NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Synspunkt

Gudmund Løvø
journalist i Aftenposten
Midt i samfunnet

Et søk i Aftenpostens tekstarkiv viser at NTNU er nevnt hele 450 ganger i avisen de siste to årene. Tilsynelatende har universitetet dermed langt på vei ivaretatt sin plikt til å delta aktivt i samfunnsdebatten, dele kunnskap med borgerne og formidle resultater fra sin omfattende forskning.

Men kanskje er deltagelsen likevel bare tilsynelatende? Tallene lyver nemlig litt: Bak de 450 treffene er det mange jubilanter, en god del oppnevnelser til råd og utvalg, og til og med noen nekrologer.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim står som en levende koloss midt ute i samfunnet og våre liv. NTNU forvalter 1,8 milliarder kroner, utdanner 18.500 av våre ungdommer og tar hånd om 2650 ansatte. Universitetet spinner et gedigent nett av frie tanker, datainformasjon, konstruksjoner og kunnskap som griper direkte inn i verdens gang.

Dermed er det også like klart at vi alle har en selvsagt rett til å se inn under glasstakene på Dragvoll, bak hoveddøren på Gløshaugen og ned i laboratorier, inn i forelesningssaler.

Og langt på vei får vi det. Men det er mange måter å ytre seg på. En av dem er i møte med journalister. Noen værer fare når det kommer en person med blokk og blyant. Enkelte frykter en påfølgende krangel, eller kanskje kritikk av det de selv kan best.

Hvorfor gjør de det?
I forskningsformidling er det mange vitenskapelig ansatte som er redd for at strenge vitenskapelige kriterier blir fortrengt i en for kjapp og forenklet form for journalistikk. Noen mener også at avisene trekker for raske og bastante konklusjoner for å tekkes et sensasjonshungrig publikum.

Men dette er unntakene. Formidling av forskning setter store krav til pedagogisk evne, både hos forskeren og hos journalisten. Begge aktørene ønsker å balansere stødig mellom hensynet til lesbarhet og kravet om korrekt informasjon.

Og den demokratiske prosess er faktisk avhengig av åpen kritikk og fri meningsutveksling. Ofte er det journalister som på vegne av tante Ragna og resten av samfunnet skal formidle hva - populistisk sagt - skattebetalernes penger går til. Bare på den måten kan vi få en diskusjon om samfunnsutvikling, prioriteringer og nytten og nødvendigheten av norsk forskning.

Mange flere har behov for et besøk i det offentlige rom.

For oss journalister er det nyheten, det som ikke er kjent fra før, som er det interessante. Dersom nyheten er «bred» og gjelder mange, og i tillegg kan brukes som et naturlig element i en aktuell debatt eller hendelse, er nyheten god.

Det er mange nyheter ved NTNU. Men all verdens problemer krever en helhetlig tenkning på tvers av fag og særinteresser. Arbeid med «replikasjon av et plasmid» eller «forming av høyfaste legeringer i aluminium», er sikkert vel og bra, men ofte helt meningsløst når det rives ut av sin sammenheng.

Samfunnet vil gjerne både se og forstå nytten av den omfattende grunnforskningen som pågår. Det er forhåpentligvis alltid en årsak til at noen for eksempel gransker fuglesang eller mineralet olivin.

Fortell oss det!
Og uten å nevne navn; når universitetets virkelige spydspisser fronter sin forskning - uansett hvor sær den kan virke - så gjør de det med glød, i et større perspektiv og med en ærlig overbevisning om at de er flinke og kan lykkes.

Flere er flinke. Kanskje til og med mange.

Og det er heller ikke alle journalister som innleverer vettet selv om de får utlevert et pressekort.

Gudmund Løvø