Historikerne på Dragvoll knytter bånd mellom NTNU og de ikke-akademiske miljøene. Men de sitter på nåde.
Bortover i korridorene på Historisk institutt på Dragvoll sitter de, på lånt tid og på lånte kontorkrakker, flittig bøyd over metervis med litteratur, båndopptak og og notater, for å få historien på plass mellom to eller flere permer. Noen ganger tar de seg tid til noen timers undervisning eller en smule sensur - kanskje litt privatliv attpåtil - men ett eller to eller tre år går fort, og D-dagen henger som et Damoklessverd over deres hoder.
Vi snakker om oppdragshistorikerne, disse som er leid inn av historielag, kommuner, bedrifter eller institusjoner for å skrive bygdas, byens, bedriftens eller organisasjonens historie. Det anslås at rundt 150 av de ca 2000 historikerne som er uteksaminert fra norske universiteter
siden 1970, liværer seg av å skrive lokal-historie. I tillegg kommer omtrent 50 som har bedriftshistorieskriving som levebrød.
Denne gruppen har alltid hatt sin naturlige plass på Historisk institutt, enten de har vært ansatt ved instituttet eller bare hyggelig har fått leid seg et kontor blant fagfeller. - Det er et pluss og en styrke å kunne tilby oppdragsforskere kontorplass for kortere eller lengre tid. Det er en del av vår utadvendte virksomhet mot publikum, og har dypest sett å gjøre med universitetets forhold til samfunnet, sier instituttstyrer Dagfinn Slettan.
Nå er det imidlertid trangt om plassen på Dragvoll, og i kampen for tilværelsen må nødvendigvis fakultetets egne stå i første rekke. Oppdragsforskerne sitter dermed på nåde, om de ikke har et tilsettingsforhold ved NTNU. Så seint som i forrige måned mistet en av dem sitt faste kontor. - En svekkelse for fagmiljøet og for vår kontakt med den ikke-akademiske verden når oppdragsforskerne blir presset ut, beklager Dagfinn Slettan.
En og annen bygdehistorie har i årenes løp sett dagens lys ved Historisk institutt. De siste årene har Trondheim bys historie vært et hett tema for flere av instituttets ansatte, og ferskeste oppdragsverk er AVHs historie, den kom ut i forrige måned. Denne vinteren er det to byhistorier, én partihistorie og to bedrifthistorier som tar form under instituttets tak - og selv om de fem historieskriverne stort sett steller med sitt, er de ikke i tvil om verdien av å tilhøre et fagfellesskap.
Mette Siri Brønmo:
Studentsamskipnaden
i Trondheim (1948-98)
Ofte, når historie skal skrives, er det fordi noen skal feire et jubileum. Slik var det da Tapirs historie kom ut i fjor til bedriftens 75 års-jubileum, og slik er det når Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) nå får skrevet sin. SiT fyller 50 år i 1998, og da skal Mette Siri Brønmo ha gjort sitt - en jobb hun fikk fordi hun var billedredaktør til nettopp Tapir-historien, og dermed var godt kjent med mye av stoffet fra før. Hun har fått to år på å utføre jobben, er for tida halvveis, og mener selv at hun er noenlunde i rute.
Samskipnadens historie er på mange måter historien om etterkrigstida, om ei tid med en formidabel satsing på økonomisk utjevning og velferd for folk flest, også for studenter. Lov om studentsamskipnader ble vedtatt av Stortinget i 1948, og året etter var det etablert et styre i Trondheim. Virksomheten her ble imidlertid drevet på frivillig basis, av studenter, fram til 1956 da den første stillingen ble opprettet.
- SiT er ingen vanlig bedrift. Den er i mange betydninger veldig spesiell, ikke minst fordi studentene hele tida har vært i styreposisjon. Egentlig skriver jeg samtidig studentpolitikkens og studentdemokratiets historie, påpeker Brønmo.
Kildene hennes er i stor grad tidligere ledere, ansatte og studenter som har sittet i ulike organer. Hovedarkivene til det som var AVH og NTH er andre viktige kilder, og ikke minst Samskipnadens eget arkiv, - forbausende godt holdt, sier historikeren. Hun pløyer også gamle årganger av studentavisa Under Dusken. - Selv om det er å betrakte som tendensiøst stoff, gir det godt uttrykk for studentenes syn på mange saker, sier Brønmo.
Hun er glad for å ha arbeidsplass på Historisk institutt, og har selv tatt initiativet til et «Oppdragsforum». - Der møtes oppdragshistorikerne og diskuterer felles problemer, legger fram kapitler eller temaer for hverandre og får respons på det. Uformelt og uforpliktende, men veldig nyttig, sier Mette Siri Brønmo.
Pål Thonstad Sandvik:
Kristiansand etter krigen
Å skrive byhistorie er ingen uvanlig oppgave for oppdragshistorikere. Men alle byer har sine særtrekk, og Sørland-ets hovedstad skiller seg spesielt ut fra andre norske byer ved sin omfattende lavkirkelige virksomhet, som har satt sitt sterke preg på både politikk og kultur. Det er misjon og bedehus, det er krangel om kino, teater og skjenkebevillinger - og det er det faktum at Arbeiderpartiet aldri har hatt flertall i byen, som det ellers har hatt i alle andre norske byer av en viss størrelse. Dessuten er Kristiansand den byen i Norge, etter Tromsø, som har hatt den støre befolkningstilveksten etter krigen.
- For meg, som trønder, var det overraskende å oppdage hvor forskjellig Norge er, sier Pål Thonstand Sandvik. Han er engasjert av en lokal bank for å skrive Kristiansands etterkrigshistorie. Den eldre historien har vært skrevet før, og det er tradisjon der i byen at banken - ved sine egne jubileer - gir ei historiebok som gave til byen. I 1999 fyller banken 175 år, og da skal ei bok på oppimot 600 sider være ferdig fra trykkeriet. Banken var klar på at den måtte skrives av en faghistoriker, og Sandvik fikk jobben etter åpen utlysing. Fire år er hva han har fått på seg, og det regner han med skal holde.
Sandviks kildemateriale er kanskje først og fremst avisene, dernest kommunale dokumenter, offentlig statistikk, folketellingsmateriale, politiets arkiv, bedriftsarkiver og jubileumshefter utgitt av lag og foreninger. Så har han, som samtidshistoriker, selvsagt et uendelig tilfang av muntlige kilder. - Det er både en fordel og en ulempe med så mange informanter, sier Sandvik.
Det er 80 mil til Kristiansand, men Pål Thonstad Sandvik ser ikke det som noe stort problem. Hver måned tilbringer han ei uke der nede, samler inn materiale og oppsøker de personer og steder han måtte ha behov for, og så drar han hjem til Trondheim og Dragvoll for å skrive. - Det er godt å ha et fagmiljø rundt seg, med alle ressursene det innebærer, særlig dette å kunne ha noen faglige diskusjoner, mener han. - Dessuten er jo telefon, faks og e-post oppfunnet; og biblioteket her oppe har mye av det jeg trenger. Alt som kreves, er egentlig bare litt planlegging.
Elsa Reiersen:
Sparebanken Midt-Norge etter 1960
Bankhistorie kan være kompliserte greier. Det er kriser og fusjoner, det er vekst og fall, det er store og små strukturendringer, det er historien om både kapital, politikk og samfunnsutvikling - og til syvende og sist om alle de menneskene som berøres av bankvirksomheten. Det er ingen mangel på skriftlige kilder, men å finne fram til historien bak alle årsberetningene, forstanderskapsprotokollene, notatene og tallkolonnene (korrespondansearkiv er det lite av) kan nok kreve sin mann.
Eller kvinne. Elsa Reiersen har nærmest gjort profesjonell bankhistoriker av seg. I 1991 skrev hun Orkdal Sparebanks historie, i fjor kom Husbankens historie ut, og nå er det Trondhjems Sparebank/Trondhjems og Strindens Sparebank/Sparebanken Midt-Norge/Sparebank 1 Midt-Norge sin historie som skal til pers. - Jeg har hatt god bruk for både sosiologifaget og geografifaget mitt i arbeidet, sier Reiersen. - Også av sekretærlinjen, som jeg tok rett etter artium. Kunnskaper om bokføring og bedriftslære er ikke det dummeste å ha når en skriver bankhistorie.
Sparebankenes historie begynner så tidlig som i 1822, for Trondheims del året etter. Da ble Trondhjems Sparebank opprettet. Den har overlevd gjennom generasjonene, under stadig skiftende navn og med skiftende samarbeidspartnere. Banken fikk sin 100-årsberetning i 1923, og et jubileumshefte i 1973. Reiersens oppgave er å ta for seg tida etter 1960, da de store endringene i norsk bankstruktur begynte å komme, og fram til i dag. Fra Trondhjems og Strindens til Sparebank 1, for å si det sånn. Det skal bli ei bok på rundt 250 sider.
Hun startet ved disse tider i fjor, og skal levere manus på nyåret 1998, det er svært knapt tilmålt tid. - Sammen med banken har jeg dessuten funnet ut at jeg må gå mer inn på fortida for å få belyst nåtida, så nå kjemper jeg mot kalenderen og klokka. Det er vanskelig når man underveis finner ting man så veldig gjerne ville belyst grundigere, sier Reiersen.
Hun mistet nylig sitt faste kontor på Dragvoll; det ble overtatt av en stipendiat. Reiersen låner imidlertid fortsatt arbeidsplass på instituttet, av en annen stipendiat som er mye borte: - Det blir veldig ensomt om en ikke har noe fagmiljø rundt seg!
Roar Madsen:
Senterpartiet etter 1959
- Den morsomste kilden jeg hittil har snakket med, er uten tvil Per Borten. Den mannen har en kunnskap, en vitalitet og en hukommelse som går utenpå alt annet jeg har møtt! sier Roar Madsen. Han er timelærer og sensor ved Historisk institutt, men mesteparten av arbeidstida si har han siden januar i år brukt på å skrive Senterpartiets historie. Jobben fikk han i konkurranse med flere. - Jeg drev med politisk historie også i hovedoppgaven min. Mulig de syntes det var relevant erfaring, selv om jeg da skrev om Irland, foreslår han.
Madsen berømmer partiet for å ha gått ut med åpen utlysing i stedet for å håndplukke blant egne partikaniner. Selv er historikeren kjent for å tilhøre venstresida.
Oppgaven deler han med en historiker ved Høgskolen i Agder. Hun skriver om perioden 1920-59, mens Madsen tar for seg tida etter 1959, da partiet skiftet navn fra Bondepartiet og ellers satte i gang en større fornyelsesprosess.
Men selv om perioden i historisk sammenheng er kort, er det ikke noe lite kildemateriale Madsen skal gjennom. Det dreier seg først og fremst om partiarkivene, 3-400 arkivbokser alt i alt, om arkivene til stortingsgruppa, kvinnegruppa og ungdomsgruppa, og om aviser, stortingsreferater og dokumenter fra andre partier. - Dessuten må jeg jo også snakke med folk som har hatt sentrale posisjoner i partiet eller som på annen måte har hatt mye med det å gjøre, forklarer han.
Det er et relativt stort oppdrag på relativt kort tid: To og et halvt år er hva Madsen har fått til rådighet. - Det er alltid en fare for at stramt tidsskjema kan presse historikeren til å ta noen metodiske snarveier som helst burde vært unngått, beklager han.
Når Madsen har kontor på Dragvoll, og ikke i Oslo der de fleste kildene finnes, skyldes det først og fremst at Trondheim er hjembyen som han nødig forlater. Dernest har han i årevis vært tilknyttet Historisk institutt og ville svært nødig miste sitt faglige nettverk. Derfor har Senterpartiet, Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim inngått en avtale som sørger for at det med jevne mellomrom kommer kasser med papir fra Riksarkivet til Statsarkivets lokaler på Dora. Dit ned drar så Roar Madsen for å lese - og kopiere det han trenger. - En lykkelig løsning, mener han selv.
Brynjulv Gjerdåker:
Hamar by etter 1935
I 1999 feirer Hamar sine 150 år med bystatus - og de antatt 950 årene siden Hamarkaupangen så dagens lys. Julaften neste år skal derfor hamarsingene under treet kunne finne en flunkende ny byhistorie. Og det er Brynjulv Gjerdåker, mellom slagene timelærer ved Historisk institutt, som skriver den. Han er noenlunde i rute: treårsperioden hans går ut i februar neste år, men han regner med å få forlenget den akkurat såpass at han får manuskriptet fra seg i god tid. Og det skal være ei historiebok skrevet så folk flest kan ha utbytte av den, i ett overkommelig bind. Men så er det heller ikke 950 års historie han skriver. Han nøyer seg med de siste 50-60 årene. Historien fram til krigen har vært skrevet før, og ble utgitt til byens hundreårsjubileum i 1949.
- Jeg begynner i 1935, og ruller opp et bilde av byen og utviklingstendensene der i 30-åra, for så å ta fatt på krigen og etterkrigstida, forteller Gjerdåker. Krigen ble nesten ikke omtalt i 1949-utgaven, den ble skrevet så rett etterpå at stoffet fortsatt var for nært og kanskje også for vanskelig. Men nå kommer det altså. Og historien, for Gjerdåkers del, slutter i 1991, da Vang kommune ble innlemmet i Hamar.
Kildematerialet er likevel formidabelt, først og fremst kommunearkivene og lokalavisene. - Det er en svær utfordring å lære seg å sile ut bare det en trenger til fordypning, sier Gjerdåker. I tillegg går jo halve Hamars befolkning rundt som et eneste stort informasjonspotensial, og Gjerdåker bruker atskillig av den tida han tilbringer i mjøsbyen, til å snakke med de innfødte, både i form av alminnelige samtaler og som strukturerte intervjuer.
- Å bruke de muntlige kildene er også helt nødvendig for meg, som ikke-hedmarking, for å «finne tonen» i byen, komme under huden på den og fange det som er karakteristisk for byen og folket der, sier historikeren, som synes at det å jobbe på oppdrag er krevende, men samtidig «sabla moro». - Man blir kjent med så mange mennesker, hele prosjektet handler jo om mennesker og samhandlinga mellom dem, sier han.
Gjerdåker har tidligere skrevet ett bind av Norges Bondelags historie, men aldri noen sammenfattende lokalhistorie. - Det er derfor en stor fordel å sitte blant kolleger som har erfaring med denne type historieskriving, og å kunne be om et råd i ny og ne, sier Brynjulf Gjerdåker.