Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Forsiden av Encyclopédie (1751-80) - den store franske encyklopedi - opplysningsfilosofiens hovedverk. Med Diderot og D'Alembert som redaktører og med blant annet Voltaire og Rousseau som filosofiske bidragsytere, søkte de å systematisere all viten som fantes - altomfattende framstillinger av menneskets aktuelle viten - i én bok.

Naturvitenskapen og humaniora eksisterte i skjønn og fruktbar forening og var ikke atskilt i 1700-tallets åndsliv. For å forstå tankene bak NTNUs charter må man gå tilbake til den epoken mange har kalt «Frihetens århundre».

I 1700-tallets Frankrike var man ukjent med dagens faggrenser. Dette århundres viktigste intellektuelle aktører - Rousseau, Diderot, Sade, Voltaire, Perrault, og Fontenelle, bare for å nevne noen - var ikke fagidioter, men søkte å forstå verden og mennesket ut fra utallige fag og perspektiver. Vitenskapen ble inspirert av litteraturen og kunsten, og litteraturen og filosofien er sterkt preget av tidens innsikter i biologi, anatomi, filosofi og økonomi. For et moderne blikk fremstår tiden slik som et tverrfaglighetens århundre, og som sådan som en slags ideell begynnelse til NTNU.

Om å gripe muligheten

I stedet for å sette seg til å surmule i en krok da AVH forsvant med UNIT og NTNU så dagens lys, tok tre vitenskapelig ansatte på det historisk-filosofiske fakultet initiativ til å sette i gang et forskningsprosjekt, nettopp med sikte på å virkeliggjøre noen av NTNUcharterets visjoner om å overskride faggrenser.

Knut Ove Eliassen, førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, forteller at det hele begynte spontant som en reaksjon på etableringen av NTNU. Ettersom det hurtig ble klart at kampen om å beholde AVHs autonomi var tapt, var det et spørsmål om det ikke var bedre å tenke muligheter, enn å fortsette med en avvisende innstilling. Knut Stene-Johansen, senere professor i Litteraturvitenskap og professor Svein Eirik Fauskevåg, Romansk institutt, startet derfor sammen med Eliassen prosjektet «Frihetens århundre - filosofi, estetikk og litteratur i fransk åndsliv på 1700-tallet». I forhold til etableringen av NTNU kan man si at prosjektet hadde et treleddet siktemål: For det første å innfri det ideal om tverrfaglighet som charteret hadde satt på dagsorden; for det andre å komme frem til en historisk reflektert erkjennelse av forholdet mellom 'de to kulturer' ved å vende tilbake til den periode hvor det moderne kunnskapsbegrep etableres; og for det tredje markerer den humanistiske forskningen innenfor NTNU.

Siden oppstarten i 1996 har de hatt en rekke seminarer. Nå til helgen får prosjektet sitt crescendo når yngre og mer erfarne forskere, her til lands og kjente 1700-tallsforskere utenfra, deltar på den første store nasjonale konferanse om temaet.

NTNU i 1700-tallets ånd

Frankrikets intellektuelle kultur på 1700-tallet var ukjent med splittelsen mellom humaniora og naturvitenskapen. For opplysningsmennene beveget tenkningen seg ubesværlig over flere felter og sfærer, de hentet inspirasjon fra forskjellige fagområder - og lot fagene gjensidig befrukte hverandre. Den inndelingen av vitenskapene vi anvender i dag, er langt yngre enn 1700-tallet. Samtidig er det viktig å se at den sekulariseringsprosessen som begynte på 1700-tallet, og den frihetstanken som sprang ut av den, er absolutt grunnleggende for å forstå samfunnet i dag. I det attende århundret fødes den moderne verden med dens verdier. Slik kan man med rette hevde at for at man i det hele tatt skal forstå idealene bak NTNU må man gripe til 1700-tallet, forteller Eliassen og Fauskevåg, og påpeker hundreårets evne til å smelte sammen natur, samfunn og estetikk.

Det er i dette århundret at ideen om individet, frihetsideen og den nye subjektiviteten framstår; subjektets krav på selvutfoldelse begynner her, og med det den vesentlige starten for utvikling og framskritt. Man kastet av seg tradisjonen, og lot sin egen individuelle fornuft styre og sanse, man søkte naturvitenskapens lovmessighet, og var optimistiske når det gjaldt de muligheter fremskrittet ville bringe. De ville forbedre og utvikle menneskets praktiske livsvilkår og hadde et bejaende forhold til teknikken og fremskrittet. Århundret var gjennomsyret av en entusiastisk erkjennelseshunger, sier Eliassen.

Litteraturen som rekonstruksjon

Naturvitenskapelig og humanistisk forskning sprang i det attende århundret ut fra en felles kultur; skillet mellom skjønnlitteratur og vitenskapelig litteratur var mindre strengt. Dette skyldtes ikke uklarhet, men at den vitenskapelige refleksjon alltid sprang ut av en helhetlig refleksjon over den totale menneskelige virkelighet. I 1700-tallets åndsliv finner man en ny konstruksjon av den totale menneskelige virkelighet utfra andre premisser enn de teologiske og metafysiske, sier Fauskevåg.

Samvirket mellom følelse og refleksjon i fransk litteratur og filosofi gjør det altså mulig å rekonstruere virkeligheten på en ny måte, etter at den tradisjonelle teologiske forståelsen ikke lenger var tilstrekkelig. Men i samvirket mellom fornuft og følelse, er det alltid fornuften, intellektet, som har overtaket. Dette forandres med Rousseau. Hos ham må den intellektuelle erkjennelse vike for det emosjonelle. Rent generelt kan man si at på 1700-tallet eksisterte ikke skillet mellom fornuft og følelser, en slik tvedeling kom mer mot slutten av århundret, sier Fauskevåg, og mener at det kan være lærerikt å se hvordan 1700-tallets intellektuelle forstod begreper som fornuft og frihet, og slik få innsikt i hvordan begreper forandrer innhold og funksjon i tråd med de kulturelle prosessene.

Sektoriserings-kritikk

I vårt tverrfaglige prosjekt ligger det implisitt en problematiserende holdning til grenseryttere. I dag synes det til tider å være flere linjedommere og grensevoktere, enn spillere. For bare et par tiår siden var man mindre opptatt av disse grensene. Tenk bare på strukturalismen og marxismen, begge metoder som ble brukt på tvers av disiplinene. De siste tiårene har man imidlertid merket en langt strengere håndheving av faggrensene, hevder Eliassen og fremholder at det er en viss etisk dimensjon i prosjektet. Det er en veldig god ting om folk var mer interessert i å engasjere seg for det som foregår utenfor; være nysgjerrig på det som faller utenfor sitt eget fagområde, og oppleve det som en berikelse, til tross for at prisen for å bevege seg utenfor sitt spesialfelt kan av og til være dilettantismen.

For øvrig er nettopp en av prosjektets utfordringer å komme i kontakt med andre fagfelt, fortrinnsvis naturvitenskapelige, for å se om «Frihetens århundre» kan tjene som en plattform for faglig utveksling og refleksjon.

Frihetens ukrenkelighet

Hydro-direktør og tidligere styremedlem i Kollegiet Dag Flaa, har uttalt at «den frie forskningen må finne en ny form» og at «det snart er slutt på den tid da enhver kan sysle med sin lille forskning». Fauskevåg mener på sin side at man ikke må gjøre den feilen som direktøren i Norsk Hydro gjør, nemlig å se på universitetet som en bedrift. Fauskevåg understreker at den akademiske friheten har en uløselig forbindelse til kritisk funksjon: Til nå har samfunnet vært villig til å betale for et slikt forum som universitetet er - en kritisk institusjon. Man har hatt, og tatt seg, råd til det. Det ligger en stor fare i det at et universitet bare skal ta oppdragsforskning utenfra - fra samfunnet og næringslivet. Da vil den kritiske funksjonen forsvinne samtidig med at universitetets funksjon som dannelsesinstitusjon blir svekket, og den akademiske frihetsdimensjonen vil bli sterkt redusert. Hvis det skulle skje, vil man kunne spørre seg om man har en sivilisasjon her i landet. Når man ikke har kritikk, har man ikke refleksjon, sier Fauskevåg.