NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør

Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

 
RIT 2000 - også en del av NTNU

Hva er spesielt med det nye Universitetssykehuset?

RIT 2000, Norges kanskje mest kompliserte byggeprosjekt noensinne, er en stor utfordring for Midt-Norge. Blant annet bygges det nye Universitetssykehuset i en senterstruktur basert på et helt annet prinsipp enn nåværende inndeling. Det er organsystemer som er hovedtanken bak senterstrukturen, ikke medisinske spesialiteter slik forholdet er ved andre sykehus i dag. Driftsmessig for sykehusdelen av prosjektet kan det påvises både fordeler og ulemper med slik organisering. Det arbeides f. eks. spesielt for å redusere ulempene for de såkalte tverrgående funksjoner som anestesi og røntgen. Forsknings- og undervisningsmessig er imidlertid fordelene udiskutable, og etter fakultetets oppfatning samlet sett klart overveiende. I hvert av de nye sentrene vil det være to parallelle organisasjoner; en sykehusenhet ledet av en senterdirektør, og et institutt ledet av instituttleder. Mange av de tilsatte vil være i kombinerte stillinger mellom de to enhetene, utstyr vil delvis være felles, arealene blir integrerte i hverandre. Eksempelvis vil det være egne undervisnings- og forskningsrom i senge- og poliklinikkområdene. Utfordringene blir store, organiseringen er ambisiøs. Likevel er det fakultetets og sykehusets oppfatning at vi på denne måten kan skape velfungerende enheter med store potensialer.

Hvordan passer senterstrukturen med NTNUs virksomhet?

Det medisinske fakultet ved NTNU kan være en blass kopi av «alle andre» medisinske fakulteter, eller vi kan utgjøre en annerledes blomst i buketten. I den grad man kan organisere seg til det ene eller det andre, stimulerer RIT 2000-modellen definitivt oss til å bli en blomst med friske farger. Grunnlaget for dette er at fagmiljøene som «bygges sammen» i det nye Universitetssykehuset, er organisert fra hverandre de fleste andre steder. Fakultetet har allerede organisert seg i en instituttstruktur som følger sentermodellen. Alle disse instituttene er nå (som resten av NTNU) i ferd med å utmeisle strategiplaner for fremtidig drift. Med unike fagkombinasjoner forventer vi unike forskningsstrategier, og dette ser vi allerede tegn til.

Medisinstudiet er allerede organisert i organblokker, og studentene vil i det nye sykehuset kunne ha tilholdssted i ett senter av gangen, med teori og praksis i samme miljø. Vi tror at pasienteksempler motiverer studentene også til innlæring av basalfag, og organiseringen av Universitetssykehuset vil passe godt til denne modellen.

Universitetssykehuset blir bygget i en helintegrert løsning, der også de basalfaglige miljøene integreres i sykehusområdet. Den korte avstanden vi her opprettholder, har allerede vist seg viktig for flere av de forskningsmessige milepælene Trondheimsmiljøet har oppnådd. Internasjonale gjennombrudd i forskning med medisinsk bruk av ultralyd er ett eksempel; fremskritt i MR-forskning kan bli andre. Kombinasjoner mellom ulike teknologiske metoder, kompetanse på håndtering av store datamengder, organisatoriske løsninger ved bruk av IT i helsesektoren, nye etiske perspektiver ved bruk av teknologisk medisin, genteknologiske metoder osv. er andre eksempler som vi burde kunne bli spesielt gode på. Jeg tør våge den påstand at Trondheimsmiljøet i planlegging av vårt nye universitetssykehus forvalter muligheter som er enestående, og som kan virke fremmende for hele NTNU-miljøet dersom vi klarer å se dem og ta hensyn til dem i planleggingen.

Fakultetets strategi vil gjenspeile vår spesielle indre organisering, men det vil også være viktig for oss at den gjenspeiler det universitetet som vi er en del av. Medisinsk teknologi og teknologisk medisin er stikkord som både forsknings- og utdanningsmessig bør være solide merkelapper på mye av vår virksomhet. Vi bør i fellesskap sørge for at Universitetssykehuset som bygges, blir gjort i stand til å fungere som et kraftsentrum for grenseflaten mellom teknologer og medisinere. Skal vi lykkes med å skape en teknologi som er til nytte for pasienter og helsepersonell, er det imidlertid åpenbart at flere enn teknologer og medisinere må involveres i planlegging og gjennomføring.

Er prosjektet uten problemer?

Jeg har her kort fokusert på potensialet i organiseringen av det nye Universitetssykehuset. Det er neppe ukjent at det henger skyer over prosjektet. For Det medisinske fakultet er det flere usikkerhetsfaktorer som er av særlig betydning. Vi er avhengige av at prosjektet fremover får en effektiv styring, der brukernes interesser implementeres på en effektiv måte i god dialog med utøvende aktører. Vi er avhengige av at arealrammene (programareal) for NTNU-arealene ikke reduseres, de er knappe, men sannsynligvis tilstrekkelige slik de er. Dette innebærer blant annet at man ikke kan påregne kapasitet til sykehusaktivitet i NTNU-arealene, slik planleggingen per i dag delvis legger opp til.

    
Gunnar Bovim,
Det medisinske fakultet