Barn mot teknologisk frieri til næringslivet

Da AVH og NTH ble NTNU, fikk vi på AVH stadig høre at vi hadde lite å frykte, riktignok skulle det teknisk naturvitenskapelige være institusjonens hovedprofil, men alle fagområder skulle opprettholdes og gis rom til videre utvikling på egne premisser.
NTNU skulle være et fremtidsrettet universitet, og skulle vi bli det, måtte vi tenke helhetlig. I et slikt perspektiv hadde alle våre fagområder sin plass, og sitt å bidra med. HF- og SV-fakultetet skulle slett ikke bli støttefag for teknologene og/eller bli underordnet de teknisk naturvitenskapelige fagområder, det var verken den daværende Regje-ring eller univeritetsledelsens intensjon.
Jeg vil hevde at det er nettopp det som er i ferd med å skje, og belyse mine påstander med en sak som tilsynelatende er lite viktig, bare en «romfordelingssak», en nødvendig administrativ oppgave i en tid hvor NTNU har altfor lite arealer for ansatte og studenter. Denne romfordeling-saken er imidlertid historien om hvordan  Senter for barneforskning, NOSEB, nå er i ferd med å bli presset ut av Dragvoll gård, til fordel for noen næringslivsrettede forskningsprosjekter innen feltet Teknologi og samfunn. Etter mitt syn er det også historien om at de sterke og rike prioriteres over de svake og fattige, at teknologien, redskapsutviklingen som har et rikt næringsliv å støtte seg til, er viktigere enn barn  som i beste fall får noen penger fra staten.

Senter for barneforskning
Ved AVH ble det opprettet et  Senter for barneforskning, NOSEB, høsten 1982. Opprettelsen av dette senteret var  sannsynligvis noe av  det mest fremtidsrettede som noen gang er gjort ved AVH.
Den gang  fantes ikke noe lignende i Europa, og de færreste viste hva barneforskning var og kunne bli. I løpet av årene har dette senteret greid å opparbeide seg et internasjonalt ry. Først og fremst fordi dette var pionervirksomhet, fordi senteret har arrangert mange store internasjonale konferanser, men også fordi NOSEB, som holder til på Dragvoll gård, har gitt kjente internasjonale forskere et unikt tilbud, bolig og arbeidsplass ved senteret i kortere eller lengre perioder. Disse forskerne har plassert NOSEB på kartet i sine hjemland, og de har tilført norsk barneforskning viktig kunnskap. NOSEB var ett av det gamle AVHs viktigste internasjonaliseringstiltak.
Alt var ikke bra ved NOSEB. For ca. fire år siden leverte en nordisk komité sin evalueringsrapport om senteret, som konkluderte med at forskningsnivået ved senteret var for dårlig, for lite ble publisert, og kvaliteten var for dårlig. Denne nordiske komité foreslo også at NOSEB burde omdannes fra å være et oppdragsforskningssenter under ALLFORSK til å bli et akademisk, grunnforskningssenter med sterk tilknytning til institutter og fakulteter ved NTNU.
I årene som har gått siden evalueringen forelå, har den mangeårige leder ved senteret sluttet, midlene er blitt borte og de fleste av forskerne har sluttet. En midlertidig leder holder driften i gang med en håndfull forskere i håp om at NTNU snart skal forstå alvoret og få senteret i gang igjen. Senteret er i dag mest å betrakte som en liten, skadet  fugleunge. Men i stedet for å haste til for å gi fuglen god behandling slik at den raskest mulig kan bli flygedyktig igjen, har det nå gått år med universitetsbyråkrati hvor snevre sektor- interesser har styrt utviklingen.
SVT-fakultetet taler med to tunger. På tross av at NTNU nå har besluttet å følge evalueringsutvalgets forslag å gjøre NOSEB til et grunnforskningssenter med tett tilknytning til SVT- fakultetets institutter, er det nettopp nå SVT-fakultetet som bidrar til ytterligere svekning av NOSEB.
Tidligere dekanus Petter Aasen har innstilt på at NOSEB skal ut av Dragvoll gård til fordel for noen få næringslivsrettedede kortsiktige teknologiske prosjekter. Barna må vike plassen for teknologi og næringsliv. NOSEB mister den kvalitet og viktige symbolverdi den koselige bygningen representerer nasjonalt og internasjonalt.

Hvorfor flytte?
Argumentasjonen har visstnok vært at NOSEB har blitt så lite at det ikke lenger kan forsvares at de bor på Dragvoll gård. At NOSEB er lite i denne overgangsfasen er naturlig, men det er utlyst to professorater og dessuten er det en rekke forskere som er interessert. Hvorfor har jeg ikke blitt informert og spurt om min mening? Jeg sitter for tiden som prosjektleder for det største barneforskningsprosjektet i landet. Prosjektet «Familieforandringer og konsekvenser for barn og ungdom», har for tiden 18 forskere og studenter i arbeid. Vi kunne lett ha fylt gården.
Argumentene for å flytte de næringslivsrettede teknologiprosjektene dit, skal være at Dragvoll gård egner seg som SVT-fakultetets ansikt utad og er et utmerket sted for representasjon. De næringslivsrettede samfunnsforskerne har til fulle forstått betydningen av den gamle gårdens symbolverdi.

«Noen av oss har snakket sammen»
Det har ikke vært helt enkelt å avdekke prosessens gang, men vedtaket om at NOSEB må flytte, er gjort administrativt. I løpet av vår- og sommermånedene har dette blitt behandlet som hastesak. Tidligere dekanus Petter Asen og noen av de menn som var interessert i å flytte til gården, har snakket sammen. Det var så vidt jeg vet ingen barneforskere som fikk være med i beslutningsprosessen.
Det hører med til historien at styreleder professor Per Morten Schiefloe ved NOVA, det største norske barneforskningsmiljø og vår viktigste konkurrent når det gjelder forskningsmidler, lokalisert i Oslo, er en av de som presser NOSEB ut og som dermed gjør sitt for å svekke barneforskningen i Trondheim.

Ny samlokalisering ved Pedagogisk institutt
Jeg har blitt fortalt at NOSEB er tenkt plassert i det nye idrettsbygget sammen med pedagogisk institutt. Hvis noen tror at barneforskning fortsatt er pedagogikk, med et islett barneidrett, er de 20 år for sent ute. Barne-forskning er i dag barndomsforskning og handler om barndommens plass i det sosiale.
Som tidligere forskningsleder i Norges forskningsråd på programmet: «Barn, ungdom og familie», er det min erfaring at pedagogikken i særdeles liten grad har bidratt til utviklingen av barneforskning. Det er det sosiologer, psykologer, sosialantropologer og humanister som har gjort. Det ser en med all ønskelig tydelighet på listen over barneforskningsprosjekter i Norge. Å flytte NOSEB til Pedagogikk og Idrett vil derfor svekke NOSEB ytterligere.
Sommelet med reorganiseringen og en mulig flytting av NOSEB sår tvil om NTNUs og SVT-fakultetets vilje til å satse på NOSEB.
Tilliten hos forskningsråd og departement må være sterkt svekket, og anseelsen blant barneforskere tapes raskt. NTNU må forstå  at omlokalisering av NOSEB er et svært dårlig signal til dem som er opptatt av barneforskning i Norge. Omlokalise-ring gir ikke bare helt nye, og mindre gunstige, fysiske rammer for en faglig aktivitet, den gir også et signal om hvordan NTNU prioriterer barneforskning. Det er også et dårlig signal til søkere av nye stillinger og kan ha konsekvenser for hvorvidt NOSEB oppfattes som et attraktivt arbeidssted. Et par av de mest erfarne barneforskerne i Norden er søkere, men skal de komme hit, må de sikres gode og sikre betingelser. Det er vanskelig å rekruttere forskere utenfra til NTNU, vær så snill, ødelegg ikke denne mulighet. Planene for omlegging av NOSEB gir håp om styrking av norsk barneforskning. Nettopp derfor bør NTNU revurdere sitt vedtak om å omprioritere disposisjonen av NOSEBs lokaler fra barneforskning til næringslivsrettet forskning.

Kari Moxnes
Institutt for sosiologi
og statsvitenskap
 


forsida  nyheter  kronikk  innspill  kultur  debatt