Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

Rektor Emil Spjøtvolls tale (noe forkortet):

Foto: Sissel Myklebust

Gjester og kolleger, nyuteksaminerte doktorer.

Universitetets virksomhet og idé er et tema som står på dagsorden, ikke bare her i Norge, men også internasjonalt. Tendensen er nå at mer enn halvparten av de unge gjennomgår en eller annen form for høyere studier. De høyere utdanningsinstitusjonene er blitt masseutdanningsinstitusjoner. Delen som studerer, er nå langt høyere enn delen som gikk i videregående skole for noen år siden. På en måte har universiteter og høgskoler blitt en slags avanserte videregående skoler. Med den store økningen i studenttall har det vært en sterk vekst i samfunnets bruk av ressurser til høyere utdanning, selv om den ikke har fulgt opp studentveksten. Vi har sett en sterk nedgang i bevilgninger pr. studieplass. Men våre myndigheter ser at sektoren krever store midler, og de vil derfor være sikre på å få resultater. Det stilles derfor sterkere krav om å dokumentere at det skapes resultater i form av utdannede kandidater, forskning, og bidrag til å løse samfunnets problemer, for eksempel ved å skape nye arbeidsplasser, bidra i etterutdanning osv. Mange ved universitetene liker ikke utviklingen og ønsker seg tilbake til de tider hvor universitetene var samlingsstedet for de dedikerte få. Men vi kan ikke snu denne utviklingen, hvor flesteparten av de unge studerer, og med større oppmerksomhet og nye forventninger fra samfunnets side. Universitetene må redefinere sin samfunnsrolle. Vi må ivareta de verdier vi har stått for, samtidig som vi må møte nye samfunnsbehov.

Selv om universitetene har helt spesielle oppgaver, er de også store bedrifter. Universitetene som organisasjon står overfor lignende problemstillinger som andre organisasjoner. Vi er i et samfunn og i en verden hvor vi må markere oss og kjempe for våre interesser på linje med mange andre aktører. Internt vil problemstillinger knyttet til relasjoner mellom personer og mellom grupper ikke adskille seg mye fra andre virksomheter. Våre administrative prosesser og tekniske løsninger vil måtte fylle samme funksjoner som i andre bedrifter.

For en tid siden kom en utredning fra det svenske industriforbundet om medlemsbedriftenes situasjon og kompetansebehov.

Bedriftenes hverdag ble karakterisert ved dynamisk fornyelse, internasjonal konkurranse og økt avhengighet av kunnskap.

Enkelte av dere vil mene at det ikke er relevant eller riktig for oss å sammenligne oss med industribedrifter. Jeg føler ikke den form for pietet, og tror faktisk det er mulig å lære av andres erfaringer og tanker. I det minste vil det være et grunnlag for å starte en tankeprosess rundt egen virkelighet.

Universitetene må fornye seg for å tilpasse seg den nye situasjon med langt flere studenter og med usikrere, og ikke minst mer variert økonomisk fundament for virksomheten. Ved NTNU tar vi dette alvorlig. På den administrative og den organisatoriske siden er vi i gang med vårt organisasjonsutviklingsprosjekt ORGUT. Ved dette prosjektet har vi redusert våre administrative kostnader for å frigjøre midler til våre primæroppgaver: utdanning og forskning. Samtidig har vi gjennomført nye ledelsesformer som vil gi mer direkte beslutningsprosesser og med klarere ansvar på fakulteter, institutter og valgte ledere. Instituttlederne vil ha en hovedoppgave i å sette viktige tema på dagsorden, og arbeide for å styrke fellesskapets interesser. Fagmiljøene vil ha flere finansieringskilder for å sikre sin faglige virksomhet: statsbudsjettet, Norges forskningsråd, EUs rammeprogrammer, bedrifter og organisasjoner, etterutdanning. Man vil få bedre gjennomslagskraft i forhold til både interne og eksterne finansieringskilder, hvis fagmiljøene konsentrerer sin virksomhet og har en gjennomtenkt plan for den faglige utvikling. Med dette må det arbeides aktivt på instituttene.

Universitetene og deres ansatte har bestandig vært internasjonalt orientert. Det har alltid vært internasjonal konkurranse i forskningen. Så det er ikke noe nytt. Det nye vi ser, er at bedriftene, de som ansetter våre kandidater, blir mer internasjonale, hvor de har sin virksomhet og hvor de henter sin kompetanse. Så hvis vi ikke er minst like gode som universitetene i andre land hvor bedriftene holder til, risikerer vi at det vil være liten etterspørsel etter de vi utdanner. Dette har både en utdanningspolitisk og en næringspolitisk dimensjon, som våre myndigheter ikke helt har tatt inn over seg. De har ikke vært opptatt av å se på våre rammevilkår og sikre at de er like gode som ved sammenlignbare institusjoner i andre land. Og det er vel ikke bare på sportens område vi ønsker å være blant de beste?

En annen form for internasjonal konkurranse i universitetssektoren, er etableringen av universitetsfilialer i andre land. Særlig amerikanske universiteter er aktive i dette. En av tilbyderne for utbyggingen av Fornebu har tegnet intensjonsavtaler med fire amerikanske universiteter med sikte på aktivitet i Norge. Dette kan bli en ulik konkurranse, da disse universitetene har en langt større økonomisk og politisk handlefrihet enn vi har. Erfaringen er ikke at slike filialer brukes til å styrke den lokale kompetanseoppbygging, men snarere at man trekker på den lokale kompetanse i gjennomføring av undervisning, på timelærer- eller kontraktbasis. USA har høstet fra de beste hjerner over hele verden ved at folk har måttet flykte fra repressive regimer, eller ved at de har studert der på grunn av dårlige utdanningstilbud i hjemlandet. Nå ser det ut til at det er en viss tilbakegang i antall utenlandsstudenter i USA. Amerikanske universiteter kan derfor sikre seg tilgang på ny kompetanse og kunnskap om forskning og utvikling i andre deler av verden ved å opprette filiallignende virksomhet. Det blir en ulik konkurranse. Både økonomiske ressurser og styringsmessig handlefrihet er langt større enn det våre universiteter har.

Jeg refererte til bedriftene og deres behov for tilgang på kompetanse. Vi ved universitetene er i en særstilling der. Landets mest kunnskapsrike ungdom kommer til oss. I prinsippet har vi muligheten til å sikre oss de beste. I praksis er det nok vanskeligere.

Vi ser vi har vanskelig for å kunne tilby tilfredsstillende lønnsmessige vilkår på områder hvor næringslivet har stort behov for folk. Det kan på lengre sikt svekke både næringsliv og forvaltning og oss hvis ikke de mest kompetente fagfolk søker til våre universiteter.

For å gjøre en god jobb for samfunnet, må tre hovedkomponenter være på plass: de beste individuelle kompetanser, tilstrekkelige fysiske og finansielle ressurser, samt gode organisasjons- og arbeidsformer. Igjen for å se på vår egen virkelighet, er vi stolte av våre medarbeideres kompetanse og den anledning vi har til å rekruttere de beste folk. Vi har nettopp gjennomgått deler av vår organisasjon og spesielt våre arbeidsformer. Hva så med de fysiske og finansielle ressurser? Det ligger vel i sakens natur at der blir vi aldri helt fornøyd. Det finnes heller ikke noe objektivt mål for hva som er et riktig nivå. Det er som i idretten:

For å ha sjanse til å vinne, må man ligge på samme prestasjonsnivå som de andre. Og prestasjonene er avhengig av - i tillegg til naturlig talent - den tid og de ressurser en setter inn. Når det gjelder universitetssektoren, har våre myndigheter en umåtelig tiltro til vårt talent. Her ved NTNU hadde vi nettopp besøk av det tekniske universitetet i Delft. Deres budsjett var det dobbelte av vårt, med bare to tredeler så mange studenter. De tekniske høgskolene i vårt nærmeste naboland har budsjetter som er 50 prosent større enn det vi kan sette inn i den teknologiske delen av vårt universitet. Og studenttallene er omtrent de samme. Det er selvfølgelig flatterende at våre myndigheter tror vi kan kompensere sviktende ressurser med intelligens og dyktighet, men jeg er redd det ikke er helt realistisk.

Analyser som er gjort, viser at når virksomheten i Nordsjøen nå flater ut, må det i løpet av de neste 20 år skapes 200 000 nye bedrifter i fastlands-Norge. Det er også enighet om at de må være kunnskapsbaserte og mange med basis i den nyutvikling som skjer, spesielt innenfor bioteknologi, informasjonsteknologi og materialteknologi. Men skal vi lykkes i å skape det kunnskapsmessige grunnlaget for dette, må det satses like mye som i våre naboland og i Europa ellers. Her roper vi et høyt og tydelig varsko til våre myndigheter.

Det gjøres herved!

Takk for oppmerksomheten.