYZ en sterk anbefaling. ABC har noen penger på en randsonekonto, og en telefon til forskningsdirektør DEF i Norske Fnutt a.s. sikrer noen ekstra midler. XYZ kan dermed tilbys en årslønn på 115 000 kroner i 3 år, altså omlag halvparten av hva en universitetstipendiat har krav på. Instituttet har en jevn doktorgradsproduksjon og vet at det kommer penger fra sentralt hold når kandidater er ferdig. Instituttet stiller derfor opp med nødvendige driftsmidler, riktignok på et minimumsnivå.

Opplegget er i boks. XYZ får sitt livs sjanse til å komme til vesten; hun vet at betalingen ikke tilsvarer full lønn i Norge, men er innstilt på å klare seg likevel. Professor ABC har fått en dyktig og sterkt motivert doktorgradskandidat og kan forvente spennende forskningsresultater, og instituttet har styrket sitt fagmiljø. Alle synes å være fornøyde. Spørsmålet er bare om universitetet har noen grunn til å applaudere.

La meg stille spørsmålet slik: Ønsker norske universitet at doktorgradskandidater fra andre deler av verden skal lønnes ut fra globale markedsmekanismer, eller skal vi følge et prinsipp som sier at alle doktorgradskandidater som universitetet har et økonomisk ansvar for, skal lønnes likt? Jeg vil klart støtte prinsippet om lik lønn for likt arbeid og vil argumentere for dette i det følgende.

Utviklingen ved universitet i USA

Jeg kjenner ikke tilstanden ved amerikanske universitet gjennom offisielle statistikker. Det jeg nå skriver, er derfor basert på utilstrekkelig informasjon, men jeg tror likevel hovedtrekkene er riktige.

Andelen av amerikanere blant doktorgradstudenter ved amerikanske universitet er nedadgående. Et økende antall doktorgradskandidater kommer nå fra land i den tredje verden. Det er liten tvil om at lønnsnivået er en sterk pådriver for denne utviklingen. Svært mange unge mennesker rundt om i verden har en drøm om å komme til et amerikansk universitet. Tilgangen av gode kandidater fra den tredje verden er derfor meget stor. Den lønnen disse tilbys, er høy sett fra deres ståsted, men altfor lav til å konkurrere om dyktige amerikanere. Disse velger derfor heller en jobb i næringslivet enn en tilværelse som dårlig betalt doktorgradskandidat. Universitetene er resultatorienterte og vil helle ha to «billige» kandidater utenfra enn en «dyr» hjemmefra. Regnestykket er enkelt.

Det er selvsagt ikke negativt at mange ikke-amerikanere kommer til USA for å ta doktorgrad, spesielt dersom mange drar tilbake til sine hjemland etterpå. Vi har mange i Norge med amerikansk PhD, og det har vi all grunn til å være glade for. Men det store flertall av doktorgradskandidater som i dag uteksamineres i USA, forblir i USA, og det ville være helt galt å nekte dem det. Man kan altså konstatere at doktorgradsutdanningen fungerer som en «brain-drain»-mekanisme: doktorgradsutdanningen blir en magnet som trekker dyktige mennesker fra den tredje verden til Europa og USA. Hvilke følger dette har, er vanskelig å si, men det bidrar neppe til å redusere gapet mellom de fattige og de rike nasjoner.

Hva så med Norge?

Norske universitet kan lett komme i samme situasjon som de amerikanske dersom man lar markedsmekanismene styre lønn til doktorgradskandidater. Det er lett å tenke seg en situasjon der en professor kan velge å bruke en gitt sum til to utenlandske kandidater framfor en norsk, spesielt i tider da det er vanskelig å rekruttere norske kandidater som følge av et godt arbeidsmarked i et betalingsdyktig næringsliv. Den eneste måten å hindre en slik utvikling på, er såvidt jeg kan se å holde et godt lønnsnivå for stipendiater, og holde på et prinsipp om at alle kandidater som universitetet har økonomisk ansvar for, skal ha samme lønn. Dermed sikres rekruttering av norske kandidater, og vi opererer internasjonalt etter prinsipper vi kan forsvare.

NORAD-finansierte doktorgradskandidater

NORAD finansierer flere doktorgradskandidater i Norge. For mange er opplegget som følger: Kandidaten får et studielån på størrelse med det ordinære studenter får, men dette lånet skal ikke tilbakebetales dersom kandidaten reiser tilbake til sitt hjemland. Ordningen er tilsynelatende fin, men erfaringer sier at kandidater som følger et slikt opplegg, etter hvert vil føle seg økonomisk diskriminert. Disse kandidatene ser at alle andre som gjør samme jobb i samme miljø (og spesielt alle nordmenn), har et helt annet lønnsnivå enn dem selv.

De ser altså at i Norge lønnes doktorgradsarbeid forskjellig, avhengig av hvor man kommer fra. Det er ikke hyggelig å være instituttstyrer der slike forskjeller finnes. Det er vondt å se kandidater fra den tredje verden i ens eget fagmiljø, som opplever økonomisk diskriminering og som uttrykker det selv. Men samtidig er det ønskelig at NORAD fortsetter å støtte doktorgradskandidater fra bistandsland. Etter min mening må de lån som NORAD yter, oppgraders slik at disse kandidatene får en økonomi som tilsvarende det de ordinære stipendiatene har. Det er etter min mening galt å benytte ordinære studenters økonomi som referanse. En annen, men mindre viktig side ved NORADs finansiering er at disse kandidatene ikke bringer driftsmidler med til fagmiljøet. Men også dette forhold understreker behovet for at NTNU bør etablere en klar politikk for hvordan disse kandidatene skal bli tatt imot.

Konklusjon

Jeg er ikke ute etter å henge ut personer eller fagmiljø der man har lønnsordninger for utenlandske stipendiater, som synes uheldige. Jeg mener ikke at disse har gjort noe moralsk forkastelig eller formelt galt. Jeg mener bare at NTNU som institusjon må ha en klar holdning til doktorgradskandidatenes lønnsbetingelser; spesielt de kandidatene som betales fra NTNU selv eller fra andre offentlige kilder. Dette er en altfor konfliktfylt sak til at NTNUs politikk skal utformes av hvert enkelt professor eller fagmiljø. Vi trenger en politikk, ikke bare en serie tilfeldige ordninger. 

Carl M. Larsen
Institutt for marinekonstruksjoner, NTNU