Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Som nyutnevnt fysikkprofessor er Randi Holmestad innlemmet i
forgubbingens høyborg. Hennes stadige inntrengende latter og hurtige armbevegelser hadde trolig blitt luket bort i en fadderordning for nye professorer.

Media har interessert seg for den nyutnevnte 31 årige professoren. Selv synes hun det går litt over stokk og stein, og er litt flau over det hele. Men hun kan jo nesten ikke trekke seg fra stillingen heller, sier hun. Nå forbereder hun seg til at smarte unge gutter skal komme inn på kontoret hennes og spørre om faglige detaljer. Da må hun kanskje be om å få tenke på det til dagen etter.

Tiltredelsen som professor er så ny for Randi Holmestad at hun ikke er helt sikker på hva hun er professor i.

- Trolig er det material- og faststoff-fysikk-professor jeg er, eller så heter det bare professor i fysikk, eller ? kanskje kan man si begge deler, helgarderer Randi Holmestad. Hun ler når hun tenker på at hun har gjort et lønnstrinnhopp på 80 000 kroner.

Enten har det ikke gått helt opp for den unge professoren, eller så tar hun det med knusende og leende ro. Hun føler ikke at hun har gjort en bragd, og tenker mest på hva andre kan mene om det at hun er blitt professor så ung. Når vi spør henne om livet hennes bare har dreid seg om skole, om hun har forsaket noe, forstår hun nærmest ikke spørsmålet. Randi Holmestad har ikke siktet og jaget etter dette. Hun har vært interessert i faget, og så er det bare blitt slik.

Norges yngste

I den lange gangen i forgubbingens høyborg ? Institutt for fysikk ? står en dør ventende på vidt gap. Vi trenger ikke sjekke skiltet på døra, for i det vi skal til å passere, roper ei ung lyshåret kvinne fra kontorstolen sin. Det er Randi Holmestad. Hun snur seg raskt fra PC-en og ler når hun hilser, som om vi vekket et komisk oppsyn der vi står i døra.

- Lille Jonas har nettopp vært her. Nå er han i barnehage, og det går heldigvis veldig bra. I går fikk barnehagetantene ham til å sove for første gang. Han lærer så mye, og de er så flinke...Tenk de sitter rett opp og ned og spiser fra en tallerken, skjønt Jonas sølte melk på nabo`n første dagen...

At Randi snakker i vei kommer ikke overraskende på oss. Hennes kollegaer hadde forberedt oss på at hun er en ekstremt entusiastisk, effektiv, pågående, livlig, dyktig og vitebegjærlig fysiker. Det skulle bare mangle - hun er blitt professor i en alder av 31 år.

Randi Holmestad er faktisk den første kvinne som blir utnevnt som professor i fysikk ved instituttet, og trolig den aller yngste kvinnelige professoren i fysikk i Norges historie.

Hun minner verken om professormyten, en kunnskapsbastion med tilbakelent autoritet, eller en draktbekledd, skarp og fiffig karrierekvinne. Randi er iført en stor blå bomullsgenser, mørk dongeribukse og for lengst utdaterte sandaler. Hun smiler og gestikulerer. Ikke rart de noe eldre kollegaene benevner henne som ekstremt entusiastisk ? hun kontrasterer tydeligvis et eller annet grått og gubbeaktig i miljøet.

Professor ved en tilfeldighet

Både hennes kollegaer og hun selv mener at det er heldige tilfeldigheter som gjør at hun kunne tiltre som professor i begynnelsen av september. Da det dukket opp en stilling i Oslo, slo Randi Holmestad til og søkte. Hun kvalifiserte seg der som professor. Dermed fikk instituttet og fakultetet her ved NTNU fortgang på seg. Et opprykk ble ordnet.

- Jeg har vært heldig, sier Randi og bøyer seg framover i stolen, ser ivrig på den hun snakker med, vipper litt opp og ned med øyenbrynene og er nesten overdrevet positiv.

- Jeg har vært i et veldig bra forskningsmiljø med flinke veiledere. Jeg har hatt det greit og har aldri følt meg alene. Jeg kom inn i en gruppe her på instituttet som har utviklet teoriene sine lenge før jeg ble med. Jeg har vært i USA i to perioder og nytt godt av forskningsmiljøet der ? det beste i verden på vårt felt.

Randi «skylder» på miljøet rundt, på veileder, på gruppa hun forsker i og de hun forsker sammen med. Hun får oss nesten til å tro at hun har gjort karriere bare ved å holde i lag med flinke forskere.

Det er ikke helt slik det henger sammen. Hun fikk Esso-prosen for beste doktorgrad i grunnforskning i 1995, og NIFs pris for yngre forskere i 1996. Veileder professor Ragnvald Høier sier rett ut: ? Hun er forferdelig flink.

Flaut å bli professor

Randi Holmestad har store betenkeligheter med å bli professor så ung.

- Jeg er jo for eksempel ti år yngre enn de andre kvinnene ved instituttet. De skulle vel ha hatt professorat før meg, sier hun, og er glad hun får et halvt år på seg før hun skal begynne å forelese. Hun sier hun kommer til å være nervøs.

- Det å være professor er knyttet til det å ha erfaring. Jeg har ikke så mye erfaring ennå, selv om jeg har forsket og gjort mine ting godt og riktig.

Det er først og fremst forsker Randi er. Hun innrømmer at det blir en del mindre tid til forskning som professor, men hun er ikke helt med på at friheten hennes begrenses. Hun opplever professorstillingen som et stort privilegium med stor frihet. Hun vet kanskje ikke at den tredve år gamlere veilederen og professoren Rangvald Høier sitter i kontoret ved siden av og håper Randi kan ta seg av noen av oppgavene som han har hendene fulle av. Det dreier seg om forelesninger, veiledningstimer og et vell av administrativt papirarbeid.

Telefonen ringer mens vi sitter der. Når hun legger på må hun le.

- Nå går det over stokk og stein. Det var Dagbladet som ringte!

Randi Holmestad synes det er litt flaut å være 31 år og vips ha goder som mange venter i mange år på å få. Da hun fikk vite at hun fikk opprykk, vurderte hun om hun kanskje kunne være amanuensis i noen år, og slik utsette professoratet. Men det ville ha vært litt dumt det også.

Fysikkens gåter

Randi har jobbet mest med elektrondiffraksjon, hvor hun har sett på hvordan elektronene spres på det materialet hun studerer. Dette har hun brukt til å bestemme bindinger, noe som involverer masse beregninger og sammenlikninger mellom eksperimentelle og teoretiske diffraksjonsbilder.

- Jeg liker å finne ut av ting, og hvordan ting henger sammen.

Randi begynner å gestikulere voldsomt, og forsetter ? og hvorfor vi er,....nei, det blir vel kanskje mer medisin,...vel, jeg er nysgjerrig på hvordan ting er. Det kan du for så vidt si om de fleste ting man forsker på, men fysikk er det grunnleggende.

Vi får lyst til å utfordre professoren:

- Hvorfor er vannet vått?

Hun ler, men svarer ivrig. Forklarer, mens hun viser med hendene på bordet foran seg.

- Vann er det noe helt spesielt med. Det er en væske, altså en mellomting mellom et flytende virvar av atomer, og en fast ordning, en fast struktur. Alt avhenger av temperatur. Det er vel noe med viskositeten og overflatespenninger som avgjør om vannet væter. Kvikksølv flyter jo det også, men da som perler og dråper, og ikke på samme måte som vann, selv om vann også har litt av denne overflatehinnen. Det som skjer når noe er vått, er at væsken fukter overflaten den ligger på, underlaget, kreftene mellom det våte og det som er under, overflatestrukturen,... jo, skal vi gå nærmere inn på dette må vi se på krefter...

Vi spør om det finnes mange gåter i fysikken, om det er mye hun ikke skjønner.

- Ja, hele tiden er det ting jeg ikke skjønner. Da er det viktig å tøre å stille dumme spørsmål. Slik får man svar på det man lurer på, og så kan man komme seg videre.

Randi Holmestad er altså den personen vi alle kjenner fra forelesningene som vi enten bejubler eller sukker og geberder oss over - den personen som til alles befrielse spør det banale, men samtidig basale, spørsmålet alle sitter taust og beskjemmet og lurer på. Eller hun er den irriterende personen som alltid skal vite, kverulere og forstå hver minste detalj - som ikke kan la være å fokusere på det som ikke stemmer, når alle andre synes de har forstått det meste og bare venter på å klappe igjen boka og erstatte forelesning med fri bevissthetssnakk.

Randi Holmestad har tydeligvis spurt de riktige spørsmålene.

Ny som mor

Randi er ikke bare forsker, hun er også mor. For ett og et halvt år siden fødte hun to sønner tre måneder før terminen, hvor den ene døde etter bare tredve timer. Den andre heter Jonas og har nettopp begynt i barnehage.

Randi forteller levende og detaljert om det som skjedde. Hun forteller alt, er åpen. Selv forandrer hun ikke stemningsmessig. Det er mest vi som sitter og hører på som lar oss gripe.

Da legen så den entusiastiske og optimistiske hedmarksjenta som skulle legges inn på sykehuset, så hun henne dypt inn i øynene og sa at hvis fødselen starter med en gang, må vi redde deg, og de to guttene kommer til å dø. Senere, da Randi hadde født guttene, begrunnet legen sin alvorlige henvendelse med at når hun så hvor over-positiv og optimistisk Randi var, måtte hun få henne ned på jorda.

Randi er nede på jorda, hun dveler ikke ved det at de mistet en av sønnene.

- Det at Marius ikke klarte seg var veldig trist, men det er ikke vondt nå etterpå. Vi fikk følge hele prosessen, og de var veldig flinke på sykehuset. Vi hadde en fin opplevelse med presten som døpte både Jonas og Marius. Jeg tror det er veldig viktig for oss, at vi nå i ettertid både har døpt Marius og gravlagt ham. Vi har fått bearbeidet at han ble tatt fra oss så tidlig.

Tydeligvis synes Randi at dette ble litt alvorlige greier å snakke om, hun spriter fortellingen opp med å si at da presten kom for å døpe barna var hun i morfin-rus og i fint humør. Hun husker at hun spurte presten om det var greit at de byttet navn på barna etter at de var døpt - i tilfelle de syntes Marius var et bedre navn på Jonas.

Randi kan godt snakke lenge om dette, og hun legger ikke skjul på at det var en interessant og lærerik opplevelse. Det er teoretikeren som trenger gjennom.

- Både jeg og mannen min ville gjerne skjønne alle sammenhenger, hvordan det hele fungerte. Vi fulgte godt med på behandlingen Jonas fikk, hvilke medisiner og hvordan hele kroppssystemet fungerer.

Jonas på litt over ett år er nå plassert i barnehage. Det har Randi ingen betenkeligheter med. Og nå skal kanskje Jonas slutte med pupp.

- Det passer bra når jeg skal reise til Oxford i tre dager...

Tiltrådt professor!

Vi er tilbake til forskeren. Hun snakker om NTNU og framtida. Hun mener at fysikk bør få økte bevilgninger, slik at det går an å drive eksperimentell forskning. Det er dyrt, men det trengs for å holde tritt med resten av verden, sier hun og vi registrerer en alvorlig dragning over panna. Hun er allerede i gang med å irettesette systemet.

- Det har vært en tradisjon med enmannsgrupper på instituttet. Jeg tror at det bør satses mer på litt større forskningsgrupper. Jeg har vært i den største gruppa her hos oss og vi har jobbet med Sintef, og har kontakt med industrien. Dette har jeg gode erfaringer med.

Randi Holmestad anklager likegodt hele instituttet for å være litt sidrumpa.

- Her er det en masse sekstiåringer. I løpet av en tiårs-periode vil 23 stykker ved vårt institutt gå av med pensjon. Det er viktig at vi får inn nye krefter slik at ikke faget dør ut med seniorene. Vi har en utfordring i å tenke ut ett eller annet smart for å få ungdommen til å velge fysikk.

Hun slår også et slag for å luke ut kompendier i faget sitt.

- Jeg er helt imot at dårlige kompendier skal erstatte gode engelske fagbøker. Kompendiene på norsk er svært sjelden så bra som de fagbøkene vi får fra utlandet.

Randi Holmestad er i gang med sitt professorat, og i gang med å forberede seg til at prosjektstudentene skal innta kontoret. Hun vil starte et kurs - Folk, forskning og fasiliteter - for de fire studentene som skal ha prosjekt i forskningsgruppa, sier hun og ler. Det slår henne samtidig at hun selv trenger et kurs.

- Egentlig burde det være en fadderordning for nye professorer!