NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

 

i det akademiske glasshuset:

Lager Mjøs spagetti Bolognese?

Einar Aas spår at det skal bli mye jammer om togradsstukturen

Einar Aas er professor i fysikalsk elektronikk

Høstens mest populære akademiske øvelse er utvilsomt slakting av Mjøsutvalgets utredning om høyere utdanning: "Frihet med ansvar". Jeg har ikke tenkt å bidra til høst-slaktingen i dette innlegget. Det har merkelig nok vært lite fokus på gradsstrukturen i Mjøsutvalgets forslag om strukturelle endringer. Det er kanskje fordi dette berører studentene mest, og ikke professorene?

Ønsket om en strukturell forenkling er forståelig. Det vrimler av utdanningstilbud i Norge, fra det som noe ha-stemt kalles "de frie studier" til mer organiserte studieløp. Den europeiske utdanningsåkeren virker også rimelig uluket, og det kan være vanskelig å skille ugras fra avling. Hvis det også innen utdanningsinstitusjonene er slik at "The Media is the Message", er dagens budskap til de utdanningssøkende temmelig uklart.

Mjøsutvalgets forslag er å innføre en lavere grad og en høyere grad, gjerne med de angelsaksiske betegnelser bachelor- og master-grad. Den lavere grad skal være opptaksgrunnlag for høyere grad. Fordelene synes åpenbare: helhetlig nasjonal gradsstruktur, mulighet for strukturerte studieløp og individuelle veier, normert studietid på henholdsvis tre og fem år for de fleste utdanninger. Mulige ulemper er avkortet studietid for noen, med derpå følgende begrensning av "studentenes muligheter til fordypning og modning", som det heter hos Mjøs.

Jeg spår at det skal bli mye jammer om togradsstrukturen i tiden som kommer. Innen sivilingeniør-utdanningen har vi nettopp avsluttet design av et helhetlig 5-årig studieløp. Men vi har også åpnet for 3+2 ved opptak fra ingeniørutdanningene. Oppfatningen hittil har vært at det helhetlige studieløpet gir best læring i henhold til intensjonene, med en fade-in/fade-out-modell for basisfagene i forhold til ingeniørfagene. Lignende kvaler vil komme fra andre utdanninger.

Mye klarere enn Mjøs på spørsmålet om mobilitet er Bologna-erklæringen (Joint Declaration of the European Ministers of Education), som ble underskrevet i Bologna juni 1999. Sammen med 28 utdannings-ministre fra andre europeiske land signerte Lilletun deklarasjonen om å arbeide for større kompatibilitet mellom systemene for høyere utdanning. I tillegg til togradssystemet vil en:

  • Fremme mobilitet gjennom å overvinne det som hindrer studenter og ansatte fra fri bevegelse mellom institusjoner i ulike land.
  • Oppnå et mer tilgjengelig, forståelig og sammenliknbart gradssystem. Dette skal fremme europeiske borgeres sysselsetting og institusjonenes internasjonale konkurranseevne.

Det er lett å forstå Mjøsutvalgets tolkning av Bologna-erklæringen når de sier: "Avtalene fokuserer sterkt på det kvalitetsfremmende aspektet ved utveksling og kommunikasjon blant studenter og ansatte på tvers av landegrenser."

Vil så de europeiske landene følge opp erklæringen? Har ikke store nasjoner som Frankrike, Storbritannia og Tyskland sin fulle hyre med å harmonisere sine nasjonale forskjeller? Faktisk virker det som om nettopp denne erklæringen kan virke forløsende på det nasjonale ryddearbeidet som trengs. Men jeg er spent på hva Trond Giske vil si neste år i Praha, når han skal rapportere om progresjonen i Norge. Han vil neppe sitere Kris Kristofferson:

"Freedom is another word for nothing left to lose".

Einar Aas