NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Debatt

Det var en gang en teknisk høgskole -

Det var en gang - slik begynner de fleste eventyr. Og slik kan vi også begynne fortellingen om NTH: Det var en gang en teknisk høgskole i Norge, av god internasjonal klasse. Den hadde som mål å utdanne sivilingeniører, med godt grunnlag i tekniske, matematiske og naturvitenskapelige emner, og rimelig god kjennskap også til bedriftsøkonomi og samfunnsfag. Høgskolen tok godt vare på studentene, og mer enn 90 prosent av dem fullførte studiet og kom ut på i middel svært nær normert tid, med blank NTH-ring i gull og rustfritt stål fra Dahlsveen. Og med en skolering i analytisk tenking og praktisk handlekraft som det var - og er - skrikende behov for i samfunnet.

Men det var den gang, og ikke nå. Vi er blitt NTNU, NTH er en saga blott, og Norge er blitt et av de få industrialiserte land som ikke har noen vitenskapelig teknisk høgskole. Sivilingeniør-studiet er også i realiteten borte, og er erstattet av et nær tradisjonelt universitetsstudium, effektivt delt opp i en cand. mag. del på 7 semestre á 10 vekttall og en avsluttende smalt spesialisert hovedfagdel på 3 semestre. En passende tittel på det nye produktet kunne være 'cand. techn.'

En vesentlig del av grunnlaget for omleggingen av teknologistudiet på Gløshaugen ble lagt av 'Virksomhetskomitéen' i 1993. En rekke underutvalg gjorde tildels meget godt arbeid, som resulterte i 7 del-innstillinger. Men sluttinnstillingen avvek på viktige punkter fra delinnstillingene, vesentlig fordi man innførte som overordnet mål at 'alle fag skal se like ut sett ovenfra'. Dette ga en ryddig studieplan - for dem som liker organisatoriske blokkdiagrammer og ikke liker å måtte tenke på hva som er inne i blokkene.

Sluttinnstillingen forteller at de teknisk-naturvitenskapelige grunnfagene er styrket i den nye planen. Virkeligheten er en helt annen: Nedre grense for hva man kan ta av fysikk er satt ned fra 16 til 12 belastningstimer (Bt), nedre grense for mekanikk er satt ned fra 8 til null og nedre grense for kjemi likeså fra 8 til null. Går man lengre tilbake med sammenligningen, ser det enda verre ut. Eksempelvis hadde i 1965 byggstudentene i fysikkfaget 3 forelesninger samt regneøvinger og laboratorium i et helt år, og i mekanikkfagene 3 forelesninger med øvinger i to år. Idag er alt dette redusert til 12 Bt fysikk i ett semester - grunnundervisning i mekanikk får de ikke lenger.

Dataundervisningen er blitt noe helt annet enn underutvalget skisserte (delinnstilling 3). Man ønsket et 16 Bt innføringskurs, med vekt på teknisk/vitenskapelig programmering. Dette ble først redusert til 12 Bt for innpasning i studieplanens blokkstruktur - og så fjernet man hele programmeringen og innførte bastardfaget IT-intro, vesentlig bestående av datateologisk eksegese samt opplæring i bruk av internett - slikt som 12-åringer uproblematisk plukker opp på egenhånd. Noe av grunnen til at det ble slik, er at faginstituttet snautt har kapasitet til å ta seg av egne studenter, og langt mindre til også å gi tilpassete kurs til teknologimiljøene.

Undervisningen i økonomisk/administrative fag ble av Virksomhetskomitéen anbefalt økt med en faktor 2, i erkjennelse av hvor vesentlig en bakgrunn i slike emner er for praktiserende sivilingeniører. I stedet har denne undervisningen blitt redusert med en faktor 2, til ett fag i 2. avdeling. Til erstatning har man fått examen philosophicum - en relikt av en fagart som i verden utenfor Norge stort sett døde ut for 100 år siden.

Det klassiske sivilingeniørstudiet ga faglig bredde hele veien fram til hovedoppgaven. I første avdeling var bredden klar og studieplanfestet, mens den i andre avdeling for en stor del manifesterte seg ved et utstrakt valg av fag fra andre spesialiteter enn ens egen, svært ofte fra andre studieretninger og andre avdelinger. Det hele gikk greitt og smertefritt, uten store ord og med begrenset ressursbruk. I det nye opplegget skal 'tverrfaglig undervisning foregå på onsdager i 8. semester', ifølge skriv fra Studieavdelingen, med faglærere og studenter fra ulike linjer tvunget inn i et dilettantisk prosjektopplegg. 'Prosessen' skal være det viktigste, og innsatsen skal være enorm og hinsides alle tilgjengelige ressurser.

Faglig fordypning skal i det nye opplegget foregå i 9. semester, som én blokk på 36 Bt, med én eksamen. Det vil i realiteten si: Man får et prosjekt på én faglærers spesial-subområde, og spesial-spesial pensum innen dette området. Og underforstått: Hovedoppgave på det samme etterpå. I det klassiske sivilingenøropplegget foregikk faglig fordypning normalt ved at man tok en sekvens av relaterte fag over to eller flere semestre. Dette ga tid til modning, og man kunne gjerne også bruke det første av fagene i sekvensen som støttefag for andre fordypninger. Dette godt virkende systemet blir nå utradert.

Sivilingeniørutdanningen har tatt sikte på å utdanne generalister, med tilpasningsevne til å takle nye, ukjente problemstillinger. Den nye cand. techn. utdanningen vil primært utdanne snevre spesialister ? trass i den oratoriske flaggingen av 'tverrfaglighet' og 'holdningsskapende fag'. Noe samfunnet ganske sikkert ikke vil være tjent med.

Vi blir hvert år, når det lakker mot påske, innprentet at 'det er ingen skam å snu'. Kunne det tilsynelatende umulige skje at Rektorat, Kollegium, Gradsut-valg og andre Severin Suveren'er tok seg dette ad notam, mens det ennå er en rest av prestisje forbundet med å studere på Gløshaugen? Eller skal tidligere NTH definitivt bli SIST - det vil si en medioker regional 'Sivilingeniørutdanningen i Sør-Trøndelag', som høgskolens siste rektor spådde?

En god begynnelse på en snuoperasjon kunne være å redefinere det tverrfaglige prosjektet i 8. semester til et økonomisk/administrativt fag med en tverrfakultær prosjektdel, underlagt vårt tidligere fakultet 9, som har både kompetanse og erfaring med slike opplegg. Og hvis man i tillegg brøt opp mastodonten av en fordypningsblokk i 9. semester i prosjekt og fag av normal størrelse, ville man faktisk ha kommet ganske langt -.

Helge Skullerud
Professor, Institutt for fysikk