Arbeiderpartiet i Trondheim ønsker nå å sette en sluttstrek for Marvin-epoken. Til kommunevalget om to år stiller partiet med et langtidsprogram for byen. Programkomiteen har 16 medlemmer -- fem er ansatte eller studenter ved NTNU.
Leder av programkomiteen for Arbeiderpartiet er Tore Paulsen Værnes, velkjent politimann og lokalpolitiker i mange år, og han framhever betydningen av NTNUs rolle i Trondheim.
- Universitetet består ikke bare av mange tusen mennesker. Ved NTNU finnes folk med kunnskaper om og innsikt i problemer som mange storbyer sliter med. Vi ønsker å utløse et engasjementet. Lokalpolitiker-ne i byen vår har ikke alltid vært like flinke til å støtte seg på universitetsmiljøet. Trond-heim Arbeiderparti tar nå konsekvensen av dette. Derfor har vi fått fem NTNU-personer med ulike bakgrunn til å delta i programarbeidet vårt, sier Paulsen Værnes.
De seks er tidligere rektor Karsten Jakobsen, professor ved Institutt for naturhistorie Asbjørn Moen, forsker ved Senter for bygdeforskning Else Fjeldavli, Geir Waage som er student ved Institutt for sosialøkonomi, og Nina Ruth Kristof-fersen, student ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap og medlem av kollegierådet.
Universitetet hovedaktør
Arbeiderpartiets langtidsprogram omfatter perioden 1999 til 2010. Tore Paulsen Værnes understreker at partimedlemskap ikke er en forutsetning for å delta i arbeidet med langtidsprogrammet. Paulsen Værnes ønsker innspill, forslag og ideer fra mange hold, men mener at NTNU må være en hovedaktør. Paulsen Værnes ser for seg at universitetsmiljøet spesielt kan bidra med å tallfeste tingenes tilstand, at man kan støtte seg på forskningsresultater om miljø, barn, eldre, helse og trafikk som grunnlag for en ny og offensiv satsing for neste periode. Av temaene som skal behandles i langtidsprogrammet, er «Byen vår - befolkning og sammensetning», «Regionhovedstad og regionalt arbeidsmarked», Barn-dom i by», «Miljø og samferdsel» og «Boligpolitikk som byutvikling».
Mijøet kjepphest
En av deltakerne fra universitetet er Asbjørn Moen, professor ved Vitenskapsmuseet. Moen har vært medlem av Arbeiderpartiet i mange år, men ikke av den mest aktive typen. Ved siste stortingsvalg var han imidlertid aktiv i velgeraksjonen «Folk for Jagland». I tillegg har barna - hvor AUF-sønnen Jo Stein Moen er den mest kjente - oppfordret far til å komme seg ut av godstolen og over i aktiv politikk.
- Jeg vet ikke om jeg blir så veldig aktiv utover deltakelse i dette programarbeidet. Men det er jo riktig at jeg ikke bare kan sitte og kritisere uten å bidra med noe selv. Det er en av grunnene til at jeg sa ja til å delta.
Asbjørn Moens fremste kjepphest er miljøet. Og nettopp på miljøsiden mener Moen at folk fra NTNU har noe å bidra med.
- Vi hevder stadig at vi er en forskerby, en by med store kunnskaper og med spesiell kompetanse på teknologi og økologi. Vi har i tillegg til NTNU både Sintef og Allforsk, Direktoratet for naturforvaltning, NGU og Nina/Niku. Derfor er det viktig at vi greier å trekke veksler på disse miljøene.
- Konkret?
- I en by som Trondheim har vi vært altfor beskjedne når det gjelder å prøve ut alternative energiformer. Det fremragende teknologimiljøet vårt må kunne se på byens kloakksystem. Vi har arkitekter og byplanleggere som kan ta for seg byutviklingen. Kan vi redusere utslippet av klimagasser ? Tar vi godt nok vare på det biologiske mangfoldet og de grønne lungene? Hvordan organiserer vi transporten i Trondheim? Det finnes mange tema som bare venter på å bli diskutert.
- Bør vi bygge ut trikken som Arbeiderpartiet sørget for å legge ned ?
- Ja, kanskje det. I alle fall må vi gå sammen om å diskutere alternativene. Og universitetsmiljøet bør ha større ambisjoner enn å sitte på gjerdet for så å kritisere politiske vedtak etterpå, sier professor Asbjørn Moen.
Rio-erklæringen
Moen er også opptatt av at internasjonale erklæringer og honnørord ikke bare forblir i festtalene, men omsettes i praktisk politikk.
- Rio-erklæringen som ble vedtatt for fem år siden, gir oss mange styringssignaler. Ett av punktene handler om at vi må handle lokalt hvis vi skal kunne ta vare på jorda. De fleste skjønner at vi ikke kan fortsette vår egen forbruksvekst uten at det til slutt går galt. Samtidig er det vanskelig å nekte verdens fattige befolkning et minimum av velstand. Dette stiller krav til oss, og betyr at vi må omskape honnørordene til virkelighet gjennom å handle lokalt. I dette arbeidet er jeg sikker på at folk ved universitetet har noe å bidra med, sier Asbjørn Moen.