Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Som vitenskapsmann er Svein Sigmond vant til å uttrykke seg presist. Selv om en universitetspolitisk debatt neppe krever samme grad av presisjon, kan en viss respekt for relevant empiri være fordelaktig.

For Sigmond er Ex. phil. roten til mye ondt. Det virker som han i fullt alvor (Universitetsavisa 14.99) mener at rimelig lettfattelige innføringskurs i vestlig filosofi- og vitenskapshistorie (Modul 1), samt drypp fra ulike samfunnsfag (Modul 2), i den grad er krevende for siv.ing.-studenter at vi vil oppleve en drastisk nivåsenkning hos sivilingenører med Ex. phil. i fagkretsen.

Et eller annet synes å svikte i Sigmonds logikk. Først bør vi likevel ta tak i empirien hans. Denne er, «retorisk» beskrevet: «For å lære studentene om tverrfaglighetens velsignelser og gjøre dem kulturelt stuerene, søler man bort i alt nesten et år på hva jeg samlet kaller holdningsskapende fag» (Sigmond, Universitetsavisa, 14.99). Sannsynligvis snakker Sigmond her om Ex. phil. Sistnevnte studium er imidlertid normert til fem vekttall, hvilket tilsvarer et halvt semester effektiv studietid. Siden realfagsstudenter generelt er teoretisk sterke, og siden graden av forståelse av filosofiske problemstillinger som kreves til Ex. phil. er beskjeden, er det videre urimelig å tro at en siv.ing.- student bruker mer enn normert studietid på å tilegne seg faget. Så hvordan kan Ex. phil. ha de enorme skadevirkningene Sigmond innbilder seg?

Ifølge Sigmond er Ex. phil. kun et «holdningsskapende fag». Påstanden faller i grunn på egen urimelighet, i hvert fall hvis vi tar i betrakning mannens eget krav om at man ikke bør uttale seg om kurs man ikke kjenner innholdet til. Mer interessant er hans påstand om at sivilingenører var bedre rustet til tverrfaglig samarbeid før innføring av Ex. phil; og at selv om Ex. phil kanskje for noen øker lysten til tverrfaglig samarbeid, fjerner det evnen.

Kanskje er Sigmonds poeng at de samfunnsfaglige emnene ved det tidligere NTH-studiet gjorde ingeniører bedre egnet til tverrfaglig samarbeid, og at de derfor bør gjeninnføres. Mer sannsynlig er likevel at han mener at ingeniører blir bedre rustet til tverrfaglig samarbeid helt uten humanistiske, vitenskapshistoriske eller samfunnsfaglige emner i fagkretsen. I og med at slike emner nødvendigvis stjeler tid vil de som sag vil fjerne evnen til tverrfaglig samarbeid.

Sigmonds konklusjoner er imidlertid uholdbare, av to ganske enkle grunner. De fattige månedene Ex. phil. stjeler av et femårs ingeniørstudium vil ikke fjerne noe som helst, aller minst evnen til tverrfaglig samarbeid. Muligens har Sigmond rett i at hans studenter er mindre kunnskapsrike, og teoretisk svakere nå enn tidligere. Synderen her er imidlertid ikke Ex. phil., og situasjonen vil ikke kunne rettes opp ved å fjerne studiet. For det andre, det å ha en viss kjennskap til sentrale filosofiske og samfunnsvitenskapelige problemstillinger vil kunne komme til nytte, også for siv.ing.- studenter. Naturlig nok vil dette spesielt gjelde dem som blir formidlere eller forskere i sine respektive fag. Sigmond vil selvsagt kunne innvende at kun en brøkdel av nåværende siv.ing.-studenter kommer til å bli forskere, enda færre i tverrfaglige prosjekter. NTNU bør likevel også ha rom for disse.