Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

President Clinton har nettopp avsluttet sitt Norgesbesøk. Hvilket politisk system representerer han? Universitetsavisa har snakket med to amerikanske statsvitere ved NTNU.

President Bill Clinton har nettopp forlatt Oslo, etter det første offisielle statsbesøket noen amerikansk president har gjennomført i Norge. Men William Jefferson Clinton er ikke bare den første presidenten fra USA som avlegger offisielt statsbesøk hos oss. Han er også den første presidenten i moderne tid som kom til embetet etter et valg hvor et flertall av den stemmeberettigede befolkningen valgte å avstå fra å delta.

Valgdeltakelsen ved presidentvalget i 1996 var på under 50 prosent. Clinton vant med en knapp majoritet. Det betyr at ikke mer enn en fjerdedel av de stemmeberettigede stemte på president Clinton ? «verdens mektigste mann» ifølge moderne mytologi.

Ved kongressvalgene vipper deltakelsen under 40 prosent. Ifølge blant annet den amerikanske statsviteren Carl Boggs er valgdeltakelsen ved mange lokale og regionale valg nede på rundt 15 prosent.

Er dette tegn på at det politiske systemet i USA har sluttet å fungere?

Samtidig leser vi at amerikanske fengsler er mer overfylte enn noen gang. Den konservative ideologen og NTNU-sosialantropologen Jan Brøgger skriver at i de amerikanske statene Louisiana, Sør-Carolina og i Nevada begynner fangetallet per 100.000 innbyggere å nærme seg det man hadde i det sovjetiske Arkipelag GULag i 1979, det vil si 600. Det betyr at i disse statene sitter minst en prosent av den mannlige befolkningen til enhver tid i fengsel.

For afro-amerikanere er andelen innsatte betraktelig høyere. Av svarte amerikanske menn er det flere som sitter i fengsel, enn det er som tar videregående eller høyere utdanning. Samtidig er USA alene blant vestlige nasjoner om å praktisere dødsstraff i fredstid. USA har også verdensrekord i henrettelser av mindreårige. Det er et faktum at det nå sitter 70 personer på dødscelle i USA som var under 18 år da forbrytelsen ble begått og at 10 ungdommer under 18 år er henrettet siden 1990.

President Bill Clinton og Kjell Magne Bondevik hilser hjertelig på hverandre
- begge med ca. 25 prosent av velgerne bak seg.

Supermakt

Etter at Sovjetsamveldet kollapset, står USA alene igjen som eneste supermakt. I denne situasjonen vedtar den amerikanske kongressen at man velger å si nei til traktaten som forbyr alle atomprøver, på tross av sterke advarsler fra de øvrige Natolandene. De frykter at vedtaket vil få meget farlige konsekvenser gjennom at land som India og Pakistan fortsetter sine prøvesprengninger.

Amerikanske folkevalgte har rett til å mene hva de vil, uavhengig av hva øvrige Natoland ønsker. Men i denne saken er de i alvorlig utakt med sitt eget folk: Den amerikanske opinionen er sterkt for traktaten. Dette er ikke eneste saken hvor de folkevalgte er i alvorlig utakt med opinionen i USA. Forsøket på å stille Clinton for riksrett er et annet eksempel.

Har verden nå fått en ledende nasjon som er uten demokratisk kontroll?

Universitetsavisa har interpellert to amerikanske samfunnsvitere som jobber ved NTNU.

- Mange amerikanere er bekymret over den lave valgdeltakelsen. Det fokuseres på i hvilken grad Washington har fjernet seg fra folk flest. Et godt eksempel er senatets opptatthet av sex-anklagene mot presidenten. Men det er bare en side av saken. Makt i USA er delt opp på mange nivå, sier førsteamanuensis Jennifer Bailey ved institutt for sosiologi og statsvitenskap.

Hun peker på at bruken av folkeavstemninger og direktevalg er langt mer utbredt i USA enn i Norge. Referendum, samt valg av folk til offentlige verv på ulike nivå, brukes til alt fra valg av lensmann til hvem som skal være den lokale hundefangeren, videre til satsene på skolepengene og om Darwin skal tillates brukt i undervisningen. Slike avstemninger anvendes rutinemessig overalt, hele tida. Dermed har den vanlige borger et utall muligheter for å påvirke sine omgivelser.

- Folk flest kan stille som kandidat til slike valg. Partiapparatene er stort sett svake, så heller ikke der skjer det en siling som sperrer de fleste ute. Ut fra kriterier som går på anledning til folkelig deltakelse, er dette et ekstremt åpent system.

Den liberale ideologien er sterk i USA. Redselen for «Big Government,» mistanken om at staten er ond, er grunnfestet i den amerikanske opinionen.

- Dersom meningen med demokrati er å gi folk muligheten til å bestemme mest mulig over sine egne liv, så framtrer det amerikanske systemet som særdeles demokratisk.

- Mener du med det å si at USA er mer demokratisk enn Norge?

- En slik sammenlikning er lite fruktbar. Det er snakk om to svært ulike systemer. Det jeg vil si, er at det amerikanske samfunnet er ikke et «living hell» slik du noen ganger får følelsen av når du ser på NRK Dagsrevyen.

Det er ikke mulig å forstå amerikanernes syn på sitt eget politiske system uten å til fulle forstå hva de legger i begrepet frihet. Frihet innebærer også friheten til å melde seg ut: Noe som er svært vanskelig, om ikke umulig, i det norske samfunnet. Derfor ser amerikanerne også mer avslappet på at mange ikke ønsker å delta i politiske valg.

Man skal være fri til å velge som man selv vil. Men frihet innebærer dermed samtidig friheten til å mislykkes - og til å ta konsekvensene av det. «If you can't do the time, don't do the crime.»

- Provoserende

Kan et samfunn, hvor en av hundre voksne menn sitter innesperret, kalle seg selv et demokrati? Bailey innrømmer at hun kjenner seg provosert av Brøggers sammenligning av USA under Clinton og USSR under Stalin.

- Jeg synes Brøgger roter det til ved å sammenlikne dagens USA med Stalins Sovjet. Han bidrar til å trivialisere den terroren som foregikk under det regimet. Generelt vil jeg si at i Statene risikerer ikke folk å bli satt i fengsel uten lov og dom. Brøggers sammenlikning er så provoserende at det dekker til realitetene, framfor å virke opplysende. Men han peker på en meget bekymringsfull side ved det amerikanske samfunnet. Dette gjelder spesielt afro-amerikanere, hvor andelen innsatte er ekstremt høy, sier hun.

Men Norge har også sitt å svare for.

- Norsk bruk av varetektsfengsling, hvor folk kan låses inn og «mykgjøres» for at de skal tilstå - slik fortoner det seg for utenforstående ? er blitt utsatt for til dels sterk kritikk i den siste tida, fremholder den amerikanske statsviteren.

Jennifer Bailey knytter amerikanernes omfattende fengselsbruk til forestillingen om personlig ansvar. Denne mentaliteten henger sammen med begrepet om ansvar: Du er fri til å gjøre hva du vil, men da må du også ta konsekvensene av dine handlinger. Amerikanere er nok i noe grad bevisst at oppvekstvilkår også spiller inn. Men det avgjørende er at man er fri til å ta ansvaret for sine handlinger.

- Denne mentaliteten tilsier at når du velger å bryte loven, velger du samtidig å tre ut av samfunnet. Konsekvensen av det er at du tas ut av fellesskapet og puttes i fengsel ? og du blir værende der lenge, sier førsteamanuensis Jennifer Bailey.

Hva så med den utstrakte bruken av dødsstraff? Det har ikke nødvendigvis noe direkte med demokrati å gjøre, sier hun.

- Personlig er jeg motstander av dødsstraff. Men det er et faktum at et flertall i den amerikanske befolkningen er for. Dermed kan bruk av dødsstraff sees på som uttrykk for folkeviljen. At det er slik, handler for en stor del om kultur. Det ene er forestillingen om personlig ansvar, det andre er de sterke kristne strømningene - det gammeltestamentlige tankegodset: Øye for øye, tann for tann. Man spør hvorfor samfunnet skal holde liv i en ond, grusom morder, hvorfor rettsapparatet skal spare hans liv og dermed vise en omtanke han ikke viste sitt offer, sier hun.

Men når dødsstraffen koples til etnisitet, blir demokrati viktig. Svarte rammes hardest.

- Vår bruk av dødsstraff ikke fargeblind. Det var derfor den amerikanske høyesteretten stoppet eksekveringen på syttitallet. Når den i dag er gjenopptatt, er retningslinjene lagt om slik at dommer og jury gis mindre fleksibilitet med hensyn til når den skal tas i bruk, sier Jennifer Bailey.

Frekt?

Er det frekt å spørre amerikanere om landet deres er demokratisk? Ville en norske i USA blitt sur om vedkommende fikk samme spørsmål? Er vi i det hele tatt blitt i overkant selvforherligende?

Amerikaneren Michaell Jones er også førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Jones forsikrer at han ikke blir fornærmet over spørsmålet.

- Jeg er blitt stilt liknende spørsmål tidligere, i ulike sammenhenger i vesteuropeiske land - og i USA. Dette diskuteres hos oss også. Men spørsmålet er muligens ikke blitt formulert så direkte som her.

Jones sier at på våre breddegrader er man mest opptatt av hva som kommer ut av politikken. Vi er mest opptatt av politikkens «output» mens amerikanere legger mest vekt på dens «input,» på om man har stemmerett, og så videre. Det handler om at alle har lik rett til å stille til valg, delta i valg, til ytringsfrihet, til å organisere seg.

Bill Clinton fikk fornyet tillit som president i 1996, ved et valg hvor under halvparten av de stemmeberettigede deltok, og hvor Clinton ikke fikk mer enn rundt halvparten av stemmene, og dermed har kun en knapp fjerdedel av velgerne bak seg. Det oppfattes som et problem også i USA, sier Jones. Han minner likevel om at mindretalls-statsminister Kjell Magne Bondevik sannsynligvis ikke har flere bak seg.

- Så er det dessuten slik at amerikanerne velger statsleder gjennom direkte valg. Videre har vi også muligheten til å påvirke hvem som skal stille som kandidat, ved å delta i primærvalgene. i Norge stemmer man på parti, ikke på hvem som skal regjere.

Finner ikke de ansvarlige

Det er flere forklaringer på hvorfor deltakelsen er lav ved føderale valg. En ting er at det føderale lovsystemet er temmelig ugjennomtrengelig. Jones beskriver kort prosessen fra et lovforslag blir til en gjeldende lov: Den skal først innom 3-4 komiteer i Kongressen for å bli endret, og endret igjen, så gjennom det samme i Senatet. Deretter skal de to utkastene sammenholdes og et endelig kompromiss utformes.

- Dersom du er forbannet over en ny lov, er det ofte ganske så håpløst å finne ut hvem som er ansvarlig. Du vet ikke hvem du skal stemme imot. Dermed blir du mindre motivert til å avgi stemme. Dette er mye lettere i Norge. Her vet du som regel hvem som står bak en lov, sier han.

Som Bailey, minner Jones om at amerikanere står stilt overfor ufattelig mange flere valg enn norsker.

- Det avvikles årlig noe sånt som 90 000 valg i USA. Jeg tror ikke folk i Norge er i nærheten av å fatte omfanget av dette.

US of A er en føderasjon hvor deltstatene har utstrakt selvbestemmelse. Samtidig er amerikanerne opptatte av å «roll back the state,» av å minimere statens virkeområde. Til sammen gjør dette at hva den føderative staten driver med, har lite å si i folks dagligliv. Dermed blir folk mindre motiverte for å avgi stemme. I Norge opplever man noe av det samme i forhold til lokalvalg. Lokalpolitikk oppleves som lite relevant for folk flest, og valgdeltakelsen blir stadig lavere.

- Hva mener du er den største trusselen mot demokratiet i USA?

- Det må være politiske minoriteters store vansker med å komme inn i det politiske systemet. Dette henger for en stor del sammen med topartisystemet som gjør det svært vanskelig for nye partier å komme seg inn i varmen. Det er vanskelig for minoriteter å vinne kongressvalg. Dette er et problem. Det skal ikke overdrives, men det er der, sier førsteamanuensis Michaell Jones.