Vitenskapen er ikke hva den en gang var, og faktisk er det slutt for vitenskapen slik vi kjenner den skal vi tro tidligere medredaktøren i Scientific American og forfatter av boka «The End of Science», John Horgan (bildet). Denne kontroversielle dommen over vitenskapen vil lørdag 8. november være tema for lørdagsmøtet i Studentersamfundet hvor Horgan selv er hovedinnleder.

Ingen flere vitenskapelige revolusjoner

Etter at boka «The End of Science» kom for drøyt ett år siden, har den i økende grad skapt grunnlag for debatt rundt forskeres rolle i den vitenskapelige utvikling. Horgan forklarer hvordan vitenskapens disipliner har kjørt seg fast i spor den ikke kan komme ut av. På den ene siden forsvinner bevilgningene til store og små forskningsprosjekter som ikke umiddelbart kan konkurrere med de forskjellige postene på de ulike staters budsjetter. Forskning som gir resultater til et fåtall forskere, og ikke nødvendigvis forandrer livene til borgerne, er lette å stryke av prioriteringslisten over utgifter.

På den andre siden sliter forskerene med sine visjoner om hva det er mulig å svare på av essensielle spørsmål for menneskeheten og universet, skriver Horgan. Denne kognitive bristen er det sentrale poenget i Horgans provoserende skrift. For, det meste er allerede oppdaget og kommende generasjoner med forskere vil kun bli overlatt å fylle hullene i eksisterende teori.

Kuhn, Chomsky
og Hawkin

Som portrettør for Scientific American har Horgan intervjuet personligheter som Thomas Kuhn, Noam Chomsky og Stephen Hawkin. Og det er i disse mangfoldige intervjuene Horgan har fått mulighetene til å analysere vitenskapen som en helhet. Horgan er ikke nådig i sin dom over vår tids store tenkere. I følge ham er de romantiske i sin tro på vitenskap og fremskritt. For å vise begrensningene i dagens forskning peker Horgan på hva det er mulig å oppnå eller rettere, hva vi kan begripe som oppnåelig. Vitenskapen søker etter sannheter som er generelle, som gjelder i store deler av tid og rom. Som Einsteins relativitetsteori gjelder for hele universet i all tid. Vitenskapen skal gi svar på spørsmål av typen «hva var før Big Bang?», men der går grensen i følge Horgan. Dit kommer vi ikke, for vitenskapen har kommet til en ende.

Muligens styrker det ikke forskningens anseelse at pessimister som Horgan står frem, men han gir i alle fall forskere med et motsatt syn en sjelden anledning til å forsvare seg.

Lørdagsmøte Studenter-samfundet 8. november.

Aforismer fra dr.ing.-stipendiat

«Dess mer man identifiserer seg med sin kunnskap dess dummere blir man»

Om ovenstående er å betrakte som en påminnelse til alle NTNUs professorer, skal være usagt. Sikkert er det imidlertid at Erik Lerdahl, dr.ing.-stipendiat ved Institutt for produktdesign, bruker aforismeformen i arbeidet med sine egne modeller for kreative prosesser. Hans doktorgradsprosjekt har tittelen «Kreative prosesser i samspillet mellom produktdesign og produksjon», og Lerdahl ser aforismen som et ypperlig middel for å strukturere egne tanker, få dem på papiret i få ord, og sette dem inn i en sammenheng.

Derfor har han de siste to årene forfattet noe sånt som 1500 aforismer. Nå har 77 av dem kommet ut i bokform. - Det er tanker som burde passe både på Gløshaugen og på Dragvoll, i det hele tatt for alle som vil være kreative, sier forfatteren selv.

Sjeldent i Norge

Ordet aforisme kommer av det greske aphorizein, som betyr å avgrense. Aforismen er med andre ord en kort og rammende prosasetning som uttrykker et poeng eller en tanke, særlig fra vitenskapens, kunstens eller etikkens område. Små gavebøker («Ord om....» ditten eller datten) og almanakker er gjerne fulle av dem, men det hører til sjeldenhetene at det gis ut nye og originale aforismer i Norge. Enda sjeldnere må det være at slikt kommer fra Gløshaugen.

Nå har imidlertid ikke Erik Lerdahl en helt klassisk Gløshaugen-bakgrunn. I tillegg til et hovedfag i biofysikk har han studert musikk ( - jeg er veldig minimalistisk også når jeg arbeider med musikken!), og han har tidligere gitt ut en diktsamling, i England.

«Salig er meitemarken» er delt inn i fire hovedavsnitt: «Sukkertøy til middag» (om menneskelige tilbøyeligheter og dårskap), «I speilet» (om samspillet mellom mennesker), «Der det ikke er skall» (om indre prosesser) og «I forståelse av det uforståelige» (om de store livsspørsmål). Aforismer holdes ofte i du-form. Denne formen har Lerdahl bevisst unngått. - Da gir jeg leseren større frihet, mener han.

«Salig er meitemarken» har kommet ut på Verbum forlag og koster 98 kroner. - Jeg håper den kan sette i gang noen tankeprosesser hos leseren, sier Lerdahl, og glemmer muligens et kort øyeblikk sin egen aforisme:

«Tanker tærer fort på handling»