NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Da Ellen møtte Bill

Førsteamanuensis Ellen Andenæs sjarmerte unge Bill Clinton.
Selv mener hun det må ha vært et hyggelig møte.

- Egentlig er dette nokså skummelt. Jeg kunne sagt nesten hva som helst om Bill Clinton til pressen. De kunne ha slukt det rått.

Som mange nå har fått med seg, fant et møte sted i Oslo en gang i 1969, mellom en ung norsk kvinne og en noe eldre amerikansk jusstudent. Atten år gamle Ellen Andenæs viste den 23 år gamle Bill Clinton rundt i Oslo. I dag er Andenæs førsteamanuensis ved Institutt for anvendt språkvitenskap, NTNU.

Møtet må ha festet seg i amerikanerens minne. Da Clinton noen år senere skulle forelese over en fagbok skrevet av hennes far, Johs. Andenæs, husket han navnet. Inntrykket satt sine spor: Da president Clinton for fire år siden vurderte et Norgesbesøk, ba han den amerikanske ambassaden i Oslo undersøke hvor hun befant seg.

Dette var før Monica Lewinsky. En slik henvendelse ville vært umulig i dag.

Latterdøra åpnes på vidt gap når vi får henne på telefonen. Men ettertanken melder seg raskt. I løpet av de siste dagene har Aftenposten, Ukeslutt og P4 vært på henne. Alle fisker etter eksklusive minner fra det sagnomsuste møtet.

- Jeg har kunnet trekke noe faglig lærdom ut av dette. Jeg ble veldig befippet først. Det skal ikke så mange slike telefoner, før du begynner å lure på om dette faktisk var en viktig hendelse. Det handler om den sosiale konstruksjonen av virkeligheten, sier språkviteren Andenæs. Hun sysler blant annet med samtaleforskning.

- I den sammenhengen er det interessant det som skjer. Jeg har fått melding etter melding, fra ulike kilder, om dette møtet vårt. Først var det møtet mellom Clinton og Kongeparet i Det hvite hus; Gro Balas er blitt bedt om å hilse meg; senere har media begynt å interessere seg. Så har det etter hvert dannet seg et inntrykk om at dette møtet må ha vært veldig viktig, at det hendte noe spesielt, at jeg var så vanvittig sjarmerende.

- Holder du den muligheten for helt usannsynlig?

- Jeg syns det er å gjøre dette overflødig eksotisk. Du kan tenke deg en 23 år gammel amerikaner i 1969. Da var Norge eksotisk. Mens for oss - jeg jobbet som sekretær ved PRIO den gang - så var unge amerikanere på Oslobesøk helt hverdagslig. Så er det jo dette, at Bill Clinton har helt spesielle sosiale talenter. Antakelig har han en samling små fortellinger til bruk ved ulike anledninger. Dette ser jeg på som en ferdigpakket liten fortelling om hyggelige vesle Norge. Og det er intet mistenkelig i det, det er noe vi gjør alle sammen.

- Betyr det at Clintons berømte karisma gikk deg hus forbi?

- Det vil jeg ikke si! Men jeg har møtt mange hyggelige mennesker på min vei. Igjen, for å fagliggjøre dette: Noen mennesker - og Clinton er iblant dem - har spesielt gode samtaleferdigheter. Effekten er at du tenker ikke nødvendigvis at den du samtaler med er så voldsomt karismatisk - men du sier til deg selv at dette var en svært hyggelig samtale. Fordi det er et samtalemessig talent å få den andre til å føle seg vel, til å snakke fritt, til å oppleve deg som interessant. Dette er ferdigheter vi kan observere på video.

Vi snakket åpenbart en god del om meg - at han var en god lytter, viser seg ved at han husket at jeg har hytte på Sørlandet!

Dermed konkluderer Andenæs med at unge Ellen må ha følt seg vel i Clintons selskap.

- Det var vel ikke så viktig for ham den gang å gjøre inntrykk på meg, slik den voksne politikeren Bill Clinton ofte har behov for å påvirke personer og forsamlinger. Men jeg ville nok husket det om han hadde gjort et negativt inntrykk på meg.

Noe som definitivt har gjort inntrykk på Ellen Andenæs, er hvilke muligheter som åpnet seg i kjølvannet av mediapresset.

- Journalistene har fisket og fisket - om det ikke var ett eller annet jeg husket fra møtet vårt? Da tenkte jeg at jeg kunne ha sagt nesten hva som helst. Jeg kunne kommet med noe halvkvedet om at han hadde lagt an på meg, og stilt han i forlegenhet nok en gang. Eller - om jeg var virkelig ondsinnet - jeg kunne for eksempel sagt at han hadde kommet med antisemittiske uttalelser. Hvilken effekt ville det hatt på toppmøtet dersom noen av journalistene hadde tatt slike uttalelser for god fisk? Slikt gir virkelig grunn til ettertanke.


TORE OKSHOLEN
FOTO: KENNETH AAR