Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Annenhver musiker trenger hjelp for sceneangst

«Sceneangst» - skjelving, svettetokter, angst for hukommelsestap - er et omfattende problem blant kommende profesjonelle musikere.

Det forteller en pilotstudie av musikkstudenter i Trondheim og Bergen.

LETER ETTER TONEN: Universitetsstipendiat Marianne Kaspersen har selv musikkfaglig bakgrunn. Nå forsker hun på musikkstudenter som leter etter måter å kontrollere prestasjonsangsten på.

Du står der og silsvetter, hendene som snart skal ta tak i fiolinbuen, greier ikke å holde på et vannglass engang, munnhulen er knusktørr, og du husker ikke ei note. Situasjonen er ukjent for folk flest, men et velkjent fenomen blant kommende profesjonelle musikere, i følge en fersk studie som stipendiat Marianne Kaspersen jobber med. Kaspersen, som er stipendiat ved Psykologisk institutt, NTNU, og som selv har musikkfaglig bakgrunn, har intervjuet 126 musikkstudenter fra Musikkkonservatoriet ved NTNU og fra Griegakademiet ved Universitetet i Bergen. Undersøkelsen er i hovedsak rettet inn mot studenter innen klassisk musikk. I Trondheim deltok også stu-
denter fra jazzlinja

For nær halvparten av de kommende musikerne er problemene så store at de har behov for profesjonell hjelp til å komme over prestasjonsangsten. Problemene er størst blant kvinner. Det ser ikke ut til at sceneangsten minker med årene. Med andre ord: Dersom man har betydelige problemer som helt fersk musiker, kan man ikke regne med å «vokse av seg» problemene.

- Det er et stort press i musikermiljøet. Kravet til perfeksjon er svært sterkt. Vi snakker om et miljø som er ekstremt prestasjonsorientert, kommenterer Kaspersen.

- Jeg spurte blant annet om studentenes motivasjon for å søke seg dit. Mange oppgir kjærlighet til musikk som den viktigste grunnen. Men så viser det seg at etter kort tid flyttes fokus over på prestasjonskrav og det press som følger med, sier hun.

Jazzer ned

Jazzstudentene viser derimot en egen evne til å stresse ned. Med forbehold om lite datagrunnlag (19 personer er med), mener Kaspersen å se en tendens til at de som går på jazzlinja, ikke har det samme problemet med sceneangst.

- Jazzstudentene er mindre plaget med prestasjonsangst. De ser ut til å ha andre holdninger. En mulig forklaring kan være at det er en annen type folk som søker seg hit. En annen mulighet er jazzens mer improviserende form for musikk. Der er ikke så farlig om du har glemt ei note, du kan alltids ta deg inn igjen, sier Kaspersen.

Hun minner om at klassisk musikk overlater svært lite til tilfeldigheter og improvisasjon. Det skal ikke store ustøheten til, før publikum legger merke til at noe ikke er helt rett. Musikeren har heller ingen sufflør å støtte seg til slik en skuespiller har: Enten treffer man tonen, eller man gjør det ikke.

Kaspersen mener at psykoterapi er velegnet til å avhjelpe problemet.

- Moderat angst er gunstig, idet oppmerksomheten skjerpes og prestasjonsevnen styrkes. Det er når de fysiologiske symptomene blir for sterke, at problemene oppstår: Tankene virker styrende inn på fysiologien. Det er her vi kan sette inn kognitiv terapi, slik at man kommer ut av den onde sirkelen, sier Marianne Kaspersen.

- Forkastelig å anbefale betablokker

- At enkelte musikklærere anbefaler sine elever å ta betablokker mot sceneangst, finner jeg fullstendig forkastelig, sier professor K Gunnar Gøtestam.

Universitetsavisa skrev i nummer 5 i år at det er kjent at enkelte lærere ved musikkonservatorier i Norge har rådet sine studenter til å ta betablokker for å kontrollere fysiologiske utslag av sceneangst. Professor Gøtestam reagerer sterkt på at musikklærere - medisinsk usakkyndige som de er - kan få seg til å anbefale unge mennesker å ta tabletter mot problemer som psykisk angst.

- Det er fullstendig uforsvarlig av ikke-medisinere å komme med slike anbefalinger. De mangler den påkrevde kompetanse for å gi råd i slike spørsmål, poengterer Gøtestam.

Han understreker at slike medisiner retter seg inn mot symptomene som denne angsten forårsaker. Medikamentene når ikke inn til roten av problemet. For å gjøre noe med det, er psykoterapi nødvendig, sier professor Gøtestam.

- Dessuten er det ikke til å komme forbi at den viktigste komponenten i Betablokker er placeboeffekten, legger han til. «Placebo» er det medisinske uttrykket for innbilt effekt: Dersom pasienten tror sterkt nok at en pille har en bestemt virkning, kan pasientens tro i seg selv være nok til at ønsket effekt oppnås.

Det hender også at musikere tar valiumpreparater for å bli kvitt sceneangsten. Dette fraråder Gøtestam. Valium er kontraindisert - det vil si at den på sikt forsterker angsten, snarere enn å minske den.

- Det er viktig å få fram at det fins gode psykoterapeutiske metoder til å få bukt med disse problemene. Sceneangst bør ikke behandles med medikamenter, sier professor Gøtestam.