Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

«Universitetsavisa» har gjort det til en liten vane å syte over hvordan fagmiljøene på Dragvoll kommer til kort.

Nu sist i nr. 14, for den 23 september refereres hovedpunktene i en krass forskningsmelding fra Videnskabs Akademiet under tittelen «Kritikk mot kulturforskarar». Når denne meldingen også tas opp redaksjonelt, gjør vår avis (?) saken til sin, og adressen er da nødvendigvis de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene ved vårt universitet.

Hvem forfatterene til denne «alternative» melding er, får vi ikke vite. Om «Universitetsavisa» setter denne alternative meldingen inn i riktig kontekst er også uklart. Kritikken slik den presenteres i vårt organ er rettet mot samfunnsvitere og humanister generelt, hvor det hevdes at kvaliteten i deres forskning ikke holder internasjonale mål, at de er for opptatte av det norske, skriver på norsk, driver med soloforskning som i gammeltida, og at deres forhold til media er forkjært. Hva som er problemet når det gjelder dette siste fremgår ikke klart av «Universitetsavisa».

To av våre samfunnsvitere får slippe til for å svare for sine disipliners vedkommende (Jan Brøgger og Torbjørn Knutsen), og de avviser det meste av kritikken, høflig og pent (s. 10-11). Kritikken blir stående ubesvart for humanioras vedkommende. På lederplass får vi vårt pass påskrevet, vi er: «Forskere med nisselue» («...den er slapp i strikken og har en tendens til å gli nedover både ører og øyne»). Dette angrepet på våre humanistiske miljøer er reelt nok. Denne forskningen, hevdes det, står i fare for å miste sin legitimitet. Vi vet alle at tapt legitimitet vil merkes i fremtidige budsjettildelinger.

Det hadde vært en fordel om redaksjonen hadde hatt noe kjennskap til det universitet og de fagmiljøene det primært skal forholde seg til. Det hadde vært en fordel om man hadde lagt litt arbeid i å undersøke om denne «krasse kritikken» var berettiget for våre miljøers vedkommende før man ukritisk fremførte den på lederplass.

Avisens redaksjon kunne ha brydd seg med å bla gjennom de angjeldende institutters årsrapporter for å få bekreftet eller avkreftet om noen av disse kritiske generaliseringene var rimelige i forhold til de humanistiske miljøene på Dragvoll. Selv en kort gjennomgåelse av Universitetets telefonkatalog ville ha satt spørsmålstegn ved kritikken. Man ville raskt måtte erkjenne at de humanistiske fagmiljøene på Dragvoll er gjennomgående langt mer internasjonale enn miljøene på Gløshaugen. Det er bare å avlese navnene på forskerne som har sin telefon her. Det er også rimelig å anta at humaniora i Norge, og ikke minst humaniora ved NTNU er langt mer internasjonalt orientert enn humanistisk forskning ved universitetene i de store europeiske kulturland.

Nisseluen er kommet på feil hode.
 

Forskningens kvalitet kan man ikke slutte noe særlig om ut fra telefonkatalogen, men årsmeldingene ville i alle fall gi signaler om at man bør gå forsiktig frem om en vil slenge omkring seg med krass kritikk.

En rask gjennomgåelse av årsrapportene viser at humanistisk vitenskap domineres i stor grad av de store europeiske sprog- og kulturstudiene. Filosofistudiet er også først og sist et studium i et europeisk og amerikansk materiale. Og man publiserer i stor grad på tysk og på engelsk. Dette gjelder ikke i samme grad (naturlig nok) for institutt for nordistikk, hvor nisseluen er selve studieemnet

Det kan argumenteres for en styrking av forskningen på det norske samfunn og på norsk kultur, men at den kanskje i høyere grad bør ha referansepunkt i den løpende internasjonale faglige diskurs. Men her igjen er det fare for at kritikken hadde hatt langt større gyldighet for ti eller tyve år siden enn den har i dag.

Mit eget fag, historie, har tradisjonelt vært karakterisert av en ensidig konsentrasjon om det norske i sin forskning. Men dette er ikke tilfelle i dag, og har heller ikke karakterisert faget de siste 10-20 årene. Det er lagt et stort arbeid i å internasjonalisere faget, og forskningen i norsk historie har i høy grad skjedd i dialog med og dels i samarbeid med historiske forskningsmiljøer i Europa og Amerika. Instituttet har knyttet til seg en av de fremste europeiske økonomiske historikerne som professor II.

Ca. 30 av 48 av instituttets vitenskapelig prosjekter var internasjonale. 23 vitenskapelige arbeider ble trykt internasjonalt (Cambridge, Roma, Berlin, St. Petersburg, New York, Arkhangelsk, Budapest, Colorado, Paris, Tübingen, London, osv.).

Instituttet startet for fem år siden en vitenskapelig skriftserie som til i dag har utkommet med 26. bind, noen i flere opplag. Bind nummer 27 i denne serie vil bli presentert med det aller første. 10 av disse er forfattet på et utenlandsk sprog, og de norsk-sproglige arbeidene er i samme grad som arbeidene på tysk og engelsk gjennomgående knyttet til en samtidig internasjonal faglig diskurs. Å skrive på norsk trenger ikke være det samme som å ikle seg nisselue. Dette er ikke bestillingsarbeider, by- og bedriftshistorier osv.. Slike er der en betydelig produksjon av ved instituttet, men utgis av oppdragsgiver. Norske forlag (inklusive Universitetsforlaget) trykker ikke vitenskapelige arbeider. (Ansvaret for publiseringen av vår forskning faller tilbake på universitetene.)

Hovedproblemene forbundet med å drive vår vitenskap på et internasjonalt nivå er først og fremst knyttet til eksterne faktorer, og da først og fremst universitetsledelsens bevisste valg og statens forsømmelser. Her trenger en bare nevne at hovedfagsstudenter som vil arbeide med ikke-norsk historie må regne med å bekoste det meste av de formidable merutgifter et slikt studium medfører. Vi har ikke noe som kan kalles et universitetsbibliotek på Dragvoll - i alle fall ikke i historie. De norske samlingene ved et godt utenlandsk universitetsbibliotek er vesentlig bedre enn det vi disponerer på Dragvoll. Vi fant det rimelig efter noen år å nedlegge et grunfagskurs som krevde semesteroppgaveskriving i moderne norsk og internasjonal historie. Man kan ikke be studentene arbeide i beste fall med en foreldet litteratur. For store, sentrale områder finnes ikke litteraturen der i det hele tatt.

Publisering av den vitenskapelige produksjon (om den holder mål og ikke er eksternt finansiert av en eller annen kommune eller bedrift) er et primært universitetsansvar.

Universitetsledelsens angrep på reprosentralen er et angrep på de vitenskapelige miljøene. Vårt institutts monografiserie må nedlegges om Økonomiavdelingen får det som den vil.

Vår professor II-stilling er truet.

«Universitetsavisas» leder «Forskere med nisselue» har feil adresse. Universitetsledelsen kan sende den videre, om de vil.