Jeg har fulgt utviklingen av Orgut-saken med stadig stigende forbauselse og uro. I begynnelsen var Orgut utsett til å være et rasjonaliseringstiltak for de administrative tjenester. Etter hvert blir det stadig tydeligere at det er den faglige virksomheten, og spesielt lærerstabens forskningsinnsats, det gjelder å få styring på.

Det første tegn på dette så jeg under orienteringsmøtet på Gløshaugen på forsommeren da det fra salen kom en del motforestillinger. Disse ble nærmest avfeid med at det bare var kommentarer fremført i «Orgut-ånd» som var velkomne. Det var klart at prinsipielle innsigelser ikke hørte hjemme i en slik diskusjon. Siden har det kommet utredning på utredning som er sendt ut på høring. Den store mengden stoff har den effekt at det fratar meningsberettigede personer lysten - og muligheten - til å sette seg inn i sakene. Det er spesielt blant de utførende organer (faglærerne) dette er tilfelle, for de må stadig prioritere dagsaktuelle oppgaver. At de mange sider er fylt av flerfoldige utsagn som er usammenhengende, lite gjennomarbeidete og delvis motsigende, gjør ikke saken noe bedre.

Jeg ser med stor bekymring på forholdene på «grunnplanet» og spesielt på forholdet mellom styrer og de styrte. At styreren nå skal utpekes og ikke velges som før, er et klart demokratisk tilbakeskritt som på tross av alle fagre ord ikke er egnet til å styrke tilliten fra medarbeiderne. Selv om denne prosessen i notatet «Endringer i styring og ledelse på instituttnivå: Hvorfor - hva - hvordan» kalles et valg, er den i virkeligheten bare en nominasjon som eventuelt skal «autoriseres» av høyere instanser. I denne utvelgelsen er det lederegenskaper som skal vektlegges. Dette kan bare bety at de faglige egenskapene skal nedprioriteres. Kombinert med den sterkere faglige styringen innebærer dette en meget dårlig utvikling for et universitet som i følge «Strategidokument  utkast» tar mål av seg til å være «kreativ - konstruktiv - kritisk».

Det ser ut til å være klart at faglærerne i fremtiden skal styres kraftig i sin faglige aktivitet. I det førstnevnte skrift er det gitt en del eksempler som viser at instituttstyreren skal foreta detaljerte styringsoppgaver. For eksempel er det nevnt faglige reiser. Dette burde det være opp til de enkelte faglige personer å bestemme selv, ut fra de ressurser de måtte ha tilgjengelig.

Instituttstyreren blir etter de nye forslagene pålagt å «prioritere og fatte beslutninger innenfor instituttets arbeids- og ansvarsområde», «støtte, fremme og etablere kontakt med eksterne samarbeidsparter, det være seg andre utdannings- og forskningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt og relevante institusjoner i nærings- og samfunnsliv», og videre å «koordinere virksomheten. Dette vil særlig gjelde undervisnings- og studieplaner, men kan også omfatte forskningsaktiviteten». Dette er funksjoner som i dag i de fleste miljøer tilligger de enkelte medarbeidere. At de under en styringskåt instituttstyrer vil kunne bli fratatt disse oppgavene, vil være nokså ødeleggende for den enkeltes motivasjon og også være et grunnskudd for det vi vil med dagens universitet. Dette kan ikke være annet enn en byråkratisering med markert reduksjon i effektiviteten. Både på kort og på lang sikt vil det være det motsatte av motiverende å bli fratatt den direkte kontakt og samspill med eksterne miljøer som en slik «skjerming» vil innebære. At det i forlengelsen av disse forslagene ligger muligheter for at den enkelte skal «tildeles» forskningsoppgaver, gjør saken enda alvorligere. Flere utsagn om styring finnes i «Fremtidig organisasjonsmodell for NTNU», s. 39, der det heter: «Ved instituttene blir det stor personlig nærhet mellom leder og de andre ansatte. Ut fra behovet som enkelte fagmiljø har for omstilling og raske beslutninger, kan det være nødvendig at lederen gis den autoritet og avstand som oppnevning ovenfra kan gi.» Hvordan dette skal forenes med tillit til styreren, som fremheves mange steder, er meg en gåte.

Når det gjelder den økende styringsgleden ved NTNU, gir det seg også andre utslag. Den tidligere B-ordningen ble besluttet avviklet. I dette lå forventningen om at skiftet skulle øke inntektene for NTNU ved at prosjektene ble overført dit. Jeg har ikke sett noen undersøkelser av hvordan resultatet ser ut til å bli, men basert på en del utsagn mener jeg at det iallfall ikke kommer til å svare til forventningene. Siden det ikke er så lett i første omgang å styre slike prosjekter, kan det tydeligvis gjøres på andre måter. I et notat «Samarbeidet NTNU-Sintef» som baserer seg på Orgut-arbeidet, heter det (s.7): «Det er grunn til å stille både krav og forventninger til Orgut-prosessen på dette punkt: Dersom den kan føre til at NTNU får et fastere grep om Sintef-problematikken, vil dette alene rettferdiggjøre innsatsen som er nedlagt i prosjektet.» Det er temmelig sterkt å si at samarbeidsproblematikken NTNU-Sintef rettferdiggjør en restrukturering av NTNU på den måten som er foreslått, og for meg står det som ganske uønsket. Men hva dette skal brukes til, kommer frem bl.a. på side 10: «..det må innføres et klart forbud mot at vitenskapelige medarbeidere ved NTNU driver virksomhet i et «firma på byen» innen eget fagområde.» Dette er medarbeidere som gjør en stor, risikofylt ekstrainnsats for å få i gang en næringsvirksomhet som er sterkt etterlyst av myndighetene. Hvis noen tror at de kan styre en slik innsats ved hjelp av nye, «sterke» instituttstyrere, så må de ganske sikkert tro omigjen. Det ville i det minste være enkelt å spørre folk som har gjennomgått denne prosessen (de finnes) om det ligger noen realisme i slike konstruksjoner.

Som konklusjon vil jeg hevde at mange steder innen NTNU fungerer fagmiljøene og de enkelte faglige medarbeiderne rimelig bra. At det noen steder trengs en forbedring, kan vi vel fort bli enige om. Men dette kan ikke rettferdiggjøre at en lager nye konstruksjoner som i så liten grad er gjennomarbeidet og en i så liten grad kjenner rekkevidden av. Dette kan ødelegge mer for de miljøer som nå fungerer, enn de vil være til nytte for de som ikke fungerer. Vi må virkelig spørre oss selv om det er en utvikling fra et pluralistisk og kollegialstyrt mot et monolittisk, kommandostyrt universitet vi ønsker. Lysten på styring og kontroll av de faglige aktiviteter fra personer som i utgangspunktet ikke har bedre forutsetninger enn de som utfører arbeidet, vil i stor grad frata motivasjonen til den enkelte medarbeider. Før en foretar seg noe som vil gjøre ubotelig skade for den delen av universitetet som tross alt fungerer tilfredsstillende, ville det være mulig å få bedre innblikk i hva denne prosessen vil føre til ved å foreta noen konsekvensanalyser. Det er ikke slik at det er noen hellig tidsfrist som må følges til fortrengsel for det å gjøre en skikkelig jobb.