De stygge vindmøllene

Av Lars Brede Johansen

Den antatte drivhuseffekten er en allment kjent og viktig sak på den nasjonale og internasjonale politiske dagsorden. Samtidig stiger det globale forbruket av energi raskere enn noen gang. På toppen av dette forventes toppunktet for oljeproduksjonen å bli nådd rundt år 2005-2010. Troen på en saliggjørende fusjonsenergi (to hydrogenatomer som smelter sammen til ett helium atom og frigjør store mengder energi) lever nå bare i de mest standhaftige teknologioptimistene. For de fleste av oss andre er behovet for utbygging av nye, fornybare energikilder åpenbart. På kort sikt ser vindmøller ut til å være den mest lovende teknologien.
Vindmøller er store konstruksjoner. Moderne modeller er gjerne 50 meter høye og produserer 1 MW elektrisitet (tilsvarer ca 0,005 TWh per år med brukbare vindforhold). «Stolte fyrtårn i miljøets tjeneste» vil kanskje miljøvernere si. Skeptikerne vil beskrive dem som stygge kolosser som ødelegger utsikten. Dersom Norge går inn for storstilt satsning på utbygging av vindmølleparker i Norge, vil de bli synlige for de fleste av oss. En reise til Danmark er nok til å vise oss det.
Framtidens energibilde i Norge vil altså i noen grad avhenge av vindmøllenes estetiske status. Utbygging av vindkraft vil ganske sikkert forsinkes kraftig dersom den gjennomsnittlige oppfatningen blir at vindmøller er stygge. Tilsvarende vil en positiv estetisk opplevelse kunne akselerere utbyggingen. Mot denne bakgrunnen blir spørsmålet hva som former våre estetiske preferanser, spennende. To syn vil gjøre seg gjeldende. Noen vil sikkert mene at all industriell virksomhet bør foregå på steder som er skjult for oss. Jo mer usynlig, jo mer estetisk, vil de kanskje si. Andre vil sette pris på menneskeskapte innretninger så lenge de utfører en oppgave som oppleves nyttig. Jo bedre funksjonalitet, jo mer estetisk, blir deres svar.

Den usynlige virkeligheten

Vi som bor i by, har begrenset tilgang på informasjon om miljøendringer. Forutsetningene for kommunikasjon mellom oss som forbrukere og naturmiljøet er dermed heller dårlig. Det kan pekes på to kilder til problemet: Forbruket av naturressurser er stort sett adskilt fra oss i rom, og mange av de viktigste effektene ligger tilfeldigvis et godt stykke fram i tid.
Noen fullstendig forklaring på hvorfor vi mennesker opplever noe som vakkert, er det ingen som kan gi. Forholdet mellom den ytre virkeligheten og vår opplevelse av den er en beslektet problemstilling uten noe absolutt svar. Litt forsiktig vil jeg likevel hevde at den ytre virkeligheten på en eller annen måte må oppleves for at våre forestillinger skal gi et brukbart speilbilde. Spørsmålet blir da om den urbane hverdagen byr på opplevelser som belyser den delen av virkeligheten som henger logisk sammen med miljøproblemene. La oss se på norske forhold der antall vindmøller fremdeles er nær null.
Årsakene til miljøproblemene er adskilt i rom  fra den jevne forbruker. Vi opplever sjelden kilden vi som forbrukere henter fra. Produksjonen av elektrisitet, mat og petrokjemiske produkter skjer i økende grad langt fra de store byene. Det samme gjelder for uttak og første del av foredlingen av aluminium, jern, silisium og andre metaller som blir stadig viktigere i det moderne samfunnet. Vesentlige deler av den naturen vi som forbrukere tærer på, er altså nesten usynlig for de fleste av oss.
Lokale miljøeffekter ble i den tidlige industrialderen taklet gjennom fortynning; høye fabrikkpiper, kontrollerte utslipp i elver og dumping i havet. Problemene oversteg etter hvert pipebyggernes kapasitet, og vi måtte ty til andre virkemidler. Resultatet er at dagens lokale miljøproblemer stort sett blir greit håndtert. Selv det regionale problemet sur nedbør som på 1980-tallet førte til både skogs- og fiskedød, ble nylig beskrevet som «under skadegrensen». Årsaken er sannsynligvis at du og jeg har følt effekten på kroppen, og mobilisert for å bedre forholdene. Tilsvarende mekanismer ser vi i forbindelse med svevestøv fra biltrafikken i store norske byer. Effekten av forurensningen merkes nesten samtidig  med at den oppstår. Den enkle «fra-hånd-til-munn»-logikken i at vi tenker på det vi ser og føler på kroppen, og handler i forhold til det vi tenker, ser altså ut til å holde stikk.
Med slitasjen på ozonlaget entret globale miljøeffekter det offentlige rom. Heldigvis kunne problemet bringes under en viss kontroll ved at gammel teknologi ble modernisert (KFK-gasser ble erstattet med de mindre skadelige HFK-gassene, og i neste omgang forbindelser som nitrogen, ammoniakk og CO2). Drivhuseffekten viser seg langt vanskeligere å håndtere. Årsakene til dette er flere, men av de viktigste er: 1) Det er vanskelig å bevise at temperaturen endrer seg. Diskusjonen dreier seg derfor om den påståtte drivhuseffekten, 2) CO2, som er den viktigste drivhusgassen, knytter seg til produksjon av elektrisk kraft. Dermed er utslippene vevd inn i nesten all aktivitet i den vestlige verden. 3) Effekten av den mulige temperaturøkningen ligger sannsynligvis noen tiår fram i tid. En egenskap ved drivhuseffekten er altså at den ikke kan bevises vitenskapelig, men må vedtas gjennom vitenskapelig konsensus (som i FNs klimapanel IPCC). Et annet særtrekk ved klimaendringene er at de er adskilt fra oss i tid. Tilsvarende gjelder for tømming av de fossile energireservene, mulige problemer knyttet til genmodifisering av biomateriale, utpining av landbruksjord og andre kritiske problemstillinger.

Den stygge virkeligheten

Norsk nasjonalromantisk kunst fra siste del av forrige århundre preges av naturmalerier - gjerne et utdrag av den stolte fjellheimen vår. Bildene viser det evige og uforanderlige. Naturen ble tradisjonelt betraktet som både stygg og skremmende. Nå omgjorde kunstnere som stort sett var byborgere, naturen til glansbilder uten slit og rutine. Slike bilder kaller den jevne nordmann fram når det blir snakk om hva som er estetisk vakkert og hva som er direkte stygt. Sittende i blokkleilighetene våre maner vi fram bilder av rødmalte stuer ved veien og rødoransje solnedganger bak storslåtte landskap. Stygt er det hverdagslige; fabrikker, bilkøer, blokker og gjerne også vindmøller.
Likevel viser boligmønsteret i Norge en entydig trend; folk flytter inn til byene. Vi flytter fra «det estetisk pene» til «det stygge». Helt frivillig! Trekningen mot bylivet følger altså ikke logisk sammen med en anerkjennelse av byens estetiske kvaliteter. Resultatet blir at vi gjør beslutninger for byen mens vi tenker på landlige forhold. Faren for «å gå baklengs inn i framtiden» er åpenbar. Etter min mening lider debatten om vindmøller under dette. Men først litt mer om dette«stygge».
Når vi ser oss rundt i byen, møtes vi av utallige ting som vekker forskjellige estetiske reaksjoner. Mønsteret i hva vi opplever som stygt, nøytralt, behagelig og direkte vakkert, kan være vanskelig å finne. En analyse av estetiske reaksjoner langs tre akser kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi opplever omgivelsene våre.
- Objektenes ytre framtoning er naturlig nok en viktig estetisk dimensjon. For eksempel oppleves «klassisk» malerkunst, geometriske figurer og kjente skulpturer av en eller annen grunn som vakre, tilsynelatende uavhengig av skiftende trender.
- Affeksjonsverdien objektene har for oss, blir en del av den estetiske opplevelsen. Epleknickers vil for mange være et vakkert plagg, og kom ikke her og kritiser den orange Volvo 144 DeLuxe, 1974-modell som står i garasjen.
- Vi mennesker vurderer funksjonen til tingene vi omgir oss med. God funksjon avhenger både av om noe fungerer, og om oppgaven som utføres oppleves som ønskelig. Et enkelt og tydelig eksempel er atombomber. Slike preges sikkert av topp håndarbeid og de beste materialer. Likevel vil de selvfølgelig gi oss svært negative estetiske opplevelser.

Vindmølle - virkeligheten blir logisk

Vindmøller kan få god uttelling på det tredje kriteriet for estetisk opplevelse beskrevet over. Synet av en vindmølle kan raskt oppleves som en logisk nødvendighet for bilførere, industriarbeidere eller hvilken som helst annen energibruker. Vindmølla er nødvendig for å skape en logisk helhet i industrisamfunnet. Selvforsyning med energi basert på fornybare ressurser er eneste, absolutt eneste vei til en bærekraftig utvikling. Vi mennesker forstår slikt.
I Danmark er det etablert praksis at lokalbefolkningen får kjøpe seg inn og bli deleier i vindmøller. Slik får de et eierforhold til et objekt som er synlig i nærmiljøet. Vindmøllene har videre blitt dekorert av de samme menneskene. Eierforhold og delaktighet i utformingen av den visuelle framtoningen har gitt befolkningen et positivt syn på vindmøller. Dette er et eksempel på hvordan et negativt utgangspunkt kan snus, og positive holdninger styrkes.
Vindmøller i nærmiljøet medfører at menneskene hver dag ser noe som knytter en logisk forbindelse mellom våre moderne liv og naturmiljøet. Slik kontakt vil avle kunnskap som er en nødvendig forutsetning for bærekraftig utvikling. Noen høyst synlige vindmøller er bare en start, men det virker som et fornuftig sted å begynne.