Ei uke passerte mens jeg gikk og tenkte på om jeg orket å snakke med Berit L. Westad Pettersen.

Jeg åpnet boka hennes fredag etter lunsj, rett etter at den landet i posthylla mi. Tanken var å ta den med hjem i helga og bla i den i ledige stunder og gjøre unna en rask omtale mandag formiddag.

Tre timer senere slukket jeg lyset og lukket døra bak meg. Boka ble liggende på kontorpulten. Mandag morgen skjøv jeg den ut på nordvestre hjørne av skrivebordet. Der lå den og vippet forsiktig i bunken av gjespende kollegiepapirer og ufordøyde forskningsrapporter Papirhaugen blir som regel liggende til uti april, når jeg åpner vinduet og vårvinden danser inn og virvler rasket ned i bossbøtta.

Tirsdag ble boka flyttet litt lenger inn på pulten.

Det er sjelden jeg overveldes av et hylende, brølende ønske om å legge ei bok forsiktig sammen og aldri ta den fram noe mer. Den passasjen om mora som bindes til en stol mens mannen er innom med jevne mellomrom og urinerer på henne, det hele pågår over en formiddag, hele tida mens ungene - som er under skolepliktig alder - er omkring henne men ikke får hjelpe --- hvem er det forfatteren skriver om ? Hvem skriver hun for ? Hva venter hun seg ?

Berit Westad Pettersen har skrevet boka «I privatlivets vold: Møte med mishandlede kvinner.» Boka er nylig utgitt på Aschehougs forlag. Forfatteren var med på å stifte Krisesenteret i Trondheim i 1978 og har vært aktiv der siden den gang. I tre år var hun daglig leder ved senteret. Hun har fått studere nyutslåtte tenner, blåmerker, forslåtte ansikt så det holder. Tilbragt hundrevis av timer i samtaler med kvinner som søker tilflukt på senteret.

OK, greit, så vet vi det. Men kan det være noe å tvære ut i ei bok ?

«Etter en tid dukket han av og til opp på forelesningene jeg gikk på. Men han snakket aldri til meg. Han bare satt bakerst i auditoriet og fulgte med.

Etterpå kunne han kommentere hvordan jeg hadde stilt spørsmål til foreleseren. Kunne gi meg »gode råd» om hvordan jeg skulle spørre, hva jeg skulle spørre om. Han la merke til hvem jeg var sammen med. Hvem jeg snakket med. Ville vite hva jeg og studenten ved siden hadde ledd av. Ville vite hvorfor jeg alltid satt sammen med mannlige studenter (på min linje var det svært få kvinner).

Jeg syntes av og til det ble for mye av hans interesse for meg. Mine medstudenter spurte hvem han var, og hva han gjorde der».

- Overgrepene, det som senere utvikler seg til åpen og noen ganger grotesk vold, begynner som regel i det små. Hint om at ting ikke er som det bør være. Så utvikler det seg skritt for skritt, «tar du den så tar du den.» Det dreier seg ofte om å kunne tyde signalene tidlig nok.

«Jeg bad ham om ikke å komme til forelesningene mer. Han trakk på skuldrene og sa OK.

Men jeg følte meg aldri trygg. Inngangen til auditoriet var bak i salen, og jeg satt stadig og vred på meg for å se om han var der. Jeg begynte å passe på hvem jeg ble sittende sammen med, og sluttet å stille spørsmål til foreleseren. For sikkerhents skyld. Jeg kunne jo aldri vite om han var der, og hva han ville reagere på.

Jeg var forelsket, og jeg trodde han gjorde det han gjorde fordi han var forelsket.

Etter forelesning forsikret jeg meg om at han ikke var i salen, og ville diskutere et problem med læreren min. Vi snakket litt fram og tilbake, og jeg la fram mine synspunkter og resonnementer. Etter en del forklaring og diskusjon fikk jeg et klapp på skulderen med en kommentar om at det jeg sa var velbegrunnet og godt resonnert. Jeg pakket sammen sakene mine og gikk glad og fornøyd fra forelesningssalen. Han passet meg opp utenfor og begynte å krysseksaminere meg; om hva det var mellom meg og foreleseren. Han hadde vært der hele tiden, bak benkeradene, og hadde fulgt med meg.

Den episoden skulle ha vært et varsel for meg.»

Men det var det ikke. I stedet lot den unge studenten seg gli inn i et ekteskap preget av vold og tvang. Det ble ikke bedre da hun fikk barn. Dette er noe mange mishandlede kvinner tror og håper på, sier Westad Pettersen: At alt skal bli så mye bedre når ungene kommer. Da skal han bli snill.

«Hvis barna etter leggetid bad om noe å drikke, måtte jeg alltid spørre ham først. Før han svarte, kunne han stille seg opp ved barnesengen og med tenksom mine vurdere om de skulle få vann, melk og saft. Ungene ventet spent på svaret. Ofte ble det vann. Sa han at de skulle få saft, ble de utrolig takknemlige og kalte ham «snille pappa.» (Sitatene er hentet fra boka).

Skolegang og høy utdanning er ingenlunde vaksinerende i forhold til å bli kvinnemishandler, sier Berit Westad Pettersen. Hun bruker uttrykket «den intelligente volden» for å beskrive de beregnende psykiske og fysiske overgrepene han utfører.

? Kvinnemishandleren slår ikke sine kollegaer. Han slår ikke kona si på gata. Han slår ofte heller ikke sine barn ? de representerer ingen trussel mot ham. Han mishandler henne hjemme, når ingen utenforstående ser eller hører. Han er nøye på at resultatene av volden ikke syns. Derfor slår han henne ikke i ansiktet: Vold begått i affekt er oftest rettet mot øynene eller mot munnen. Den beregnende mishandleren tar gjerne kvelertak. Så ber han henne om å ta på seg høyhalset genser når hun går på jobb neste dag.

Langvarig mishandling er tortur. Den mishandling som kombineres med omsorg, er den som i størst grad bryter ned offerets personlighet.

- Den intelligente volden går hånd i hånd med omsorg. Han er ømheten selv - når det er opportunt. Når en slik mann blir konfrontert med sin mishandling, så forstår han det ikke: Han er jo så snill! Han kjøper gaver til henne, han lager middag, han henter ungene i barnehagen... mens overgrepene fragmenterer han, isolerer det onde til enkeltepisoder. Mønsteret blir borte.

Den «intelligente mishandleren» behøver ikke bruke vold så ofte. Det er tilstrekkelig at hun vet hva han er kapabel til. Et blikk på en fest er nok: Dersom du ikke kommer nå, så. Fasaden er også viktigere når den sosiale statusen er høyere. Forretningsmannen, akademikeren, byråkraten ? alle har de en posisjon å beskytte. Det gjelder også kvinnen de er gift med.

- Mishandlerne fins i alle sosiale lag, sier Berit Westad Pettersen.

Det er ikke bare alkoholiserte menn, nederst på den sosiale rangstigen, som denger sine kvinner. En av dem hun omtaler, bor i sitt porselenshjem. Han kjøpte seg nye Windsor-sko med randsydd lærsåle, byttet ut tøflene sine med dem: For å ramme henne bedre. Han nærmet seg sin 85-års fødselsdag og maktet ikke å legge like mye kraft i sparkene som før.

Igjen: Hva er vitsen med å skrive om dette her ? Vi har da hørt det før.

- Fordi det angår deg. Det angår oss alle. Fordi at 100 000 norske menn bruker vold i parforhold. Fordi minst 300 000 dermed berøres direkte av hans vold.

Men er det noe ved dem som blir slått? Inviterer de til det? En mann som kanskje selv har vært slått som barn, selv er et offer ? om han ikke makter å beherske seg når hun trekker ham opp og nærmest ber om å få seg en lusing ? so what?

Kjære mannlige leser, tillat en direkte henvendelse: Dersom du tror dette, er du ute å kjøre.

- En mann som slår, slutter ikke med det. Det eneste mulige er å forlate ham. En som slår, er ikke selv noe offer. Han gjør andre til ofre. En annen sak er at menn som tør å se sin egen voldsbruk i øynene, er modige. De fortjener assistanse. Problemet er bare at menn ikke har for vane å betro seg til hverandre eller søke hjelp, sier hun.

Menn finner helst en kvinnes skulder å gråte på. - Så kanskje, sier hun noe resignert, - må kvinner likevel tilby menn krisehjelp - for å hjelpe kvinnene som utsettes for deres vold.

Det har ikke vært lett for Westad Pettersen å få så mye blest og debatt om boka si som hun gjerne ville. For noen dager siden møtte hun opp på Redaktørforeningens debatt om ytringsfrihet, uten å være invitert. Hun ba pent om å få si noe, lovet å ikke være ubehagelig. Hennes korte innlegg ble avsluttet med et direkte spørsmål til d'herrer redaktørene fra landets største aviser: Om det er slik at avisene utøver en selvpålagt sensur av den vold og terror som begås mot kvinner og barn i hjemmet? De svarte ikke. Til slutt spurte en annen møtedeltaker om ingen hadde tenkt å gi denne kvinnen ordentlig svar. Det ble professor Inge Lønning, en av foredragsholderne, som reiste seg og sa noen velvalgte ord.

- Det var nedverdigende, men det får man tåle dersom det fører til noe.

Heller ikke forlaget hennes har vært særlig hjelpsom med å synliggjøre boka, sier hun.

- Jeg gikk på Aschehougs bokarrangement i begynnelsen av oktober. Her skulle leserne få møte noen av forfatterne av høstens bøker. Jeg ba om plass mellom stablene av krimbøker, som omtaler fiktiv vold, fiktivt blod, fiktiv angst. Men det var utelukket at jeg kunne få si noe, programmet var for tett. Så da det hele var over og Arja Saijonmaas sang tonet ut, gikk jeg opp på podiet og tok mikrofonen samtidig som forlagets mann erklærte arrangementet for over: Da leste jeg høyt fra boka mi om hun som ble dradd nedi kjellerstua og fikk slått hodet mot murveggen og etterpå fikk gnidd ansiktet inn i blodet og så til slutt måtte vaske bort blodet - så muren var ren til neste omgang. Jeg var sikkert ikke like stemningsfull som Saijonmaas sang, og stemmen min var neppe særlig vakker. Så i stedet for at lytterne fikk gå hjem med Arjas vakre greske melodi i ørene, ble hjemturen deres akkompagnert av lyden av kvinnens hodeskalle som dunket mot kjellermuren. Det var nok litt slemt. Men så slem er jeg.