Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

i glasshuset:

Universitetsdebatt - bare til innvortes bruk?

KNUT H. SØRENSEN synes at mange av de framførte argumentene om universitetets betydning er temmelig møllspiste. Knut H. Sørensen er professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

I lykkelige stunder tror jeg at vi har en ordentlig debatt om universitetets framtid i den norske offentligheten. Jeg leser en jevn strøm av kronikker og debattinnlegg i avisene, våre rektorer skriver brev, og det gjør sannelig også en tung gruppe av næringslivsledere. Slik sett ser det ut til at Mjøs-utvalget virker.

Gudleiv Forr i Dagbladet lørdag 2.9 heller imidlertid kaldt vann i blodet. Han peker på det interessante og urovekkende forhold at det stort sett bare er vi universitetsansatte, med hjelp av noen studenter, som bidrar i denne debatten. Med et bittelite unntak for Odd Einar Dørum er det ingen politikere som har markert seg med synspunkter på Mjøs-utvalgets innstilling eller andre sider ved universitetsdebatten. Selv ikke KUF-minister Giske eller aspirerende forskningsminister Knudsen har ytret seg i annet enn generelle ordelag og helst om tema som ligger på siden. Her noterer vi oss - uten særlig glede - at Giske ser ut til å tro at studentene ikke leser til eksamen og ikke kan studere uten at det er forelesninger. For det er premissene for å påstå at semesteret bare varer i 13 uker.

Den mest opplagte grunnen til at politikerne ikke kommenterer Mjøs-utvalgets innstilling, er selvsagt at de ikke orker å lese så mye tekst som er så upoengtert, konturløs og kjedelig som denne NOU-en. Her er de vel i godt selskap - rekk opp hånden, alle som har lest innstillingen!

Dessverre er det grunn til å tro at problemet er mer alvorlig. Tausheten uttrykker mer sannsynlig at politikerne ikke synes universitetsdebatten er særlig interessant eller betydningsfull. Grunnskolen er politisk sett langt viktigere enn høyere utdanning, ja faktisk er det vel få ting som er mindre politisk interessant enn universitetene. Det er vel et symptom at Fremskrittspartiet vil at alle skoleelever skal ha sin egen PC. Studentene - som jo nøkternt sett har langt større behov for et slik hjelpemiddel enn førsteklassinger - er det ikke så farlig med.

Det er sannsynlig at denne situasjonen henger sammen med at akademikere aldri har stått spesielt sterkt i kurs i den norske politiske kulturen. Vi hører i beste fall til på bakrommet, som rådgivere og frimerkeslikkere. For vitenskap er ikke "ordentlig" arbeid, og kunnskap teller på langt nær så mye som erfaring.

Men samtidig kan det jo tenkes at vi har konstruert den aktuelle universitetsdebatten på en sekterisk måte. Vi kan synes at spørsmålet om hovedfaget er veldig viktig, men kan vi forvente at alle er enige i dette? Sammensetningen av våre styringsorganer har for oss en avgjørende betydning, men hva forteller det ene eller det andre standpunktet allmennheten om hvorfor det er viktig å satse på universitetene?

Kanskje må vi innrømme at mange av de framførte argumentene om universitetets betydning er temmelig møllspiste. De minner ubehagelig om 17. mai-taler. Grunntemaene har vært benyttet i over hundre år. Nytte, dannelse, kvalitet og frihet - dette er viktige begreper for oss, men vi har brukt dem så mange ganger at de har tapt i betydning. Slik sett er kanskje Mjøs-utvalgets største utfordring til oss at vi må utvikle nye fortellinger om universitetet, forskningen og den forskningsbaserte undervisningen. Våre omgivelser er lei av de gamle, og dersom ikke vi utvikler alternativer, blir vi sørgelig sårbare for tilfeldig forbipasserende. "Back to work!"