Sykkel til besvær
NTNU er etter alt å dømme den institusjonen i Trondheim
hvor flest sykler til og fra i løpet av ukas virkedager. Universitetets
to største studiesteder, Dragvoll og Gløshaugen, tar imot
en armada av syklister hver eneste dag gjennom semesteret. For Trondheim
by er det en åpenbar miljøfordel at så mange studenter
og ansatte velger sykkel framfor buss eller personbil. Formodentlig er
det erkjennelsen over denne miljøgevinsten som ligger bak kommunens
økte satsing på sykkelstier de senere år.
Det synes imidlertid å hefte noe halvveis ved den kommunale innsatsen
på vegne av sykkelens framkommelighet. Sykkelstier som brått
ender i fotgjengerfelt, påfører syklisten valget mellom fortau
eller kjørebane: Sykkelen er gjerne uvelkommen begge steder. At
mange fotgjengere opplever syklistene som angstdrivende, synes forståelig.
Dette gjelder spesielt 'transportsyklisten' - de som sykler fort, på
vei til eller fra arbeid og studiested. Mange av dem beveger seg i samme
hastighet som mopedistene. Det er ikke til å stikke under en stol
at en del av disse syklistene opptrer både hensynsløst og
egoistisk, der de tråkler seg fram i stor fart mellom fotgjengerne.
Spesielt barn på veg til skolen kan oppleve slike syklister som skremmende,
når de nærmer seg i høy fart og passerer tett ved.
Det bør åpenbart skilles mellom syklende barn og unge samt
voksne som 'fin-sykler' på den ene sida, og transportsyklistene på
den andre. Sistnevnte gruppe hører primært hjemme i vegbanen
- enten i samme kjørebane som bilistene, eller i egen sykkelfil.
Hovedproblemet ligger antakelig i norskenes manglende kultur for blanding
av sykkel og bil. Mange syklister kan berette om jevnlige situasjoner som
fort kunne ha endt med forferdelse. De forteller om biler som legger seg
tett oppi sykkelen foran i kjørebanen og tuter, uten å ta
inn over seg at dersom syklisten velter, kan vedkommende havne under bilen.
I andre tilfelle legger kjøretøyene seg over i sykkelfilen,
eller svinger til høyre rett foran syklisten som må bråbremse
for å unngå sammenstøt.
Transportsyklistene bør erkjenne at de hører hjemme i
vegbanen. Det forutsetter imidlertid at bilistene tolererer deres tilstedeværelse
der. En endring i trafikkulturen er dermed nødvendig. Flere tragiske
dødsulykker i Trondheim det siste halvåret etter sammenstøt
mellom sykkel og bil, forteller om alvoret i situasjonen. Spørsmålet
blir da hvorvidt Trondheim kommune har anstrengt seg tilstrekkelig for
å legge forholdene til rette. Det hefter noe halvhjertet ved byggingen
av sykkelstier i sentrumsnære strøk. For mange sykkelfelt
ender i intet. Dersom Trondheim som sykkelby skal bli noe mer enn et papirprosjekt,
må syklistene få sammenhengende sykkelfelt gjennom hele sentrum.
Der har man ennå langt igjen å gå - eller snarere: sykle.
to
|