Anne Sølberg Ellingsen og Jon Walstad er ett av 15 par som nå skal bruke to år på å gi hverandre nyttig informasjon.
- Jeg ønsker å utvikle meg faglig. Jeg ønsker meg en samtalepartner. Og etter hvert ønsker jeg å komme i en posisjon hvor mine tanker og erfaringer kan brukes til å påvirke systemet !
Det sier Anne Sølberg Ellingsen (38), avdelingsleder i Studieseksjonen ved Det medisinske fakultet. Hun er en av de 15 kvinnene som ganske nylig ble plukket ut til å være med i NTNUs mentorprosjekt. Som nyslått adept fikk hun se gjennom listen over mulige mentorer, og sette opp noen prioriterte ønsker.
Førstevalget gikk i boks. Det var Jon Walstad (49), assisterende studiesjef ved NTNU, et menneske hun var temmelig sikker på at det gikk an å ha gode og nyttige samtaler med.
- Jeg har nok noen nyttige ting i ryggsekken, medgir Walstad. - Men jeg har egoistiske grunner også, for å gjøre dette.
Faglig og personlig vekst
Ellingsen og Walstad er ikke fullstendig fremmede for hverandre, men det er først i disse dager de innleder et forhold, for å si det sånn. Og det forholdet skal formelt sett vare i to år. Da skal Ellingsen forhåpentligvis ha gjort et sprang i sin faglige og personlige utvikling. Karrieremessig tror hun imidlertid hun vil være der hun er i dag; hun har arbeidet i fem år ved NTNU, men er relativt fersk ved Det medisinske fakultet og trenger noen år for å lære virksomheten der å kjenne. Men om fem år, kanskje, har hun nok en annen posisjon, tror hun. En posisjon hvor hun i enda større grad får anledning til å bestemme og påvirke. Kanskje i høgskolesektoren, kanskje ved NTNU, men temmelig sikkert med studierelaterte oppgaver, sier Ellingsen, som selv er sosialgeograf av utdannelse.
Inntil videre er hun altså mest opptatt av den faglige og personlige veksten hun kan oppnå gjennom mentorprosjektet. - Jeg går til dette med et ønske om å knytte fakultetet og studiet her nærmere den sentrale studieavdelinga og de andre studieseksjonene ved NTNU, og å overvinne noen skillelinjer mellom de administrative og de faglige miljøene. Jeg håper at jeg gjennom dette nettverket vil få personlige kontakter med adepter fra de vitenskapelige miljøene. Og så er det viktig for meg å ha en god samtalepartner, sier Ellingsen.
Med samme ståsted
Når det var Jon Walstad hun valgte fra ei liste med oppimot 50 navn, har det to årsaker: - For det første har han en sentral posisjon i Studieavdelinga, som gjør at jeg kan få mye informasjon fra ham. For det andre tror jeg han har noen personlige egenskaper som er nødvendige: Han er lydhør, han er åpen for både å korrigere og bli korrigert, og han vil ikke innta en rigid lærerrolle. Han går nok inn i dette med samme ståsted som jeg selv, tror Ellingsen.
Det bekreftes av Walstad: - Jeg oppfatter meg ikke på noen måte som bedreviter, og jeg skal ikke lære Anne hvordan hun blir en god leder. Derimot ønsker jeg selv å lære noe om menneskelig og faglig utvikling. Da jeg ble spurt om å være mentor, satte jeg meg ned og tenkte over hva jeg hadde å bidra med. Jeg fant, helt egoistisk, ut at prosjektet ga meg mulighet til å kikke litt innover i meg sjøl og bevisstgjøre meg på hva jeg egentlig kan....
Når det er sagt, er ikke Walstad i tvil om at han har noen nyttige ting med seg i sekken. Han har ledererfaring fra ulike organisasjoner, han har omfattende personalledererfaring, og enda mer omfattende kjennskap til universitetsstrukturen - ikke minst til alle de uskrevne reglene som rår her. - Men jeg vet ikke nok om å være kvinne i dette systemet, medgir han villig, og hans ti år yngre adept lover straks å fortelle ham alt om å være trebarnsmor (med barn på hhv. 7, 81/2 og 12 år) og karrierekvinne ved NTNU.
Kjøreregler
De to har nå satt seg ned og snakket om hvordan de skal bruke disse to årene. For bortsett fra fellessamlinger med de andre adeptene og mentorene er det mye opp til dem selv. De har blitt enige om å møtes regelmessig, kanskje etpar timer hver måned, men regner med å ha en del telefon- og e-postkontakt innimellom. ? Noen ganger legger vi det vel opp som et strukturert møte med dagsorden og det hele, andre ganger blir det sikkert mer uformelle samtaler, tror de.
Viktigste kjøreregel dem imellom må være åpenhet, er de enige om. - Noen ganger vil vi måtte komme inn på både personlige og konfidensielle ting. Det forutsetter en gjensidig fortrolighet og tillit, så vi slipper å måtte pakke alt inn i diplomatiske vendinger, sier de. Walstad har dessuten varslet både sin og Ellingsens sjef om at den åpenheten eksisterer i akkurat dette forholdet.
- Men vi skal ikke gjøre samtalene til noen slags klageseanser. Er vi frustrert over noe i våre arbeidssituasjoner, må målet være en løsning, understreker de. Forøvrig er ingen av dem så frustrerte at det gjør noe...
Og hvis det av en eller annen grunn skulle skjære seg ? Ja, da får Anne Sølberg Ellingsen velge seg en ny mentor. Mens Jon Walstad bare må se i øynene at hans karriere som mentor er over.
50 ønsket seg personlig veileder
- Vanskelig å bestemme hvem som skulle få være med, sier likestillingsrådgiver Ingunn Aagård.
Det var rundt 50 NTNU-kvinner som tente på ideen om å få seg en personlig veileder, og som søkte om å få være med i prosjektet. Omtrent like mange var det som kunne tenke seg å være denne veilederen, etter å ha blitt forespurt av styringsgruppa for mentorprosjektet. Likevel er det bare 15 par som får være med i denne første omgangen.
- Etter som dette er et pilotprosjekt, våger vi ikke å gjøre det for stort. Det er viktig med tett oppfølging, og vi vil ikke miste oversikten. Vi skal ha en opplæringsbit også, og 15 par er omtrent det vi har ressurser og evner til å håndtere. Dessuten vil vi gjerne høste noen erfaringer før vi eventuelt utvider, forklarer likestillingsrådgiver Ingunn Aagård, som er faglig ansvarlig for mentorprosjektet.
Savner autoritet
Aagård medgir at det ikke var enkelt å plukke ut adeptene. Alle hadde lagt stort arbeid i søknaden og hadde meget plausible grunner for å ønske seg en mentor. - Det endte med at vi først og fremst tok de kvinnene som allerede har en form for lederposisjon. Mange av dem føler at de sitter usikkert, og savner den nødvendige legitimitet og autoritet, forklarer Aagård.
Partnervalget ordnet seg nokså greit, ved at de 15 adeptene fikk gå gjennom mentorlista og sette opp tre-fire ønsker. At resultatet har blitt 14 mannlige og bare én kvinnelig mentor, mener Aagård ikke er videre dramatisk. - Det avspeiler bare kjønnssituasjonen ved universitetet, sier hun, - og er dessuten greit nok med tanke på at ledelsen gjennom dette prosjektet skal lære noe nytt om å være kvinne ved NTNU.
Av de 15 adeptene er åtte vitenskapelig ansatt, mens sju tilhører det administrative mellomledersjiktet. Ni av mentorene er professorer, tre er fakultetsdirektører, og tre har andre typer direktørstillinger.
Lone Slettbak Ramstad er ansatt i halv prosjektlederstilling for å ta seg av mentorprosjektet.
Fakta:
NTNUs mentorprosjekt er opprettet for
en toårs periode, og har som formål å øke rekruttereringa
av kvinner til lederposisjoner. Dette skal skje ved at et visst antall
kvinner i mellomlederstillinger (i denne sammenhengen kalt «adepter»),
som ønsker seg høyere opp på karrierestigen, gis personlige
veiledere/samtalepartnere (kalt «mentorer»). Mentoren skal
være den med høyest posisjon, ha stor integritet, og gi sin
adept råd om hvordan hun best kan nå sine mål. Men forholdet
skal være preget av dialog, og det er også meningen at mentoren
skal lære noe av det - ikke minst om hvordan det er å være
kvinne i et mannsdominert system - og at denne lærdommen etter hvert
vil gjøre noe med tenkemåte og kultur i ledersjiktet. NTNU
er den første akademiske institusjon i Norge, som tar et slikt virkemiddel
i bruk.