Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Kronikk                                              

Dette er min påstand: Bob Dylan er vårt århundres mest betydningsfulle artist og låtskriver. Mens andre populærartister forsøker å tyne den ungdommelige rockemyten helt inn i alderdommen, makter Dylan å gi kunstnerisk uttrykk for alle livets faser. Gang på gang har han redefinert seg selv. Han har levd så mange liv nå, at det blir stadig mer interessant å lytte til ham.

Dylan har hatt nok av fristelser i løpet av karrieren: Han kunne ha forblitt en 60-talls protestsanger. Han kunne ha forblitt en 70-talls rocker. Han kunne ha forblitt en 80-talls gospelartist. Men nei - Dylan går videre, og som regel lenge før publikum oppfatter hva som foregår. Alle disse forandringene har skjedd under store protester fra fansen - de mest ekstreme av dem hadde heller sett at Dylan var død, enn å være vitne til det de oppfatter som heltens store svik.

«Don't look back» heter en klassisk film om Dylan, og han ser seg aldri tilbake. Han avviser nostalgien konsekvent. Han har riktignok hatt problemer innimellom, med å finne sin plass og sin funksjon som artist, særlig på 80- og delvis på 90-tallet. Men nå, mot slutten av dette årtusen, er Dylan tilbake for fullt - med døden som drivkraft.

«Arbeid så lenge det er dag, for snart kommer dødens natt da ingen kan arbeide». Dette verset - fritt fra Johannes evangelium - tvang Dylan i gang med hans foreløpig siste plate, det melankolske mesterverket «Time out of mind» (1997). Etter å ha hørt jevnlig på denne plata i to år, tør jeg hevde at «Time out of mind» er helt på høyde med det beste han har gjort.

Alle sangene på albumet henger på et vis sammen, de skildrer den samme tilstand av nedstemthet og desillusjon. Du kan ta en linje fra én sang og bytte den ut med en linje fra en annen, uten at tekstene mister mening av den grunn. Hovedpersonen i sangene vandrer alene langs gjørmete veier. Her finnes ikke asfalt, ingen biler, ingen moderne teknologi overhodet. Det er ikke noe moderne ved denne plata, verken innholdsmessig eller når det gjelder produsenten Daniel Lanois' lydbilde. Alt er gammelt og tidløst på samme tid.

Jeg-personen i sangene (heretter kalt «Sangeren») er fullstendig nedsunket i melankoli. Festen er over, alt er hult og tomt, og det finnes mindre og mindre igjen å si. Han blir trist av andres latter. Han er distansert fra alt og alle: «I got new eyes. Everything looks far away». Før gikk tida for fort, nå er den gått i stå. Han ønsker at noen kunne komme og skru klokka tilbake, men vet altfor godt at dette er umulig. Han ser hva som venter, han stirrer døden i kvitøyet, og han vet at det er like før: «It's not dark yet, but it's getting there».

Alderen tynger, helt klart. Men følelsen som preger Sangeren på denne plata er en type melankoli som godt kan ramme relativt unge mennesker. Det er ikke alderen som sådan som har skyld i melankolien - antakelig er det meget sterk kjærlighetssorg og en generell livslede. Han har vært rundt i hele verden. Han har sett mye - for mye. Livet har ikke noe mer å by på. Nå gjenstår det bare å komme seg til himmelen før døra stenges.

Bob Dylans musikk har alltid vært nært knyttet til den amerikanske sangtradisjonen. Og på denne plata kanskje mer enn noen gang. Hans metode på «Time out of mind» er som følger: Han tar en linje fra en gammel sang, og dikter til noen for egen regning. Dylan har pløyd gjennom gamle ballader, blues-låter og åndelige sanger, og rørt alt dette sammen med sitt eget stoff. En av de sterkeste sangene på plata: «Trying to get to heaven before they close the door» inneholder minst et dusin lån fra den amerikanske tradisjonen. Og han siterer naturligvis seg selv også: 70-talls hiten: «Knocking on heavens door» spøker bak tittelen «Trying too get to heaven before they close the door». Og uttrykket «take me disappearin' through the smoke rings of my mind», fra den stoff-inspirerte sangen «Mr. Tambourine man», er på denne plata endret til: «I'm strolling through the lonely graveyard of my mind». Det sier ganske mye om forskjellen mellom Dylan på midten av 60-tallet, og den Dylan vi møter nå ved tusenårsskiftet.

I et intervju med New York Times har Dylan sagt følgende om sitt forhold til den amerikanske sangtradisjonen: «Disse gamle sangene er mitt leksikon og min bønnebok. All min tro har utgangspunkt i disse gamle sangene, bokstavelig, alt fra «Let me rest on that peaceful mountain» til «Keep on the sunny side». Du kan finne hele min filosofi i disse gamle sangene. Jeg tror på en Gud i tid og rom, men hvis folk spør meg om det, vil jeg peke tilbake mot disse sangene. Jeg tror på Hank Williams når han synger «I saw the light». Jeg har også sett lyset.»

Det vakte voldsom oppstandelse da Bob Dylan ble «født på ny» i 1979.

Hundretusener av fans var rystet. Etter omvendelsen fulgte tre album, som tilhører det vi kan kalle Dylans «evangeliske» periode. Siden den gang har det ikke vært rettet så mye oppmerksomhet mot Dylans gudstro. Det er litt synd, for den tro som kommer til uttrykk i dagens dylan-sanger, er etter min mening langt mer interessant enn den han skildret i den nyfrelste perioden på begynnelsen av 80-tallet.

Albumet «Time out of mind» avsluttes med en 17 minutter lang blues-låt som gir et vakkert og nesten rørende uttrykk for Sangerens melankoli, hans desillusjon - og hans hardt prøvete tro. Sangeren føler seg som en fange i en uforståelig verden, han er på grensen til galskap, men hans hjerte lengter mot «the Highlands» - til Høylandet - som rent bokstavelig ser ut til å være de skotske høyslettene, men i overført betydning er et bilde på Himmelen. Sangeren ønsker ikke noe fra noen lenger, det er ikke stort mer å ta. Han har sett alt, han venter ikke noe mer i dette livet. Han ser ungdom i parken, i lyse fargesterke klær - men alt er langt unna - hans hjerte lengter mot Høylandet, og han vil gå dit når han føler seg god nok til å dra. Han er overbevist om at det er dit han skal, når han blir kalt hjem. Det fins ikke noe annet sted å gå. Han er der allerede i tanken - og det er godt nok akkurat nå.