Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

- Det går ofte igjen at rusmisbrukere er utrolig dyktige mennesker,
mennesker som er viktige for universitetet. Folk med posisjoner har ofte en høyere terskel for å be om hjelp, opplyser bedriftssykepleier
Anne-Beth Holte i HMS-seksjonen.

Rusmiddelmisbrukerne er mange, hevder forskere. Tallene varierer, men ofte blir det antatt at 4-5% har problemer med sitt forhold til alkohol. Så store problemer at det skaper vanskeligheter i forhold til jobb, kolleger, familie, sosiale omgivelser og økonomi. Dersom 4-5% er et riktig anslag, betyr dette at det blant NTNU's ansatte skulle være omkring 125 personer med rusmiddelproblem av en eller annen type.

- Blant rusmisbrukerne er det store individuelle forskjeller, men en profil kan likevel tegnes, basert på de erfaringer helsepersonell sitter inne med, sier Holte.

Ifølge henne er den typiske rusmiddelmisbruker en mann, og han er i alderen 40-50 år. Da har forbruket av alkohol gjerne vært stort i 10-15 år. Kvinner er mer representert enn man tidligere har antatt, men ennå i dag er de mindre synlige. Vedkommende arbeider gjerne mye alene, og ganske ofte har han uregelmessig arbeidstid.

- I denne situasjonen vil det være ingen eller få som stiller spørsmål ved misbrukerens tilstedeværelse eller gjøren og laden. Det sosiale nettverket vedkommende har på arbeidsplassen er med andre ord ofte lite utviklet, forteller Holte. Og legger til:

- For enkelte ser det ut til å være spesielt vanskelig å beherske hyppige reiser og representasjon. Misbrukerne står oftere enn andre oppe i situasjoner som skaper stress, både med tanke på forventninger fra de personer han møter og de som er avhengige av hans resultater hjemme på jobben. Disse møtene med fremmede mennesker oppleves bevisst eller ubevisst som krevende eller, i verste fall, truende. Representasjon, og forhandlinger skjer også vanligvis på en arena hvor det er lett tilgang til alkohol, og hvor det fra før er etablert liberale konvensjoner for bruk av rusmidler. Utstrakt deltakelse på kurs og seminarer vil for noen føre til utstrakt bruk av alkohol. I enkelte miljøer har misbrukeren lettere tilgang til medisiner eller alkohol enn andre.

Spriter opp debatten

- Vi går nå for første gang ut til alle ansatte, ikke med en pekefinger, men for å skape refleksjon. Rusmisbruk er et større problem enn vi er villige til å anta, og ansatte ved NTNU bør vite at de er modeller og forbilder for et betydelig antall unge.

Det sier veteran i HMS-seksjonen, bedriftssykepleier Anne-Beth Holte og sosialkonsulent Tove Gjelset. I disse dager sørger de sammen med de øvrige av AKAN-utvagets medlemmer for at alle ansatte får en folder som gjør det mulig å reflektere over eget alkoholforbruk.

- NTNU er en stor organisasjon, og om rusforskerne har rett, er det omkring 125 rusmisbrukere iblant oss. Vi vet at forbruket øker, og det skaper situasjoner som er vanskelige å håndtere både for misbrukerne og arbeidskollegene, sier de to til Universitetsavisa.

AKAN-utvalget oppfordrer til diskusjon i arbeidsmiljøene, og det er et uttrykt ønske at de som har problemer tar kontakt med kolleger, overordnede, HMS-seksjonen eller AKAN-kontakten ved fakultetet.

- På dette feltet er det for mange uløste oppgaver, og vi har inntrykk av at ledere på ulike nivåer ikke er nok oppmerksomme på viktigheten av rusmisbruksforebyggende arbeid. Det forebyggende arbeidet bør styrkes, og holdningsskapende arbeid bør settes på dagsorden, påpeker Anne-Beth Holte. Hun presiserer samtidig at det ikke har skjedd noe spesielt den siste tiden som forklarer engasjementet.

- Vi bør bevege oss bort fra ad-hoc-hverdagen og sørge for at det blir utviklet overordnete strategier. Bevisstheten på fakultetene om det problem vi står overfor er ikke god nok i dag. Tiden er forlengst inne for at de ansvarlige inviterer til diskusjon, sier bedriftssykepleieren til UA.

Sjefen svarer

Personalsjef Knut Veium er leder for Akan-utvalget.

- Det ble i 1995 inngått en avtale mellom NTNU og arbeidstakerorganisasjonene tilsluttet Akademikernes fellesorganisasjon, Statstjenestemannskartellet og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund. Er de ansatte ved NTNU orientert om innholdet i denne avtalen, Knut Veium?

- Nei, avtalen ble aldri distribuert til alle tilsatte. Mange vil imidlertid være kjent med avtalen gjennom de informasjonstiltak som de lokale Akan-kontaktene på fakultetene er ansvarlige for.

- I felleserklæringen blir det slått fast at avtalepartene skal samarbeide om nærmere angitte saker. Hva har AF, Statstjenestemannskartellet og YS konkret bidratt med i dette samarbeidet siden avtalen ble undertegnet?

- Det er vel riktig å si at oppfølging av avtalen ikke har vært et prioritert område i samarbeidet mellom partene. Det vil imidlertid bli tatt initiativ til et møte med tjenestemannsorganisasjonene for nettopp å diskutere deres rolle i dette arbeidet.

- Av det som er skjedd innen Akan-arbeidet siden 1995, hva mener du er det viktigste?

- Det viktigste som er skjedd er at det i organisasjonen er en økende forståelse for at ledelse skal utøves på alle nivå. Klargjøringen av instituttlederens rolle vil på sikt vise seg å være et svært viktig skritt i dette arbeidet. Vi har også lykkes i å motivere og skolere et stort antall ressurspersoner i de lokale miljøene, de såkalte akan-kontaktene. Disse er viktige støttespillere i de lokale diskusjonen om rusmiddelbruk.

- Er det noe som AMU (Arbeidsmiljøutvalget) eller Akan ikke har fått utført i denne perioden - og som du mener burde ha vært utført, tidsaspektet tatt i betraktning?

- Vi burde kanskje vært flinkere til å få plassert ansvaret i linjen. Dvs få tydeliggjort at rusforebyggende arbeid og håndtering av enkeltsaker er et ansvar som ligger til den enkelte leder, og samtidig få satt dette på dagsorden i de fora der ledere møtes. Det har vært et arbeid som i for stor grad har vært drevet av ildsjeler, ofte uten den nødvendige støtte og forankring i den lokale ledelsen.

- Hva bør etter din mening prioriteres innen Akan-arbeidet de nærmeste to åra? Hvilke strategier foreligger i satsingen på rusmisbruksreduserende tiltak?

- Først og fremst å få dette temaet inn i de lederutviklingstiltak som vil bli utviklet og som tema der ledere møtes. Uten at vi får en bevisst holdning til ansvarlige ledere til rusproblematikk , blir vi også i fortsettelsen i stor grad henvist til å håndtere de «vanskelige» sakene som har fått lov til å utvikle seg. Dernest å diskutere hvordan vi skal forholde oss til ungdom og rusmidler. Vi har til nå ikke hatt en aktiv holdning til rusforebyggende tiltak rettet mot studentene, men har registret en aktiv interesse fra studentorganene for også å sette dette på dagsorden.

- Hva er forutsetningene for at det skal være mulig å lykkes i disse bestrebelsene? Handler det om motivasjon/prioritering eller handler det om de økonomiske rammevilkår for Akansatsning?

- Forutsetningen følger delvis av det jeg har sagt. De som setter dagsorden må sørge for å få dette temaet inn på lederkurs, inn i de løpende diskusjoner på instituttledersamlinger, i de kollegiale organer og i andre fora der ledere møtes. Det er også viktig å få aktivisert tjenestemannsorganisasjonene i dette arbeidet slik at de gjennom sin medlemsmasse kan bidra til å sette dette temaet på dagsorden. Dette er et tema det er knyttet mange og sterke holdninger til i vår kultur, og vi skal være varsomme med å moralisere og heve pekefingeren i været, men sørge for at vi får en opplyst, kontinuerlig debatt om hvordan vi som utdanningsinstitusjon skal forholde oss for også å være forbilder for studentene i vår omgang med rusmidler.