Det religiøse Norge er et stammesamfunn, der frontene er harde og der det gjelder å finne sin gruppe å identifisere seg med.
Slik beskriver religionsforsker Gustav Erik Karlsaune norsk religiøsitet. Neppe noe annet land kan vise til en slik mangfoldighet av selvstendige grupperinger innenfor kirken som de norske, lavkirkelige organisasjonene. Her er en sann flora av foreninger og forbund: Det norske lutherske indremisjonsselskap og Norsk luthersk misjonssamband er blant de mektigste organisasjonene. En annen er Det vestlandske indremisjonsforbund, som driver sin egen dagsavis - Dagen. Størst antall medlemmer har imidlertid Det norske misjonsselskap.
- Generalsekretærene i disse organisasjonene har like stor makt som biskopene. Når jeg forteller det til religionsforskere fra andre land, ser de rart på meg, sier Karlsaune, som er amanuensis ved Religionsvitenskapelig institutt, NTNU.
Religiøs databank
Karlsaune skal hjelpe til med å avrunde Universitetsavisas serie om religion og religiøsitet. Etter en rundreise innom de store verdensreligionene skal vi i denne sjette og siste artikkelen forsøke å gi et bilde av norsk religiøsitet, som er bredere enn de fleste aner. Bare i Trondheim fins 150 registrerte kristne grupper. En liste over dem, og andre organisasjoner med tilknytning til religion, er samlet i «Religi-onsvitenskapelig databank i Trondheim», som Karlsaune og kolleger av ham står bak.
Men de kristne organisasjonene er ikke alt. I tillegg har byen lokale representanter for buddhisme, islam, jødedom og baha'i, samt nyreligiøse og religionsskeptiske grupperinger.
Karlsaune mener religion vanligvis defineres altfor snevert. Religiøsitet er ikke bare noe som foregår i kirken. Religionen er dypt forankret i kulturen og kommer til uttrykk på så mange måter.
- Selv human-etikerne, som oppfatter seg selv som ikke-religiøse, utvikler religiøse trekk ved at de har laget ritualer for navnefest, konfirmasjon og bryllup. Jeg betrakter dem som religiøse.
20 mill. medlemmer
For å lette oversikten over religionsmarken kan vi dele den i fem kategorier: Statskirken, lavkirken, frikirkene, ikke-kristne og nyreligiøse.
De lavkirkelige er frivillige organisasjoner innenfor statskirken, slike som misjonsforbundene nevnt ovenfor. Til sammen har de flere millioner medlemmer. Dobbeltmedlemskap er vanlig.
Frikirkene består av frivillige, kristne organisasjoner utenfor statskirken. Pinsevennene er den største blant dem med over 43000 medlemmer. Pinsemenighetene er en del av en internasjonal bevegelse, i likhet med to andre frikirkelige grupper: baptistene og nykarismatikerne. Alle disse tre organisasjonene pleier hyppig kontakt med utenlandske søsterorganisasjoner, spesielt i USA, og utveksler predikanter.
- Det kan virke forunderlig at pinsemenighetene står så sterkt Skandinavia. Denne vekkelsen legger vekt på ekstase og tungetale, mens vår kultur er preget av rasjonalisme. Forklaringen må være at mange mennesker opplever vår fornuft som hemmende og søker til pinsemenigheten fordi de ønsker å sprenge grenser, sier Karlsaune.
Inntil begynnelsen av 90-tallet var pinsemenighetene det største tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Siden da er de forbigått av to andre, ikke-kristne organisasjoner: Human-etikerne teller nå over 67000 medlemmer. De registrerte muslimene har passert 46000 her i landet.
Haugianerne
Oppsplittingen av kirken i Norge i ulike stammer begynte med lekpredikanten Hans Nielsen Hauge på slutten av 1700-tallet. «Geistligheten er den store hore», uttalte Hauge og brøt åpenlyst forbudet mot husmøter. Selv etter å ha vært fengslet i årevis og dømt til to års slaveri, senere omgjort til bot, fortsatte Hauge opprøret mot kirken.
Hauge ville inderliggjøre kirken, ikke forandre den. Han ønsket ingen formell organisasjon for sin massebevegelse. Da misjonsforeningene kom til Norge fra England, organisert etter mønster fra kolonimaktens handelsselskaper, møtte de motstand hos haugianerne.
Puritanisme og pietisme
Puritanisme og pietisme har alltid stått sterkt i Norge. Puritanismen kommer fra England og vektlegger etisk atferd. Pietismen stammer fra Tyskland og Sentraleuropa og legger mest vekt på inderlighet og opplevelse. Den norske varianten, vestlandspietismen, er egentlig puritanisme, mener Karlsaune, men i praksis har nordmenn sugd til seg både pietisme og puritanisme. Siden vi alltid har vært moralistisk orientert her i landet, fant den strengt etiske kristendommen lett gjenklang her nord.
- Puritanismen og pietismen består fortsatt, men mer i sekulær enn i religiøs form. Da sosialantropologen Marianne Gullestad gjorde sin kjente studie av livet til husmødre i Bergen, fant hun at de tenkte akkurat som kristne pietister, også de som ikke regnet seg som religiøse. Vi finner pietismen også i den generelle norske holdningen til sex og alkohol, og i Dagbladets fokusering på de samme temaene.
Religion anno 2020
Hvordan vil religionen arte seg i Norge i år 2020? Karlsaune svarer med å fortelle om «Sheilaism», et uttrykk som oppstod etter at et amerikansk forsker nylig intervjuet kvinnen Sheila om hennes tro. Under samtalen kom det frem at Sheila hadde plukket elementer fra ulike religioner, som hun hadde satt sammen til sin personlige tro. Men da hun ble spurt om hvorfor hun hadde valgt som hun gjorde, skjønte hun ikke spørsmålet. For henne var tydeligvis «shoppingturen» på religionsmarkedet en naturlig ting.
- Det tror jeg er signalet på den type religiøsitet vi vil se mer av. Før gjaldt det å slutte seg til en organisasjon og lytte til en autoritet. Morgendagens menneske, derimot, vil komponere sitt eget liv ut fra de elementene som fins. En slik utvikling vil ikke nødvendigvis føre til en asosial form for subjektivisme, snarere til at mennesket blir mer selvbevisst.
For de religiøse institusjonene betyr dette at de må endre seg, hvis de skal overleve. Institusjonene må opptre som ressurser og gi medlemmene svar på spørsmålene de stiller, og de må i mindre grad være autoritære. Men verken religiøsitet eller det religiøse innhold vil forsvinne, sier Gustav Erik Karlsaune.