NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

 

I en serie artikler vil forskere ved NTNU skue over blånene helt til Soria Moria. Hva ville de spørre om hvis de kunne få det endelige svaret på ett enkelt spørsmål innenfor sitt fagområde? Kan forskning før eller senere svare på alt, eller finnes problemstillinger som ikke er forskbare?

Jakter på fornuft i bruk-og-kast-samfunnet

Helge Brattebø er professor i restproduktteknikk ved BM-fakultetet. Han forsker på avfallshåndtering og resirkulering, og er spesielt opptatt av bærekraftig miljøteknologi.

Brattebø nærmer seg Det Store Spørsmålet ved å beskrive sletten han står på før han peker på fjellene i det fjerne:

- For 20 år siden var oppgavene avgrenset til håndtering av utslipp. I dag er perspektivet utvidet til miljøbelastninger totalt sett, altså den totale gjennomstrømningen av energi og materialer i et industrielt samfunn; fra råvareuttak til gjenbruk.

Brattebø og kolleger ved 11 NTNU-institutter fra fire fakulteter, med bidrag fra flere Sintef-avdelinger, leter systematisk etter de gode, miljøriktige løsningene hvor industrien kan bidra. Programmets visjon og credo er et industrielt økologisk samfunn hvor industrien og dets produkter danner verdikjeder der energi og materialer inngår i kretsløp. Studieobjektene er nær sagt kaotiske systemer. - Vårt overordnete mål er å finne fellesnevnere i komplekse systemer med mange aktører, forteller han.

Fra råstoff til rask og tilbake.
Som eksempel trekker Brattebø fram en bil produsert i Tyskland med råvarer som stål, plast og aluminium fra forskjellige deler av verden. Det er ikke bare bilen som kommende avfall som er interessant, men hele prosessen. Det vil si fra jernet utvinnes av fjellet og transporteres til stålproduksjonen, via bilfabrikken i Tyskland til bruken av bilen i Norge gjennom 10-15 år, før den ender i bilhuggeriet for resirkulering. For biler skjer 90 prosent av miljøbelastningen i driftsfasen, men det er i fabrikken det må tenkes utforming og produksjon slik at bilbruken belaster miljøet minimalt. Her åpner Brattebø for de tilsynelatende "små" spørsmålene: - Hva er belastningen fra det enkelte produkt på miljøressursene? Og hvordan får vi den ned?

Et forsøk på fornuft.
Hvis dette er "små" spørsmål, hva blir da Det Ene Store?

Brattebø tar sats før han åpner døra til det innerste og største rommet: - Når er en teknologisk løsning objektivt sett miljømessig fornuftig, og når er den ufornuftig?

Spør forskeren, og hekter på følgende tilleggsrefleksjon: - Hvordan kan vi ta stilling til dette spørsmålet? Han erkjenner umiddelbart at dette er meget krevende faglige spørsmål, for hva skal en for eksempel legge i uttrykket "objektivt fornuftig"?

- Videre må begrepet "miljømessig" kobles til økonomisk, sosial og etisk analyse, som fører til et helhetlig beslutningsgrunnlag. Forskernes rolle er å forsyne samfunnet med grunnlag for beslutninger, sier Brattebø.


Industriell økologi har øko-systemer som et forbilde. Miljøvennlig produksjon av kjøleskap med lett resirkulerbare materialer er en åpenbar side av industriell økologi. Enda viktigere er de store produktene i samfunnets infrastruktur, som bygningene i bakgrunnen. Hvordan regnes miljøkostnadene knyttet til bygningers livsløp? (Foto og montasje: Gorm Kallestad/NTNU-Info.)

Finne seg sjæl.
Det er rimelig at et så sammensatt og ungt fagområde ennå leter etter en klar forankring. Det er internasjonal enighet om at industriell økologi langt fra er noen egen fagdisiplin, og heller må kalles et "konsept" eller et "perspektiv".

I 1998 ble Brattebø programleder for NTNUs Program for industriell økologi (IndEcol). Programmet omfatter et multifakultært studieprogram, prosjekter i Forskningsrådets program "Produktivitet 2005", doktorgradsstipendiater og et laboratorium for analyse av produkters og materialers livsløp.

- I Trondheim anser vi oss som spesielt sterke på den tverrfaglige tilnærmingen til industriell økologi, sier Brattebø og forteller at mange utenlandske fagmiljøer bare er opptatt av den naturvitenskapelig deskriptive delen, med spørsmål som "Hvordan strømmer kadmium i Europas økonomi"?

- Men skal vi kunne foreskrive forbedringer, krever det også økonomisk, teknologisk, etisk og samfunnsvitenskapelig innsikt, knyttet til hvordan vi skal utvikle og organisere gode forbedringsløsninger i praksis, understreker han.

Et ekte tverrfag.
Ønsket om å bruke faget til å forbedre samfunnet, krever altså samarbeid mellom så ulike vitenskapelige kulturer som statsvitenskap og naturvitenskap. - Forslagene om inngrep i samfunnssystemet krever forståelse ut over hvert enkelt fag: De tradisjonelle fagdisiplinene må ha kunnskap fra hverandre for å videreutvikle de faglige konklusjonene. For vi kan aldri håpe å lage en "industriøkolog" som en avgrenset, enkeltstående fagperson, påpeker han, og fortsetter: - Her må vi tenke horisontalt samarbeid mellom vertikalt sterke fagdisipliner. De samarbeidende disiplinene må være informert om felles perspektiver, og bidra med spisskompetanse som samlet bringer feltet videre. Industriell økologi blir slik sett et samvirke mellom politisk analyse, beskrivelse av menneskets og bedrifters miljøpsykologiske atferd, naturvitenskapelig innsikt i for eksempel spredningsveier for miljøgifter, arkitekturfaglig innsikt i lokaliseringer av infrastruktur som bygg og veier, og selvfølgelig den teknologiske innsikten i design, produksjon og gjenbruk.

- Jeg håper industriell økologi blir et respektert fagfelt, sier professor Brattebø, åpenbart sterk i troen.

Vanskelig forskbart.
Med det tilsynelatende sterke innslaget av teknologi og naturvitenskap, er da dette et felt hvor alt er forskbart? Nei, mener Brattebø, og peker på et vrient spørsmål: Hvilken nytte er det i teknologiske løsninger som allmennheten ikke vil ha? Et folkelig eksempel er den fornuftige anbefalingen om å dempe romtemperaturen når du ikke er hjemme, og slik spare energi- og miljøkostnader.

- Det virker som dette er vanskelig å gjennomføre. Årsaken er at folk flest ikke forstår nødvendigheten av å endre atferd når det gjelder energiforbruk, reflekterer Brattebø. - Slike forskningsoppgaver vil uunngåelig være preget av en stadig endret kriseforståelse, altså hva folk kan akseptere som et mindre onde, fastslår han nøkternt, og understreker på nytt behovet for et tett samarbeid mellom teknologer, samfunnsvitere og filosofer om en i det hele tatt skal komme noen vei.

- En ser jo at det avgrensete faguttrykket "objektivt fornuftig" er en umulighet. Denne størrelsen endrer seg med kriseforståelsen, og rene teknologiske løsninger er det vanskelig å få akseptert, konkluderer han.

Av Mentz Indergaard