To akademiske kulturer ble tvunget inn i ekteskap da NTNU ble etablert. På tross av forsøk på å løse samlivsproblemene, fortsetter mistilliten å gjære under overflata. Jeg tror at en forutsetning for å bedre situasjonen er at hver subkultur blir seg bevisst sine egne særtrekk. Bare ved en realistisk erkjennelse av trekk ved egen subkultur, vil man bli i stand til å samarbeide skikkelig med andre kulturer. Det betyr ikke minst at man må forstå og innrømme sin egen kulturs svakhe-ter, sjøl om dette er ubehagelig.

Jeg vil i dette innlegget forsøke å bygge opp en trinnvis og systematisk argumentasjon som i minst mulig grad er farget av personlig synsing, men som i stedet prøver å klarlegge de mekanismer og rammebetingelser som fremmer bestemte verdisyn og væremåter i forskjellige subkulturer. Poenget med denne framgangsmåten er å prøve å føre argumentasjonen på en nøktern måte, slik at vi unngår skittkasting. For ytterligere å understreke at jeg - som sivilingeniør - ikke er ute etter å score billige poeng mot f.eks. akademikere innafor «estetisk-kulturelle» disipliner, så vil jeg underveis avlegge min egen yrkesgruppe en kritisk visitt.

La oss begynne med å spørre:

Hva er menneskelige behov, i generell forstand ?

Hvilke rammebetingelser for behovstilfredsstillelse eksisterer for intellektuelle som gruppe, og hvordan forsøker de å få oppfylt sine behov? (Vurdert i forhold til f.eks. kroppsarbeideren.)

Hva særpreger de forskjellige grupper av akademiske intellektuelle?

Hvordan kan dette forklare typiske trekk ved deres verdisyn, atferd, etc.?

Først til de menneskelige behov:

Jeg tror vi kan enes om at mennesker har behov for følgende fra omverdenen:

(a) grunnleggende trygghet for

liv og helse

(b) vennskap og kjærlighet

(c) en viss materiell levestan-

dard

(d) medbestemmelse

(e) frihet, herre over sin egen

daglige tilværelse, mulighet

til å skape noe.

(f) anerkjennelse, respons fra omverdenen,vite at man er

til nytte.

Siden vi debatterer ut fra norske forhold, så er ikke punkt (a) noen avgjørende motivasjonsfaktor. Når det gjelder (b), så er dette lite interessant i samfunnsmessig forstand, så det ser vi også bort fra. Jeg vilderfor fra nå av fokusere på punktene (c) - (f).

Før vi begynner med akademikerne, la oss først ta for oss en annen kategori - arbeideren, ufaglært eller faglært. Han kommer ikke så veldig bra ut på (c), dårlig ut på (d) fordi han er styrt av sjefer i en bedrift som bygger på prinsippet om det mer eller mindre opplyste diktatur.

Det innebærer også at arbeideren kommer relativt dårlig ut på punkt (e), men her må det nyanseres noe: Fagarbeidere; slik som kokken, elektrikeren, vedlikeholds- og reparasjonspersonale, sjukepleieren, læreren (i grenselandet for å være «arbeider», men la gå..) - alle har disse gruppene en viss mulighet til å bruke seg sjøl i jobben på en kreativ måte. Dette i motsetning til stuepiken, renholderen eller hun som står på produksjonslinja i filetfabrikken. Der hvor arbeideren kommer best ut, slik jeg oppfatter det, er på punkt (f): Han kan se resultatet av sin egen innsats, og veit dermed at han «gjør en jobb». Når dagen er slutt, så veit arbeideren at noe målbart er gjort. På akkurat dette punktet har arbeideren en stor psykologisk fordel framfor mange grupper av intellektuelle. Et annet viktig moment ved arbeiderrollen er at han har ikke noen særlige karrieremuligheter, på godt og vondt. Det gode aspektet ved dette er at det dermed ikke er noen grunn for arbeideren til å bruke sin energi og oppfinnsomhet på «CV», karriere-manøvrer og intriger. Men samlet sett scorer (den ufaglærte) arbeideren lavt under kapitalistiske forhold, i det minste på punktene (c) - (e).

La meg så ta for meg min egen yrkesgruppe, (sivil)ingeniørene. Denne gruppa er ettertrykkelig og ganske nådeløst analysert og karikert av mange, f.eks. Kjartan Fløgstad, som hadde et kort og lite lykkelig opphold ved arkitektavdelinga ved NTH.

De fleste kjenner vel til NTH-klisjeen: Den fremadstormende unge mann som er god i fysikk, data og matte - og dermed universets herre i egne øyne - men som mangler sosiale ferdigheter, samfunnsinteresse og ditto kunnskaper. I tillegg innehar han en solid dash egoisme, og synes at meningen med livet er å få seg villa og BMW fortest mulig - noe han kan skaffe seg, fordi lønna er bra. Dette er en klisjé, javel, men ingen røyk uten ild. Jeg har ingen problemer med å innse at det er en god del sannhet i denne karikaturen.

(Her tillater jeg meg en liten polemisk avstikker, før jeg går videre i det som er ment å være en nøktern analyse: Ingeniør-rollen er ettertrykkelig analysert, kritisert, diskutert og parodiert. Dette er aldeles utmerka. Men det står i skarp motsetning til hva som gjelder for det akademiske miljø innen estetiske fag, kunst o.l. ? som nærmest skal ha seg frabedt nærgående analyse og karakterisering fra det øvrige samfunn: Da ropes det opp om «anti-intellektualisme», «kulturfiendtlighet», osv. Denne helt urimelige mangel på balanse er en del av mitt motiv for å skrive dette innlegget).

Vår ingeniør kommer bra ut på (c) materiell levestandard,

(d) medbestemmelse (han er jo t.o.m. direktør i en del tilfeller!),

(e) frihet, herre over sin egen daglige tilværelse, mulighet til å skape noe. (- med den modifikasjon at han er er underlagt markedets og klokkas tvang, og blir tvunget inn i en ganske stressa og konform livsstil).

På punkt (f) anerkjennelse, respons fra omverdenen, vite at man er til nytte scorer ingeniøren høyt. Ikke fordi alt (på langt nær!) som ingeniører gjør er bra for menneskene og naturen (nye motorveier, gasskraftverk, våpen), men fordi det er et fysisk resultat av det han gjør, som kan evalueres fordi det enten funker eller ikke: Det er ikke mulig å bløffe. Og det han gjør er etterspurt, noen er villige til å betale (godt) for det. I tillegg - og dette i motsetning til renholderen og stuepikens arbeidsprodukt som også er «materielt» og lett å evaluere - så er ikke resultatet bare fysisk og observerbart for det øvrige samfunn -det har ofte også svært stor betydning for våre liv: Ingeniøren/teknologen er vår tids trollmann, sjøl om vi ikke alltid liker det som kommer opp av hatten.

Nå kan vi gjøre det resonnement som jeg skal gjenta seinere for de «estetisk-kulturelle» miljøer: På hvilken måte former de ovenfor nevnte objektive betingelser for ingeniørens tilværelse hans væremåte og verdisyn ?

Dette skulle være åpenbart:

- En konservativ grunnholdning i politikken fordi han har høy levestandard, og tjener pengene sine på å jobbe i - eller tett sammen med - kapitalistiske foretak. (Du finner knapt noen kritikere av kapitalistiske selskapers disposisjoner på Gløshaugen. Enten spiser man av handa til Norsk Hydro, eller man håper å gjøre det en gang i framtida.)

- Et god del fagidioti og manglende samfunnsinteresse fordi ingeniøren er så fascinert av å få nye ting og dingser til å snurre og gå.

- Og en ikke ubetydelig arroganse overfor andre grupper, fordi «det er vi som legger grunnlaget for den levestandard som pratmakerne på Filosofisk institutt nyter godt av».

Disse trekkene forsterkes av at rekrutteringa til yrket har en overrepresentasjon av ungdom som på forhånd har slike holdninger. (Akkurat denne forsterkningsmekanismen p.g.a. at bestemte typer unge tiltrekkes av bestemte typer yrker, gjelder sjølsagt også for andre kategorier enn bare ingeniører.)

Slike særtrekk kan vi altså observere en overhyppighet av i denne yrkesgruppa; min teoretiske analyse bekreftes av virkeligheten. Jeg er sjølsagt ikke dermed så vulgær at jeg hevder at alle (sivil)ingeniører er slik - menneskeheten er utrolig mangfoldig -- men det forhindrer ikke at vi kan slå fast at visse sosiale grupper har spesielle særtrekk, gjennomsnittlig sett.

Når jeg nå har gjennomført denne typen nøkterne men nådeløse analyse av min egen yrkesgruppe, må det være tillatt å forsøke seg med det samme på et annet akademisk miljø (miljøet finnes også utafor universitetene i form av skribenter og andre yrkesutøvere). Til nå har jeg kalt dem de «estetisk-kulturelle». Mer presist: Den består av de som jobber som skribenter, journalister, akademikere innen billedkunst, film, teater, litteratur, filosofi, idéhistorie og tilgrensende felter. For enkelhets skyld kaller jeg altså denne kategorien for de «estetisk-kulturelle» (forkortet «e-k» fra nå av).

Jeg har med andre ord utelatt en betydelig del av «AVH-kulturen», f.eks. samfunnsviterne, økonomene, historikerne, språkviterne. Det betyr ikke at disse gruppene ikke også burde tas med, men det får ligge i denne omgang.

Jeg har valgt å konstentrere meg om e-k-miljøet, fordi det synes for meg som om at mange i dette miljøet betrakter seg som den rake motsetning til barbarene på Gløshaugen.

La meg gjenta kriteriene fra tidligere:

....(c) en viss materiell leve-

standard,

(d) medbestemmelse,

(e) frihet, herre over sin

egen daglige tilværelse,

mulighet til å skape noe,

(f) anerkjennelse, respons

fra omverdenen, vite at

man er til nytte.

E-k beskjeftiger seg med fagfelt hvor det i stor grad dreier seg om estetiske vurderinger, eller teorier om litteratur, kunst, filosofi som nødvendigvis må ha sterke innslag av spekulasjon: Dette er teorier som i liten grad kan etterprøves, fordi det ikke finnes noen logisk-matematisk eller fysisk/biologisk «overdommer» slik som det gjør innen matematikk/teknolo-gi/naturvitenskap. (Det ligger ikke noen nedlatende verdivurdering fra meg når jeg påpeker dette, det er må nødvendigvis være slik innen disse områdene).

Dette betyr at e-k scorer høyt på punkt (e): E-k kan være meget kreativ og fri, fordi verken arbeidskolleger, markedet eller naturen kan diktere innholdet i - eller felle dommmer over - det e-k driver med.

Dette gjelder særlig den ut-øvende kunstner, men også akademikere og skribenter innen kunst/litteratur/filosofi. Denne sida ved å være e-k er svært attraktiv for mange unge som legger vekt på å ha et yrke hvor de kan være frie og kreative.

Men særtrekkene ved e-k-fagene har også andre konsekvenser:

Siden virksomheten har liten materiell betydning for det øvrige samfunn (i motsetning til sjukepleieren, renholderen, ingeniøren), så får man ingen direkte tilbakemelding fra det samme samfunn. Dette skaper problemer i forhold til punkt (f) ovenfor: Å bli satt pris på, å få respons. Man kan pusle med sine mer eller mindre sære ting, men har det noe hensikt ? (Misforstå meg ikke: Sånn må det nødvendigvis være. Bare ved å la mange nok pusle med sine mer eller mindre vellykka prosjekter, vil man være sikra at det kommer noe verdifullt ut. Så det er sagt.)

Videre: En e-k'er er hele tida økonomisk presset fra det øvrige samfunn, fordi han har en vanskelig jobb med å forklare hvorfor denne typen aktivitet skal finansieres av det samme samfunn, i konkurranse med «matnyttige», «målbare» alternativer.

Den gjennomsnittlige e-ker vil nødvendigvis få liten respons fra det øvrige samfunn, for hvis man skal skape (tenke, skrive) noe nytt (og dermed uvant) som dessuten ikke har «materiell betydning», så må man nødvendigvis regne med at dette ikke omfattes med særlig interesse fra almenheten. Det betyr at en veldig stor del av e-k-virksomheten må finansieres direkte (f.eks. stipend, prosjektstøtte) eller indirekte (f.eks. tidsskriftsøtte) ved bevilgninger fra det offentlige: Det er et lite «marked» som etterspør de fleste e-k'ere.

Alt dette skaper en grunnleggende sårbarhet i e-k-miljøet, og et samhold mot den harde og ytre materielle verden, som «ikke setter skikkelig pris på» det e-k driver med.

Med bakgrunn i disse punktene ender vi opp med følgende særtrekk når det gjelder være- og tenkemåte i e-k-miljøet:

- I mangel av ytre respons, så roser man hverandre, for ingen kan holde ut for evig uten noen gang å få positiv respons. Det gjelder altså en uskrevet kontrakt om at man er forpliktet til å være velvillig overfor andre e-k-ere.

Dette er forståelig, men man skal være temmelig blind hvis man ikke innser at dette åpner for bløff, posering og keiserens nye klær, både innen kunst og i det akademiske e-k-liv. Det øvrige samfunn ser dette veldig tydelig. E-k-miljøets egen manglende evne (eller vilje, for de er klar over dette innerst inne - det gir dem nok et «ubehag» - for å bruke et populært litteraturviter-uttrykk) til åpent å erkjenne dette, er etter min oppfatning en av de vesentligste årsakene til den grunnleggende fremmedgjøringa mellom store deler av publikum (hvori inkludert deler av NTH-kulturen) og betydelige deler av e-k-miljøet. Dette «løses» ved at mange e-k legger skylda på folk flest, det er dem det er noe alvorlig i veien med, og dermed så er det «uinteressant» om folk er interesserte eller ikke i det e-k driver med. Dette er en naturlig psykologisk forsvarsmekanisme.

- Man intrigerer. Det er mange om beinet, få trygge jobber, og svært få kan leve av «markedet». Dermed blir det et sterkt pådriv («incentiv» som det heter i næringslivet) for at e-k-miljøet får et relativt sterkt preg av baktaling, klikkdannelse, spisse albuer.

Kombinasjonen av samhold mot den ytre verden og gjensidig ros pa den ene sida, og kamp innad om begrensede ressurser på den andre, framelsker tendenser til dobbeltmoral og hykleri.

- Tendensen til klikkdannelse forsterkes også av det jeg sa ovenfor om den (nødvendigvis) estetisk/spekulative karakteren til e-k-virksomhet. Siden det ikke finnes noen ytre mekanisme for å avgjøre hva som er «rett» (slik som i matematikken og naturvitenskapen), er det mulig for forskjellige innbyrdes fiendtlige «skoler» innen e-k-fag å eksistere over tid side om side, f.eks. på universitetene, og hver skole vil rakke ned på de andre, og påberope seg at de er de som driver med vitenskap. (Det samme gjelder innafor makroøkonomi, av en litt annen årsak: Makroøkonomiske teorier kan etterprøves, men har det til felles med e-k-fag at de forskjellige skolenes teorier ikke blir etterprøvet, fordi man rett og slett ikke får lov å forsøke alternative samfunnsøkonomiske løsninger -- p.g.a. det rådende neoliberale diktatur i dagens verdensøkonomi, ivaretatt av de multinasjonale selskaper og organer som WTO, IMF, EU, NAFTA m.fl.).

Nå er vi endelig framme ved mitt sluttpoeng, som da blir:

Hvis det er rimelig å kreve at f.eks. ingeniøren (eller legen!) skal ha et analytisk og kritisk forhold til visse negative trekk som av objektive årsaker må følge med som nissen på lasset i egen yrkesgruppe (og det er rimelig å kreve en slik kontinuerlig sjølkritikk og -innsikt!), så må man kunne kreve det samme av f.eks. «det estetisk-kulturelle miljøet».

Dette er overhodet ikke oppfylt i dag.