Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Vemund Venn. Hovedfagsstudent i fransk, NTNU

Sommerens politiske debatt i Frankrike er av språklig karakter. Det som skulle være en symbolsk underskrift av det europeiske charteret for bevaring av regional og minoritetsspråk, har utviklet seg til en følelsesladet polemikk om selve eksistensgrunnlaget for den franske republikk.

En utlending som lærer seg fransk i 1999, blir ikke stilt overfor flere varianter av dette populære språket. Men i 1789 under den franske revolusjonen var det kun 3 millioner av en befolkning på over 25 millioner som snakket fransk. De resterende 22 millioner snakket forskjellige dialekter og regionalspråk som bretonsk, oksitansk, alsassisk, korsikansk, flamsk og katalansk. Som et resultat av revolusjonens bud: frihet, likhet og brorskap, ble det franske språk et viktig verktøy for en språklig likestilling av de franske borgere. Fransk var også adelens og borgerskapets språk, det førte til at et stadig mer sentralisert Frankrike ble styrt og administrert av fransktalende franskmenn. De intellektuelle og den akademiske elite skrev på fransk, og språkbruken ble nøye overvåket av det franske akademi, opprettet i 1635 for å perfeksjonere og utvikle det franske språk slik at det forble den latinske arv verdig.

Det franske språk fører en kamp på mange fronter - også innad.

Frankrike har siden den tid hatt et til tider anstrengt forhold til sine regionalspråk. Sterk sentralisering og manglende politisk vilje til å anerkjenne minoritetsspråkene har satt den franske stat under press fra både nasjonale og internasjonale språkforskere. Derfor var det ekstra gledelig når Frankrike den 7. mai i år sluttet seg til det europeiske charteret om bevaring av regional- og minoritetsspråk. Dermed holdt Lionel Jospin sitt løfte fra 1997 da han som nyvalgt statsminister bebudet en ny fransk holdning i spørsmålet om landets minoritetsspråk. Den franske underskriften i Budapest fungerer som en garanti for at dagens mest utbredte minoritetsspråk: korsikansk, bretonsk, alsassisk og baskisk fortsatt skal ha sin plass på det franske språkkartet. For de cirka tre millioner franskmenn som daglig bruker et annet språk enn fransk, har dette en stor symbolsk verdi, og det er ofte symboler som skal til for å forandre holdninger. Det er nå stuerent for minoritetene å uttrykke seg på sitt eget språk. Holdningen fra sentralt hold i Paris er at det ikke lenger er politiske ekstremister som ivaretar det språklige mangfoldet. Paradoksalt nok er det nå den franske stat som har tatt på seg å være garantist for minoritetsspråkene og ikke som på syttitallet da ytterliggående separatister, ofte politisk motivert, sørget for fortsatt engasjement for å bevare regionalspråkene. Det er på grunn av disse autonome strømningene at stadig flere og flere franskmenn har blitt interessert i sin regionale kulturarv. Nå forgår formidlingen igjennom talløse kultur- og musikkfestivaler som årlig samler hundretusener av besøkende fra inn og utland. Det er nå blitt «in» å lære seg språket til sine besteforeldre. Artister som den korsikanske musikkgruppen I Muvrini eller bretoneren Alan Stivell som begge synger på sine egne språk, er ofte å finne på de franske bestselgerlistene. Det viktigste bidraget for bevaringen skjer likevel i skolen. Foreldre som ønsker det har siden begynnelsen av nittitallet latt sine barn få undervisning i det aktuelle regionale språket. Dette har da status som første fremmedspråk. Det er også franske gymnasiaster som allerede har valgt å gå opp til artium på sitt eget regionalspråk. På den måten bidrar de til å styrke minoritetenes kulturelle egenart i møte med det franske storsamfunnet, som de samtidig er en naturlig del av. Den franske skole anno 1999 står i skarp kontrast til den skolen som besteforeldrene opplevde. Det franske språk var da det eneste lovlige, og de elevene som ikke kommuniserte på fransk ble ansett som gjenstridige og uoppvakte. Den franske offentlige skole, bygd på frihet, likhet og brorskap anså det som utelukket at enkelte elever skulle snakke et annet språk enn fransk. Dette ville ha brutt med selve republikkens fundament om likhet mellom de franske borgere.

Vel en måned etter at den franske europaministeren Pierre Moscovici hadde skrevet under charteret om bevaring av minoritetsspråk, begynte for alvor ordskiftet og problemene hjemme i Frankrike. President Jacques Chirac stilte den 20. mai spørsmål om charteret kunne ratifiseres uten først å omskrive den franske konstitusjonen. 16. juni kom konstitusjonsrådets innstilling: charteret bryter med artikkel to i den franske konstitusjonen. Den sier at republikkens språk er fransk. Konstitusjonsrådet innvendte dessuten at charterets artikkel syv om egne rettigheter for minoritetsspråk rokket ved et annet konstitusjonelt viktig prinsipp om republikkens udelelighet, like rettigheter for alle og det franske folk som én enhet. Onsdag 23. juni under det ukentlige møtet i Elysée Palasset ba statsminister Lionel Jospin president Jacques Chirac om å ta de nødvendige skritt overfor konstitusjonsrådet for å kunne ratifisere charteret. Om ettermiddagen samme dag kom pressemeldingen fra presidentpalasset. Presidenten ville ikke ta noe initiativ for en konstitusjonell gjennomgang. En slik revurdering ville trekke i tvil de grunnleggende prinsipper i den franske republikk. Forøvrig uttalte en av presidentens rådgivere til den franske avisen Le Monde, at saken var et prioriteringsspørsmål: en konstitusjonell tilpasning til charteret eller respekt for republikkens prinsipper. Dermed var rabalderet et faktum. Lingvister, intellektuelle og politikere våknet opp ifra sommerdvalen og kastet seg ut i debatten, som ikke lenger dreide seg om bare språk, men om selve republikkens egenart. Franske høyrepolitikere roste presidenten for hans avgjørelse. De pekte på at en institusjonalisering av minoritetsspråkene kunne føre til en politisk oppløsning av et Frankrike, hvor de politiske linjer følger de språklige. Tidligere innenriksminister Charles Pasqua advarte på det sterkeste mot en ratifisering. Han mente det ville føre til en balkanisering av den franske republikk. Tilhengerne av en ratifisering bestående av venstrepolitikere og ulike regionale partier, kritiserte det de kalte språklig uniformering. Bretonske kultur- og språkorganisasjoner anklaget presidenten for kulturell sensur og brudd på ytringsfriheten. Under et besøk i Bordeaux 5. juli imøtegikk Jacques Chirac kritikken. Han pekte på at Frankrike oppfyller 39 av charterets 98 artikler når det gjelder undervisning, kultur og massemedia. Presidenten sa også at minoritetsspråkene er en naturlig del av den franske kulturarv, men innenfor offentlig administrasjon og rettsvesen skal det ikke åpnes for bruk av andre språk enn fransk. Han gjentok at det vil være i strid med konstitusjonen å gi egne rettigheter til en gruppe andre språk.

Som et foreløpig kompromiss med statsminister Lionel Jospin har Chirac bedt regjeringen om å utarbeide et lovprogram for å sikre utviklingen og bruken av regionalspråkene. Dette må sees på som en symbolsk gest for å bevare husfreden i det politiske samboerskapet mellom gaullisten Chirac og sosialisten Jospin.

Det sentrale i sommerens franske språkdebatt er likevel underskrivningen av charteret. Den gjør at regionalspråkene befester sin posisjon, selv om president Jacques Chirac ikke vil gi dem samme status som fransk. Til syvende og sist er det språkbrukerne selv som holder liv i et språk. Med den økende interessen for regional kultur og historie som finnes i dagens Frankrike, går minoritetsspråkene en lysere fremtid i møte.