Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Videokunsten har eksistert i femti år. Kunstakademiets intermedialinje i 10 år. Har det unge mediet blitt modent?

Til tider har videoarbeidene ved intermedialinja ved Kunstakademiet i Trondheim(KiT) vært navlebeskuende og meningsløse. Linja har også bidratt med flere små storheter som for eksempel Torbjørn Skårilds «All as nothing as all». Hvor står videokunsten i dag?

Global orientering

I forbindelse med TrondheimBiennalen blir fortsatt film- og videokunst fra Kunstakademiet ved NTNU og Storbritannia vist på storskjerm på Kunstforeningen.

Visningen blir kalt «Magnetic North» - men bør neppe gi for sterke assosiasjoner til en antropologisk samlebetegnelse for nord-europeisk videokunst.

- Videokunsten er en type urban kunstform - en kunstart som relaterer seg mer til tiden vi lever i, og ikke til et geografisk område, sier Elisabeth Hansen, kortfilmskaper og hovedfagsstudent ved Institutt for kunst og mediavitenskap. Hun mener at videokunsten som nå vises på «Magnetic North» er et uttrykk for hvordan urbane og tidsbevisste unge fortolker verden.

Utnyttelse av filmmediet

Filmvisningen på «Magnetic North» åpnet med Simon Starlings «Short Story/Brief History». Det er en lydløs film med en sakte rytme bestående av horisontale panoreringer. Filmen viser flere metallgjenstander som forandrer seg - som om metallet smelter i det vi iakttar. Filmen har ingen voiceover, men likevel har den en taus stemme som materialiserer seg som ord på skjermen. Filmen har en fragmentert tekst som stimulerer tilskueren til å skape en fortelling. Elisabeth Hansen trekker fram denne filmen som et godt eksempel på utnyttelse av filmmediet.

- Her har kunstneren jobbet med tid - noe som spesielt godt lar seg uttrykke på film. Filmen formidler forgjengelighet og forandring, samtidig som den er estetisk i sitt uttrykk. Bildene er poetisk erindrende, det fortelles om noe som har skjedd for lenge siden - og slik knytter den seg til vårt minne, sier hun og mener det er et viktig kvalitetsstempel at filmene reflekterer over sine egne premisser.

Skape refleksjon

Mye av det som blir laget på KiT - og i vår tids kunstverden for øvrig - søker ikke nødvendigvis å formidle et konkret budskap. Filmen forholder seg mer til form og estetikk og virkningen av dette, enn å søke å skape en konkret fortelling, levere et presist budskap.

Hansen har spesielt sansen for Hans Christian Gilje sin storbysymfoni - «HK mk. 1». Den har blitt vist tidligere på en av KiTs avgangsutstillinger og tar for seg storbyen Hong Kong på en filmisk god måte. Hansen mener Gilje tilfører storbysymfoni-genren noe nytt.

- Hans Christian Gilje har hatt et ønske om å si noe, og han gjør det med kontrollert klipping og bevisst veksling mellom lyd og bilde. Han løser opp byen og bildene - setter dem sammen. Han er bevisst en genre, bevisst teknikker som er prøvd ut før, og som sådan er det en selvbevisst film. Gilje har midt i et travelt bybilde funnet fram til en buddhistisk munk som han spoler tilbake til. Munkens blikk rettes mot kamera. Det er det eneste blikket vi ser. Øyeblikket er magisk - et punkt i filmen som genererer refleksjon, sier Hansen imponert. Hun opplever gjentakelsen av bildet, blikket, som en tilføring av ny mening.

Ute av fokus

Elisabeth Hansen som har fulgt en del av KiTs produksjon på nittitallet, innrømmer at det er enkelte KiT-bidrag som hun ikke har forstått poenget med å lage - noen er tematisk ute av fokus.

- Jeg mener man må ha noe å formidle - ha noe på hjertet. Det å lage kunst er ikke bare lek, det innebærer refleksjon og ansvar også, sier Elisabeth Hansen som en direkte kommentar til enkelte av bidragene på «Magnetic North».

- Som publikumer skal man være fordomsfri og åpen, men man må få lov til å være kravstor. Jeg vil si at en del videokunst som jeg har sett fra KiT ikke alltid er selvbevisst nok. Jeg tror de mangler en del kunnskaper om mediet og tanker om at videokunst også er film, sier Hansen.

- Dette vil ikke si at kunstverket må ha et budskap. Både H. C. Gilje og Simon Starling gir mulighet til tilskueren, åpner opp for tilskuerens refleksjoner i stedet for å lukke den. Begge filmene spiller også på mediets egenart - noe Hansen anser som en viktig kvalitet ved en film.

- Blant de mange filmene som ikke klarer å stille skarpt, viser disse to filmskaperne at de har et modent grep om mediet, sier Hansen