NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Forlag i fritt fall
 
Hvordan var det mulig å skvise Universitetsforlaget uten at det norske akademiske miljø selv grep inn for å forhindre det? Var det bare et utslag av feighet og unnfallenhet eller lå det andre og mer lyssky motiv bak slakten av Universitetsforlaget ?
Universitetsforlaget - slaktet av sine egne eller av storkapitalen?

24. juni 1999 vil bli stående som et veiskille i Universitetsforlagets snaut 50-årige historie. Da ga forlagets generalforsamling grønt lys for at Aschehoug og Gyldendal kunne overta aksjemajoriteten i forlaget.

Etter overtakelsen delte Aschehoug og Gyldendal jaktbyttet broderlig mellom seg. Aschehoug overtok de norske vitenskapelige tidsskriftene samt fikk fullmakt til å videreføre navnet Universitetsforlaget. Gyldendal fikk brorparten av bok-porteføljen. Sammen forpliktet forlagene seg til å sørge for produksjon og salg av bøker til universiteter og høyskoler i Norge.

Det spesielle med overtakelsen var at både Gyldendal og Aschehoug forlag allerede før generalforsamlingens vedtak satt på hver sin 25 prosent store aksjepost. Dermed kunne de delvis kontrollere konkurrenten Universitetsforlaget også i tiden før den endelige maktovertagelsen var et faktum. Men etter aksjehandelen var konkurrenten redusert til ingenting.

Administrerende direktør i Aschehoug, William Nygaard, la ikke skjul på sin lettelse over at en brysom konkurrent nå var ryddet av veien for godt.

-Jeg vil ikke kalle det slakt, men mer en smertefull omstrukturering, sa Nygaard på en pressekonferanse etter at aksjeoppkjøpet ble kjent.

Dette i kontrast til hva talsmenn for både Aschehoug og Gyldendal sa da de i 1988 kjøpte seg inn i Universitetsforlaget. Den gang ble det understreket at de ikke hadde til hensikt å uskadeliggjøre en konkurrent.

SiT med jokeren

Men selve nøkkelen til maktskiftet var det Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) som satt med. Som den største enkelteieren i Universitetsforlaget med en aksjepost på 33,5 prosent, var SiT jokeren i spillet om forlagets skjebne ? et spill som av kritikerne ble betegnet som et knefall for storkapitalen, representert ved Aschehoug og Gyldendal.

Men før de to gigantene i norsk forlagsbransje fikk det som de ville ble det gjort utallige forsøk på å finne nye alliansepartnere for å unngå at Universitetsforlaget havnet ene og alene på kommersielle hender. Men til tross for iherdig innsats; enten var budene for lave, interessen fraværende eller så var interessentene uspiselige for Aschehoug og Gyldendal.

Forfatteren Marianne Egeland, som blant annet har skrevet Universitetsforlagets historie «Med kunnskap skal landet bygges», mener premissene for aksjehandelen ble lagt på Universitetsforlagets generalforsamling i juni i fjor. Her ble administrerende direktør i SiT, Per Ivar Maudal, valgt til ny styreformann.


Tok jakka og gikk: Osmundsen fikk sparken.
FOTO: SCANPIX

 Ny dreining

-For første gang i Universitetsforlagets nærmere 50 år lange historie fikk vi en styreleder som ikke representerte de ideelle eierne, men i stedet en næringsinteresse. Dette innebar en prinsipiell nydreining. Merkelig nok var det ingen som reagerte på det fundamentalt nye i situasjonen, selv om tyngdepunktet var dramatisk forskjøvet til fordel for de kommersielle eierne, fra de ideelle. Attpåtil kom den nye styrelederen fra den eieren som ville selge aksjer, oppsummerer Marianne Egeland.

Dette blir imidlertid tilbakevist av SiTs konsernstyreleder Endre Jo Reite. Han mener Egeland opptrer konspiratorisk.

-Maudal er som representant for universitetets interesser minst like god som noen annen. SiTs mål har ikke vært økt profitt men å investere i kunnskaps-Norge. I så måte var vi en ideell eier. Maudal har for øvrig vært sterkt imot at SiT skulle trekke seg ut av Universitetsforlaget. Det er studentene, og ikke Maudal, som var pådriver for aksjesalget, sier Reite.

Men Marianne Egeland setter også store spørsmålstegn ved avsettelsen av daværende administrerende direktør i Universitetsforlaget, Terje Osmundsen.

-Var det bare en tilfeldighet at Osmundsen ble fjernet som administrerende direktør like før sommerferien i fjor samtidig som de kombinerte eierkonkurrentene Aschehoug og Gyldendal hevdet at de bare tenkte på forlagets beste? Er det nok en tilfeldighet at de samme eierne ett år senere annonserer at Universitetsforlaget skal slaktes, samtidig som de på personalmøter begråter dets skjebne? Eller var tidspunket begge ganger nøye uttenkt, spør Marianne Egeland og viser til de begrensede mulighetene for å mobilisere protestbevegelser midt under fellesferien.

Samtidig som Terje Osmundsen ble vraket engasjerte styret i Universitetsforlaget Siri Hatlen som ny administrerende direktør i en overgangsfase.

Slakterne kontrollerte?

-Fra samme tidspunkt som styret fikk ny formann, satt forlaget dermed uten en direktør som med tyngde kunne tale virksomhetens interesser både innad og utad, sier Egeland.

Administrerende direktør Siri Hatlen tar avstand fra disse påstandene og antydninger om at de som slaktet forlaget satt på begge sider av bordet.

-Jeg er den første til å beklage at Universitetsforlaget ikke fikk en permanent ledelse, men å påstå at jeg skulle være en lakei for de som ønsket å kvitte seg med Studentsamskipnaden i Trondheim, er feil. Jeg har hele tiden jobbet for en annen løsning enn den vi fikk og har ikke ønsket en oppsplitting av forlaget slik vi nå ser, understreker Hatlen.

Professor Inge Lønning, som var styreleder i Universitetsforlaget før Per Ivar Maudal overtok i juni i fjor, forklarer valget av sin etterfølger slik:

-Det er nærliggende å tro at Maudal ble valgt fordi han representerte den største aksjeeieren og var den som hadde sittet lengst i Universitetsforlagets styre. At Osmundsen ble vraket som daglig leder omtrent samtidig var trolig et resultat av at Osmundsens vyer for Universitetsforlaget ble vurdert som for dristige. Det kunne dessuten skape en konkurransesituasjon som de to dominerende forlagseierne ikke så på som ønskelig. Det er vanskelig å tenke seg alternative forklaringer på hvorfor man kvitter seg med en leder man nettopp har ansatt, sier Lønning.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Beklager manglende engasjement: Lønning var Maudals forgjenger.
ARKIVFOTO
 Lønning sier videre at han hadde et klart inntrykk av at Aschehoug og Gyldendal hadde lagt opp til et oppkjøp av Universitetsforlaget. Han mener det norske universitetsmiljøet ikke engasjerte seg i dette i tide.

-I ettertid kan vi beklage at det akademiske Norge ikke oppdaget hva som var i ferd med å skje før det var for sent. Sett fra universitetenes og høyskolenes side innebar salget av Universitetsforlaget et tap av noe som var bygget opp over lang tid. De er nå blitt et instrument fattigere, konkluderer Lønning.

Studentene i Trondheim ga dødsstøtet

Det var studentene ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) som selv la premissene for Universitetsforlagets undergang da Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) la sine aksjer ut for salg.

Det bekrefter student og konsernstyreleder i SiT, Endre Jo Reite. Han viser blant annet til et vedtak i Studentalltinget høsten 1996:

«Studentene i Trondheim ønsker ikke at Samskipnaden i Trondheim påtar seg et nasjonalt ansvar når det gjelder forlagsvirksomhet. Studentalltinget ber SiT avhende sine eierandeler i Universitetsforlaget. Aksjene selges til beste markedsmessige betingelser».

-Dette vedtaket ble fattet på bakgrunn av et benkeforslag etter en bred diskusjon om Studentsamskipnadens økonomiske disposisjoner. Sentralt i debatten sto spørsmålet hvorvidt SiT skulle ha et nasjonalt eller lokalt studentfokus. Konklusjonen ble at studentene mente SiT hadde påtatt seg et for stort nasjonalt ansvar og at risikoen var for stor, forklarer Endre Jo Reite.

Våren 1997 besluttet så konsernstyret i Studentsamskipnaden, hvor for øvrig studentene i Trondheim har flertall alene, å undersøke mulighetene for en gradvis nedtrapping av sitt engasjement i Universitetsforlaget.

Reite, som overtok som konsernstyreleder våren 1998, fikk i oppdrag å lede arbeidet med å finne mulige interessenter som kunne overta deler av eller eventuelt hele SiTs aksjepost.

Akademi-Norge sa nei

-Verken Norges forskningsråd, Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet, universitetene, samskipnadene eller høyskolene sa seg villige til å inngå et forpliktende samarbeid med oss. Dette til tross for at vi fortsatt var villig til å bli sittende med en betydelig andel av aksjene. Som et siste desperat forsøk tilbød vi de nevnte akademiske interessentene å kjøpe hele aksjeposten for ca. 20 millioner kroner. Dette var nærmest for billigsalg å regne. Likevel sa de nei, forteller Endre Jo Reite som ikke legger skjul på at han både var irritert og frustrert over at ett års arbeid for å finne akademisk støtte, viste seg å være forgjeves.

-På meg virker det som om det har skjedd et kulturskifte. Dugnadsånden i det akademiske miljø synes død. Universitetene ser det ikke lenger som en absolutt nødvendighet å opprettholde Universitetsforlaget for å få publisert akademisk litteratur. Uten denne lojaliteten var det derfor vanskelig for oss å bli sittende med vår aksjepost alene da vi fryktet at hele forlagsvirksomheten kunne rakne, konstaterer konsernstyrelederen.

At Universitetsforlaget i 1988 lot Aschehoug og Gyldendal kjøpe seg inn, mener Reite var uheldig. Dette får Universitetsavisa også bekreftet fra andre kilder som ønsker å være anonyme. Kildene hevder det på ett eller annet tidspunkt måtte oppstå en interessekonflikt som ville bli ødeleggende for Universitetsforlaget.

 
 
 

Lettet men ikke glad: Jo Reite var konsernstyreleder i SiT.
FOTO: KENNETH AAR
 

 -I oppgangstider kunne dette ha fortsatt, men med økt konkurranse måtte det komme et oppgjør. Det var umulig å diskutere åpent i et styre bestående av konkurrenter, konstaterer en sentralt plassert kilde. Endre Jo Reite er langt på vei enig.

-Selv om både Aschehoug eller Gyldendal har opptrådt konstruktivt, er det liten tvil om at skepsis og manglende tillit fra alle parter har virket hemmende på Universitetsforlagets utvikling og strategiske satsing. Forlaget kom i konflikt med seg selv, mener Endre Jo Reite.

-Nå som SiTs aksjepost er solgt - er du lettet eller skuffet?

-Jeg er lettet, men ikke glad. Hvis vi ikke hadde fått solgt vår andel er jeg redd vi i dag måtte ha brukt tiden på å forklare hvorfor Studentsamskipnaden i Trondheim hadde sløst bort så mye penger ved at aksjekapitalen var gått tapt. Det positive er at vi kom ut av dette med god fortjeneste, både gjennom selve salget og stort utbytte gjennom flere år. I etterpåklokskapens tegn kan man kanskje si at utbytteiveren fra eierne har vært større enn satsingsviljen. Mer penger burde nok ha vært brukt til offensiv satsing og posisjonering, konkluderer Reite.

Maudal beklager salget

Fikk munnkurv

Terje Osmundsen vet fortsatt ikke hvorfor han ble fjernet som administrerende direktør fra Universitetsforlaget.

-Jeg har ennå til gode å få en fullgod forklaring på hvorfor jeg måtte gå. Det ble fremsatt en del påstander om at jeg hadde foretatt meg ting som var i strid med styrets beslutninger. Dette er ikke riktig ettersom jeg hele tiden har handlet i forståelse med styret. Dersom Universitetsforlagets styre hadde holdt fast ved sine beslutninger og strategier ville det vært fullt mulig å sikre forlaget en annen fremtid enn det vi ser i dag. For meg er det som har skjedd fortsatt et stort mysterium, sier Osmundsen som etter å ha fått sparken ble pålagt munnkurv av den sittende styreledelsen.

I dag, ett år og fire måneder senere, sier Osmundsen at forlaget satt på et betydelig potensiale som han mener ikke ble utnyttet av eierne.

-Vi var i ferd med å få inn en ny optimisme i forlaget og egenkapitalen var over 25 prosent. En dialog med finske og svenske interessenter var også godt i gang. Etter min mening hadde Universitetsforlaget et potensiale til å bli ledende på det skandinaviske lærebokmarkedet, sier Terje Osmundsen som legger til at Studentsamskipnaden i Trondheim trolig fikk en langt lavere sum for sine aksjer enn verdien skulle tilsi.

-Etter min mening var det et feilgrep å slippe inn Aschehoug og Gyldendal i 1988, som hver for seg og sammen var Universitetsforlagets største konkurrenter.

Det sier administrerende direktør i Studentsamskipnaden i Trondheim, Per Ivar Maudal, i dag knappe fire måneder etter SiT så seg nødt til å selge sine aksjer til sine to hovedkonkurrenter. Selv argumenterte han mot aksjesalg allerede den gang av frykt for hva som kunne skje dersom Universitetsforlaget fikk kniven på strupen.

-I et selskap der alt går godt, betyr eierne egentlig ganske lite. Men hvis det samme selskapet havner i en krise, så er plutselig både styret og eiernes engasjement av avgjørende betydning. Det viste seg da også at ingen av eiergruppene hadde tilstrekkelig vilje til å berge Universitetsforlaget som selvstendig forlag ut av krisen, sier Maudal.

Den eneste måten SiT hadde i 1998 til å hindre Aschehoug og Gyldendal i å få kjøpe seg inn i Universitetsforlaget ville være å kreve forkjøpsrett og overta hele posten fra Kloster rederi selv. Denne muligheten ble drøftet i hemmelige møter den gang, men ble senere skrinlagt.

Selv hadde Maudal et møte med statsråd Jon Lilletun i desember 1997. Men selv om både interessen og velviljen var der, ble det ikke noe mer.

-Det har vært bedrøvelig liten entusiasme og oppslutning om Universitetsforlaget fra universitetenes side, så de kan neppe ha oppfattet dette som noe arvesølv-forlag, konkluderer SiT-direktøren som ble svært skuffet da hans eget styre fulgte Velferdstingets anmodning om aksjesalg.


 
 
 
 
 
 
 

-Feilgrep å slippe inn Aschehoug og Gyldendal:
Maudal argumenterte mot aksjesalg.
ARKIVFOTO
 Benekter stort utbytte

- Stemmer det at eierne av Universitetsforlaget i løpet av 90-tallet tok ut uforsvarlig stort utbytte ?

- Nei. Eierne har opp gjennom årene tatt ut et meget beskjedent utbytte, og i de aller fleste årene i selskapets historie har det ikke vært tatt ut en krone i utbytte til eierne.

- Hvorfor var det så viktig å fjerne Terje Osmundsen fra sin stilling ?

- Osmundsen overtok som adm.dir. i Universitetsforlaget på et tidspunkt som var meget kritisk for forlagets videre utvikling. Da han la frem årsregnskapet for 1997 ble det argumentert overbevisende for at selskapet befant seg i en mye dypere økonomisk krise enn det styret hadde forestilt seg. I en slik fase er det selvsagt avgjørende viktig at det er en grunnleggende tillit og enighet mellom styret og adm.dir. Dette forholdet drøftet jeg som styrets formann med Terje Osmundsen, og drøftelsene endte med at Terje Osmundsen ba om å få fratre sin stilling, noe styret enstemmig godkjente. Mer er det ikke å si om dette, konstaterer Maudal.


GUNNAR LARSEN

Fakta

1950: Universitetsforlaget grunnlegges og blir Norges største utgiver av akademisk litteratur, høyskolebøker og fagtidsskrifter.

1984: Forlaget skilles ut fra Studentsamskipnaden i Trondheim som eget aksjeselskap.

1988: Aschehoug og Gyldendal kjøper seg inn med 25 prosent hver. De øvrige aksjepostene innehas av Studentsamskipnaden i Trondheim (33,5 prosent), de ansattes egen stiftelse, to studentorganisasjoner og syv akademiske institusjoner.

1996: Studentalltinget ved NTNU fatter et vedtak om at SiT skal selge sine aksjer i Universitetsforlaget. Studentene har flertall i SiTs konsernstyre.

1997: SiTs konsernstyre vedtar å finne mulige kjøpere.

1998: SiT resignerer etter mange mislykkede salgsfremstøt.

1999: Aschehoug og Gyldendal kjøper i juni SiTs aksjepost for 31,8 millioner kroner.