NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
Modul II: 
Ny Ex. phil. lærebok 
uten faglig bredde

I Universitetsavisa nr. 14 av 24 september ble den nye læreboka for modul 2 i Ex. phil. presentert. Produktet lanseres som et ektefødt barn av NTNU - et forsøk på å bygge bro mellom naturvitenskapene og teknologi på den ene siden, og humaniora på den andre. Denne kritikken tar for seg bokas behandling, eller snarere manglende behandling av naturvitenskapen. En lignede kritikk rammer åpenbart behandlingen av humaniora. Hvordan kan man bygge bro når beskrivelsen av landskapet mangler?

Etter seinere å ha lest boka «Virkelighet og vitenskap: Perspektiver på kultur, samfunn, natur og teknologi», er det vanskelig å skjønne at tittelen kan være dekkende. Boka dreier seg i hovedsak om samfunn og teknologi. Hva studenter som introduseres til den akademiske verden trenger å vite om naturvitenskap, og hvilke problemstillinger som er aktuelle innefor fagområder som biologi, kjemi, fysikk, matematikk, er ikke berørt. Denne åpenbare mangelen på et naturvitenskapelig perspektiv blir særlig overraskende når forfatterne i forordet viser til boka om «de to kulturer» av C. P. Snow (1959). Snow som var både kjemiker og litterat, skilte selv skarpt mellom teknologi og naturvitenskap. Grenseoppgangen mellom den i hovedsak anvendte teknologibaserte forskningen og de «klassiske» naturvitenskapelige fagene med basis i naturens struktur og funksjon, det være seg fra et kjemisk, biologisk eller fysisk ståsted, synes å være totalt fraværende i Modul 2. Hvordan skal man kunne profilere et universitet der ikke engang studentene lærer betydningen av navnet på det universitetet de studerer ved?

En introduksjon til en vitenskapelig verden med det mangfold av fag et universitet skal og må dyrke, gir mange utfordringer. Redaktørene av en slik lærebok har et ansvar for en viss balanse både i forhold til ulike innfallsvinkler for forskning og til ulike virkelighetsoppfatninger. På den ene siden er Modul 2 et prisverdig forsøk på å bringe inn temaer og problemområder fra en samfunnsfaglig sfære som vi alle er en del av og som helt sikkert vil engasjere mange studenter, og stimulere til videre akademisk virksomhet også innenfor humaniora og naturvitenskapen. Samtidig har boka ambisjoner om også å gi perspektiver på natur og kultur. Dette har de lykkes dårlig med. Det naturvitenskapelige perspektiv er mer eller mindre fraværende. Min kritikk av denne boken går derfor ikke så mye på det som er tatt opp, men i hovedsak på hva den ikke tar opp. La meg gi noen eksempler knyttet til behandlingen av naturvitenskapen generelt, samt miljøproblematikk og økologi.

Brobygging eller neglisjering av mangfold?

I målsetningen for Ex. phil. heter det at faget skal «gi en forståelse av samspillet mellom teknologi, natur, samfunn og kultur, skape nysgjerrighet overfor andre fag og gi økt forståelse på tvers av faggrensene». At samfunnsvitenskapen rommer elementer både fra humaniora og naturvitenskapen, er altså ikke tilstrekkelig for å være en brobygger. Man forventer en presentasjon av de to kulturer brobyggeren har ambisjoner om å forene. Vitenskapsjournalisten John Brockmann, som også tar utgangspunkt i Snows bok om de to kulturer, gir eksempler på alternative innfallsvinkler i boka den tredje kultur (Brockmann 1993). Her berøres sentrale naturvitenskapelige problemstillinger knyttet til den menneskelige utvikling, livets opprinnelse, intelligente systemer o.s.v. Gjennom presentasjon av ulike forskere med ulike ståsteder rulles det opp en levende vitenskapelig diskusjon som ikke bare viser bredden innen et fagmiljø, men også at naturvitenskapelige problemer knytter an til metafysikken og forståelsen av mennesket og vår kultur; altså humaniora. Et eksempel er evolusjonsbiologien som stadig er kontroversiell og skaper debatt fordi den har avlet ulike måter å forstå mennesket; vår natur og kultur (se f .eks. T. H. Eriksen biografi om Darwin fra 1997). At denne debatten som dypest sett har utgangspunkt i de to kulturer, også engasjerer bredt, var tydelig da norske professorer innen alle fagområder i sommer kåret det mest betydningsfulle faglitterære verk. Biologen Charles Darwins bok om artenes opprinnelse vant suverent, og fikk stemmer fra såvel samfunnsvitenskap, humaniora og teknologer. I Modul I som skal ivareta filosofi- og vitenskapshistorien er Darwins teorier presentert utfra et vitenskapshistorisk perspektiv, uten at dagens evolusjonsbiologiske debatt og de spørsmål man der er opptatt av, refereres. Dette er selvfølgelig en stor utfordring, og kritikken av at en slik oppdatering mangler, rammer i dette tilfellet kanskje evolusjonsbiologene selv. Likevel, naturviterne har ikke sluppet til. Boka er i hovedsak forfattet av samfunnsvitere og teknologer (filosofi er representert i to kapitler knyttet til samfunnsvitenskap). De to fagkulturer som eksplisitt fokuserer på vitenskapen knyttet til det menneskelige (litteratur, språk, religion, historie, filosofi etc.), og de naturlige strukturer og prosesser burde vært presentert når boka har ambisjoner om å gi perspektiver også på kultur og natur. Å likevel gi inntrykk av at man gjør det, er å seile under falsk flagg.

Miljøproblematikk, økologi og faglig perspektiv

Et annet problem er brobyggerens forståelse av de fagkulturer som skal møtes. De deler av boken som omhandler miljøproblematikk og økologi, er skrevet av samfunnsvitere og teknologer, og har i stor grad definert bort det biologiske fagområdet som ellers beskjeftiger seg med slike spørsmål. Formuleringer som « ..erkjennelsen av at det ofte er samfunnsvitenskapelige og humanistiske faktorer som begrenser en effektiv iverksetting av miljøforbedringer i praksis.» (s. 168), viser ikke særlig åpenhet for en naturvitenskapelig tilnærming. En slik oppfatning gir også grunnlag for uoverensstemmelser mellom en grunnforskningsrettet og en mer anvendt tilnærming som ønsker å «løse» problemene på kort sikt. Denne type konflikter finnes det mange aktuelle eksempler på. Diskusjonen mellom biologen som ikke var negativ til utslipp av næringssalter i Trondheimsfjorden, og teknologen som var opptatt av mest mulig effektive metoder for rensing av kloakk, er klassisk (Adresseavisen september 1998). I dette tilfellet er det et åpenbart behov for økt kunnskap om hvordan fjordsystemet fungerer gitt variasjoner i næringstilførsel. Et annet eksempel er rovdyrproblematikken. Det er ikke tilstrekkelig at samfunnsviterene finner gode forvaltningsmodeller som tillater både sau og rovdyr. Tilgang på stadig ny kunnskap om artenes økologi er nødvendig for å finne de beste forvaltningsmodellene. I tillegg innehar mange biologiske system sterke dynamikker som gjør en kontinuerlig overvåking nødvendig for å kunne drive en fornuftig forvaltning (eksempelvis jaktkvoter for alle våre store hjortedyr). Slik kunne vi fortsette. Konklusjonen er likevel at en naturvitenskapelig tilnærming også er nødvendig for å «løse» miljøproblemer på både kort og lang sikt.

Samtidig har vår forståelse av miljøproblemene sammenheng med hvordan vi definerer økologibegrepet. Den klassiske oppfatningen av et økosystem med likevekt, selvregulering og stabilitet, som boken baserer seg på i kap. 6, er ikke lenger den gjeldende. (Se f. eks. Begon et al. 1996. Det er også høyst overraskende at de referanser som her knytter an til økologien, er Fritjof Capra og Arne Næss!) Økologiske system er preget av forstyrrelser som både kan være naturlige (stormer, brann, etc.) og et resultat av menneskelig påvirkning, og graden av likevekt og stabilitet vil variere sterkt. Erkjennelsen av mennesket som en del av økologiske systemer, og endog en betingelse for bevaring av biologisk mangfold i en natur som har vært påvirket av mennesket gjennom flere tusen år, er også med på å gjøre miljøproblematikken adskillig mer kompleks enn slik den er framstilt i Modul 2. Mange andre i høyeste grad aktuelle spørsmål i vår tid kan hentes fra biologien. Betydningen av biologisk mangfold, bioteknologi samt i det hele tatt menneskers påvirkning og endring av biologiske/økologiske mønstre og prosesser. Kjemikere, fysikere og matematikere kan sikkert trekke fram eksempler på hvilken betydning disse fagområdene har i dag for unge mennesker som ønsker perspektiver på hva naturvitenskapen er opptatt av.

Å utelate naturvitenskapene og humaniora fra den helhetlige framstillingen som forespeiles i tittelen, er faglig arrogant. I tillegg er det svært uheldig for det mangfoldet av vitenskaper som et universitet skal og må dyrke. Eller for å sitere Knut H. Sørensen fra kap. 5 om disiplinering og tverrfaglighet; «Dersom vi ikke kan skape et universitet med en rimelig grad av statusmessig likestilling mellom fagene, vil en hovedforutsetning for tverrfaglig kommunikasjon svikte. Det kan komme til å koste dyrt!». 

Gunnar Austrheim,
Botanisk institutt