NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Kjemiprofessorens hemmelige metode

Reidar Edvald Stølevik er en ekte rosenborger. Men der hvor andre rosenborgere nøyer seg med svart og hvitt, går Reidar lenger. Mye lenger. Aller helst skal det være berlinerblått og kongerødt.
Da blir det fine bilder og bra kunst.

Vi snakker ikke om Rosenborg Ballklubb. Kjemiprofessor Reidar Stølevik oppdaget ikke fotballen før han en sen sommerkveld sammen med sine to sønner bivånet Norges seier mot Brasil. Det er universitetet på Rosenborg han setter så umåtelig stor pris på. Her har han holdt til siden 1974. Her har han lunch ute om sommeren når det våres. Og her på Rosenborg har han utviklet en kunstteknikk som gjør at han lager bilder på sin spesielle måte.

Signerer med Edvald

- Jeg driver med undervisning og forskning i faget, det må du få fram. Bildene har jeg ved siden av. Du skjønner, jeg kjeder meg når jeg bare holder på med naturvitenskapelig forskning. Min hjerne krever en utøvende funksjon, sier professoren i fysikalsk kjemi, som tidligere på hobbybasis har syslet med skjell, steiner, blomster og skulpturer. Atomografi, som han har valgt å kalle sin kjemiske grafikkteknikk, har han puslet med i ett år. Ideen er å la ulike kjemikalier blandes og virke inn på hverandre. Med riktig kunnskap om blanding og kjemiske prosesser kan de små flaskene med stoffer som Stølevik har oppbevart i sigaresken sin, danne alskens farger. Resultatet er en imponerende samling av bilder, signert Edvald.

- Du skjønner, Edvald er mellomnavnet mitt. Jeg måtte signere med noe annet enn Reidar. Edvald minner om Edvard, som igjen minner om Munch og aha! (professoren klapper i hendene). Det er bare en baktanke. Edvald lager bilder og selger til kollegaer og studenter, men tar ikke penger for annet enn kopiering av bildene. Han tar frem ark, kniv, plastikk og kjemikalier. Så setter han blikket i oss.

- Dere er vel ikke kjemikere, vel?

- Nei?

- Kollegaen min sa at jeg ikke måtte røpe hvordan jeg gjør dette, for da vil de begynne å gjøre det selv. Det er lett å stjele min teknikk. Ja, skal vi begynne å lage et bilde?

Stølevik drypper vann på en transparent, tilsetter jernsulfat, rører rundt med en lommekniv, gnir malingen utover med et annet plastikkpapir.

- Dette kan alle gjøre. Men så gjelder det å få et bilde ut av det. Se, her begynner det å komme litt blåfarge, her begynner det å komme litt landskap. Du trenger ikke å være interessert i hele bildet, men kanskje deler av det. Små detaljer og enkeltmotiver kan tas ut og forstørres og bli et eget bilde. Stølevik tilsetter et kjemisk salt og lar den kjemiske naturen gå sin gang. Mønstrene kommer av seg selv.

 

Kvinner velger rødt

- Hvordan kom du på å lage bilder på denne måten?

- Det oppstår mange fine farger via kjemien, farger som ble borte. Jeg tenkte om de ble laget på plastikk, så ville man bevare fargene og samtidig få et bilde. Edvald har en mengde bilder som er variasjoner av ett originalbilde. Mange av bildene inneholder innmonterte fotografier eller motiver fra blant annet Bosnia og gresk mytologi.

- Jeg synes det er artig å lage collagebilder. Hun her, en afrikansk kvinne, hun er en av de jeg ofte bruker. Jeg kan avsløre at unge kvinner velger rødt, mens når de blir eldre foretrekker de blått.

- Hva er det i denne prosessen som du vil holde hemmelig?

- Nei, det har jeg ikke vist dere! Faktisk er det ingen andre som har spurt direkte om det før. Selv om jeg viser deg det, vil det ikke forandre så mye på bildet. Bildet blir ikke nødvendigvis bedre eller dårligere. Men jeg vil ha bedre mulighet til å styre prosessen. Skjønner du? Stølevik leter etter ord når han skal beskrive teknikken, passer seg for å ikke røpe for mye, men signaliserer at det har noe med bindemiddel å gjøre.

- Men hvorfor skal dette være hemmelig?

- Jeg vil ikke at det skal stå i en avis, det vil bare misforstås. Jeg vil fortelle selv. Jeg har tenkt å lage et pedagogisk hefte om kjemi. Men også et hefte som kan forene billedkunst og kjemi. Og der vil jeg fortelle det meste.

- Du kan sikkert søke om penger i et tverrfaglig forskningsprogram?

- Jeg har foreslått det, men de som har mottatt forslaget, gidder ikke å svare meg. Men se her du, dette kan være en stor eksplosjon, her er en frossen skog. Og her ser du kanskje Helgelandskysten med nordlys, vind og blest.

- Får du noe anerkjennelse for bildene dine?

- De som kjenner meg synes det er fine bilder. Jeg var i en kunstdiskusjon på radioen i går, og det var en kunsthandler som syntes at bildene mine var for søte. Jeg liker ikke utstillere som setter mine bilder i rammer og skrur opp prisene. Reidar Stølevik har holdt foredrag i kunstforeningen for 50 mennesker. Folk klappet, og det ble solgt 200 bilder. Det synes professoren var stas, men understreker samtidig at han er spesialist i strukturkjemi, og amatør i billedkunst.

Stølevik har hatt utstillinger på biblioteket og kafeer. Og han drømmer litt om et bilde så stort at det kan dekke en vegg.

- Det kan bli litt catchy, sier 61-åringen og innrømmer da at lavbudsjettideologien faller.

Politisk militærnekter

Lørdager og søndager treffer du Reidar på Rosenborg. Da lager han bildene.

- Jeg har alltid vært på Rosenborg i helgene. Kona mi og jeg er blitt så gamle at ungene har flyttet, så hun og jeg er på jobb et par timer på formiddagen eller kvelden. Kjemikalieeska tar jeg også med hjem. Fordelen med det er at jeg kan røyke en sigar mens jeg arbeider.

Det ble ganske stint i heimen den gangen Reidar inviterte 20 studenter hjem til røyk, vin og mat i hjemmet på Øya. Hele natten måtte det luftes. Han har et godt lag med studentene, og stopper opp flere ganger innover kantina for å fortelle om hvilke bilder han er ferdig med.

Vi kommer litt nærmere Reidar og Edvald.

- Jeg har akkurat rundet 60 år, nei, jeg er jo blitt 61, ja - jovisst er jeg blitt det. Det morsomste jeg visste i barndommen var å tegne. Jeg vokste opp under krigen, skjønner du. Jeg skulle bli tegner og startet som sardineskeetikettegner, men det var fryktelig, så jeg begynte på realskolen.

Mannen på den andre siden av bordet utdannet seg som sersjant, nektet så militæret og ble en av landets første politiske militærnektere. Hvorfor?

- Det var en kombinasjon. Nato utviklet en atombombestrategi jeg ikke kunne stå inne for. Dessuten så jeg en tysk film, Broen, som handlet om soldater som ble utkommandert dagen etter at det hadde blitt våpenhvile. De døde alle samen. Det var en film som gjorde et mektig inntrykk.

- Hva med engasjementet i dag?

- Jeg har lenge vært tilknyttet Amnesty International og lager i dag julekortene for dem. Han sitter urolig i stolen og spør om vi ikke snart skal komme til sigaren

Fast røykegjeng

For i dette øyeblikk er klokken passert kvart på 12 og kroppen på den andre siden av bordet lengter etter noen poff på sigaren sin. Reidar Stølevik er et vanemenneske som du kan stille klokken etter. På denne tiden av døgnet må han ha en sigar.

- Er det slik at du er blitt mindre fagorientert de siste årene på grunn av bildene.

- Jeg er gått litt trett, men ikke helt og fullt. Jeg liker enda bedre å undervise nå enn før. Jeg har 120 publikasjoner, det er det få andre her som har, sier professoren og peker nese.

En studine kommer bort til Stølevik. De samtaler om bilder:

- Du må hilse moren din, og så må jeg vite hva hun synes!

- Det skal jeg gjøre.

- Du skal ikke sende noen til kjæresten din i Amerika?

- Jo....

- Jo, da må du komme å se noen av de du ikke har sett, vet du.

- Du er ikke redd for å få for mange oppdrag da, Stølevik?

-- Nei, jeg har ikke så mange. Studentene kommer innom når det er bursdag eller jul. Jeg tar bestillinger på julekort. Da sier de at jeg skal ta mer penger for bildene, men da vil de ikke komme igjen, skjønner du. Jeg vil ha kontakt med studenter og andre interesserte av bildene. Det er gleden å gjøre dette som er det store.

Stølevik blir av venner betegnet som en usedvanlig mann med utrolige kunnskaper om både kosmos og historie. Han reklamerer for sin forelesning om Harald Hardråde som han skal holde i en studentforening.

Han ser på oss. Nå klarer han ikke lenger å sitte rolig. Dels insisterende og dels spørrende:

-- Nei, nå går vi ut og røyker.

Frykter strømbrudd

Han finner seg en stol, setter seg utenfor inngangsdøra og poffer i vei med sin faste røykegjeng. Han rister oppgitt på hodet over universitetet som har stengt røykerommene.

- Jeg har studenter som sier de aldri har lært så mye som de gjorde på røykerommet. Der gikk det an å tegne og forklare, sier professoren som i den røykfrie hånda holder et glass juice, som gir ham C-vitaminer som forsvinner i sigarsuget. En i røykegjengen forteller om et uformelt røykerom som er blitt operativt på Gløshaugen.

- Sier du det? Da skal jeg sende en søknad om røykerom her også, sier mannen som nekter å godta formuleringen om at Rosenborg ikke har røykerom.

- Vi har røykerom, men det er for tiden stengt. Dessuten er det bevist at røyking reduserer stress før eksamen og bedrer konsentrasjonen underveis. Det er litt merkelig å forestille seg at denne ungdommelige herren fra Kvitsøy ikke har hatt datamaskinen på sitt kontor slått på siden en gang på 1980-tallet. En snill kollega sørger for at han mottar e-post. Denne mannen har også en genuint angst for tusenårsskiftet og tror på strømbrudd og elendighet. Han tar aldri fly, og vitenskapelige kollegaer fra det store utland må komme til ham, til Rosenborg.

- Skal du ikke spørre meg hva jeg synes om trøndere? spør han med mild vestlandsstemme.

- Jo, hva synes du om trøndere?

- Trøndere er et folkeslag som ikke gjør forskjell på folk. Stølevik minnes ennå studietiden i Oslo hvor nordlendingene ble diskriminert. Det skjer ikke i Trondheim.

Vi går tilbake til kontoret hans. Lunch- og sigarpausen er omme. Det er også tiden ved Roseborg. I løpet av våren 2000 flytter instituttet til det nye realfagsbygget.

- Jeg kommer til å savne Rosenborg. Se på disse plantene her, se på disse bladene, disse trærne. Det blir trist.

Men Reidar har en plan. Han skal dekorere realfagsbygget med egne bilder. Hvite vegger skal bli kulørte. Dødt materiale skal bli levende. Billedkunst skal blandes med teknologi. Hvis Reidar Edvald Stølevik får det som han vil.


TORE HUGUBAKKEN
FOTO: SISSEL MYKLEBUST