I samfunn - store som små - i utvikling, dukker det stadig opp midlertidige løsninger. Dette er et velkjent problem, men det blir sjelden tatt på alvor i den forstand at de inngår som deler av en helhetlig plan. Et godt eksempel i så måte er VMs pressesenter som først skulle bli kontorbygg på Dragvoll, og nå - etter at kommunen av etiske grunner nektet det oppsatt - tydeligvis skal «gjemmes bort» for et eller annet formål på Gløshaugen.
Av noen viktige faktorer som er knyttet til midlertidighet som faglig utfordring, kan nevnes:
- I forbindelse med nøds- og krisesituasjoner - som etter krig og naturkatastrofer - er det ikke-permanente både akseptabelt og nødvendig; og ved enkelte universiteter - som i York og Oxford - er det etablert egne sentra og studieretninger innen kriseplanlegging. Men «umiddelbare» behov for NTNU-kontorplasser kommer neppe i denne kategorien.
- Dersom provisorer ikke er en intergrert og bevisst del av utviklingen, blir de både lett synlige svakhetstegn ved en organisasjon generelt, samtidig som de viser at de fysiske omgivelsenes betydning for miljøet egentlig har lav prioritet.
- Midlertidige tiltak trenger like faglig kompetent handt-ering som mer varige innretninger; i prinsippet er det altså liten forskjell på å legge til rette for et 58.000 m2 realfagbygg og en 800 m2 brakkerigg.
- Provisorier har lett for å bli permanente. Kostnadsmes-sig er det trolig også i praksis liten forskjell dersom en tar utgifter til drift og vedlikehold med i regnestykket.
Det finnes også innenfor dette fagområde erfaringsmateriale, og her er ett lokalt eksempel til ettertanke: På Gløshaugen - ved Perleporten - har både SINTEFs administrasjon og Helsetjenesten i perioder holdt til i de samme midlertidige lokaler siden midt på 60-tallet. Da skulle det også - p.g.a. et annet akutt plassbehov - settes opp en brakke som den NTNU nå tror de har fått bllig av VM-sirkuset. Men SINTEFs Avdeling for industridesign og byggeprodukter - som det da het - fikk heldigvis i oppdrag å utforme et avansert og fleksibelt byggesystem satt sammen av aluminiumsprodukter som et FoU-prosjekt, støttet av industrien. Bygningen fikk en beregnet levetid på 10 år. Den har nå vært i bruk i over 30.
NTNUs innretning og ambisjoner, og ikke minst kompetanse på et sted hvor det faktisk undervises og forskes i fag som produktdesign, form og farge, arkitektprosjektering, prosjektledelse, fysisk planlegging og byforming; burde tilsi at utformingen av de fysiske omgivelsene som en selvfølge underlegges visse minimumskrav. Universitetets amatørmessige handtering av denne brakkeriggen slik det framgår av Universitetsavisa 15/97, tyder dessverre på at dette ikke er tilfelle. Det er ingen bagatell, men nærmest en sensasjon at et universitet får et avslag på estetisk grunnlag av de lokale bygningsmyndigheter. Spesielt sett på bakgrunn av Kulturdeparte-mentets omfattende estetiske kampanje (Omgivelser som kultur), som neppe gir statlige organer et særlig ansvar når det gjelder utformingen av offentlig arkitektur.
Det er karakteristisk for en uavklart holdning til midlertidige løsninger at de helst gjemmes bort når de brukes. Selvsagt burde NTNUs provisorium plasseres på parkeringsplassen foran hovedbygget på Gløshaugen. Både for å gi ulike miljø på universitetet muligheter for å vise hva de duger til når det gjelder å lage spennende og framtidsrettede ikke-permanente konstruksjoner.
Og for å sikre at det blir et provisorium - og dermed forsvinner etter en tid.