Så norsk som det kan bli - i Amerika

St. Olaf College i Minnesota er det norskeste man kan finne i det amerikanske utdanningssystemet. Det ble opprettet av en norsk prest i 1874, har trolig flere studenter av norsk avstamning enn noe annet amerikansk college, og er det eneste college i USA med et rent norsk-institutt. St. Olaf er et naturlig senter for norsk-amerikansk migrasjonsforskning; og her bærer minst halvparten av bygningene norske navn.

Den fredelige, lille byen Northfield med sine 14 000 innbyggere lever høyt på to ting: på at dens beboere bidro til å knekke den legendariske gangsterbanden til Jesse James en gang i forrige århundre, og på et college med stort akademisk ry. På amerikanske rankinglister går St. Olaf for å være det beste college vest for Mississippi. Amerikanske foreldre sender derfor gjerne avkommet dit, også fordi både colleget og byen antas å være et trygt og godt sted å oppholde seg i en ellers farlig verden. Kanskje også litt av etniske grunner - hver femte Minnesota-innbygger er av norsk avstamning.

De akademiske båndene til Norge er tette, og mange norske studenter har tatt deler av sin utdannelse der.

Grunnlegger og gnier

St. Olaf College ble grunnlagt i 1874 av Bernt Julius Muus, født i Snåsa i 1832 og sogneprest blant norske innvandrere i Northfield fra 1859, i menigheten «Holden». Muus vendte tilbake til Norge kort tid før sin død, og ble gravlagt på Domkirkegården i Trondheim. Før den tid rakk han imidlertid å sette det intellektuelle Norge i kok, ved å bli en av hovedpersonene i en celeber skilsmissesak som engasjerte både Bjørnstjerne Bjørnson, Aasta Hansteen og Marcus Thrane - som alle var i Amerika på 1880-tallet. Muus var nemlig kjent som en gedigen gnier i det private; blant annet nektet han sin kone å oppsøke lege etter et beinbrudd. Doktor kostet penger - smør deg med salve og tålmodighet! var hans kontante beskjed til prestefruen. Som etter hvert fikk nok og tok ut skilsmisse. Til dette fikk hun moralsk og praktisk støtte fra Aasta Hansteen og fra Ole Gabriel Uelands sønn, som var jurist. Bjørnson sto derimot på herr Muus' side i saken mot det urimelige fruentimmeret. Saken ble diskutert i norske aviser, og Marcus Thrane - som sjelden lot en anledning til å hetse presteskapet gå fra seg - skrev en besk opera om historien. Den bar navnet «Holden - eller Smør dig med Taalmodig-hed».

Fakta om St. Olaf College

* Ligger i Northfield, Minnesota, 65 km sør for Minneapolis/St. Paul, på et 1400 mål stort område.

* Ble opprettet av presten Bernt Julius Muus fra Snåsa i 1874, og fikk status av college i 1899.

* Tilhører den evangelisk-lutherske kirken i USA.

* Har ca 3000 heltidsstudenter og 270 lærere. 94 prosent av lærerne har doktorgrad.

* Underviser opp til Bachelor-grad, tilbyr 45 fag, og gir forkurs til en rekke profesjonsutdanninger.

* Er spesielt kjent for sitt musikkfaglige tilbud, har sju kor og 15 orkestre. Flere av disse drar regelmessig på Norges-turné.

* Gjennomsnittlig klassestørrelse: 21 elever.

* Har utvekslingsavtaler med læresteder i 35 land.

* Mer enn halvparten av avgangsstudentene har tatt deler av utdanninga utenlands, mange av disse i Norge.

* 51 prosent av budsjettet brukes til undervisning.

* Det koster drøyt 20 000 dollar å studere ett år ved St. Olaf, kost og losji inkludert. Tre firedeler av studentene mottar en eller annen form for stipend.



«Gå - gikk - har gått»

Bortimot 300 St. Olaf-studenter studerer norsk, og interessen for faget er økende.

I et helt alminnelig klasserom i Old Main - den ærverdige gamle hovedbygningen, der Norwegian Department holder til - sitter 16-17 ungdommer ved pultene sine og bøyer sterke verb i kor: Gå - gikk - har gått; stå - sto - har stått; få - fikk - har fått. Aksenten er tjukk, og uttalen nølende. Men det går da på et vis, under kyndig veiledning av professor Margaret Hayford O'Leary - som selv lærte norsk i voksen alder, men som uten videre kunne tas for å være født og oppvokst i tjukkeste Oslo.

Disse studentene er på tampen av sitt andre semester med norskundervisning. Men ingen har lært norsk før - det finnes ikke lenger som fag på noen high school - og på et amerikanske college tar man kurs i flere fag hvert semester, så hvert kurs har maksimum 38 undervisningstimer. Sterke verb er derfor ennå ingen lek, og den påfølgende samtalen mellom lærer og studenter om «en fin tur» er preget av enkel setningsbygging og begrenset ordforråd. Og felles avsynging av «Gøy på landet» går definitivt over stokk og stein...

- Men norsk er artig og «not too difficult», bedyrer studentene. Lettere enn spansk, i det minste. Et flertall av dem er av skandinavisk avstamning, og mange studerer norsk for å få bedre kontakt med familierøttene, kan de fortelle. Ikke så få av dem planlegger videre norskstudier, og mange vil nok bli å treffe som utvekslingsstudenter ved norske universiteter om ett år eller to.

Et hovedspråk ved St. Olaf

Norsk var et hovedspråk da St. Olaf ble opprettet, og colleget fikk tidlig et eget institutt for undervisning i norsk språk og litteratur. Den kjente, norske immigrantforfatteren Ole E. Rølvaag ble ansatt i 1906; han produserte grammatikker, lesebøker og annet undervisningsmateriell, og samlet store mengder litteratur og immigrantarkivalia. Instituttet er lite, men det eneste rent norske på amerikansk collegenivå.

I dag er det Rølvaags barnebarn, Solveig Zempel, som bestyrer Norwegian Department. Hun er én av fem vitenskapelig ansatte, og kan fortelle at interessen for faget er stigende: - Den har alltid vært bra, men går litt i bølger. Jeg tror både OL på Lillehammer og det norske kongeparets besøk her for to år siden hadde kortvarig effekt, og nå har vi en bølge oppover igjen, sier hun.

I år har instituttet 95 studenter på begynnernivå, åtte majors (de har norsk som fordypningsfag), og 25 som planlegger det samme. Medregnet alle på mellomnivå blir det bortimot 300 norskstudenter, det er ti prosent av de som studerer ved St. Olaf.

- De er blant de flinkeste og flittigste ved colleget, kan en stolt instituttstyrer berette.

Skal kjenne kulturen

En major har fem semesterkurs i språk og diverse kurs i norsk kultur og historie. Kandidatene skal kunne snakke, lese og skrive norsk godt nok til å kunne fortsette på høyere universitetsnivå - og de skal kunne lese nynorske tekster, samt ha et visst begrep om norske dialekter. De skal også kunne dokumentere god kjennskap til norsk kultur: historie, litteratur, religion, tenkemåte, familie- og dagligliv. - Vi underviser i kultur fra første stund: ser på forskjeller mellom norsk og amerikansk kultur og diskuterer årsaker til forskjellene, sier Zempel.

Litterært spenner undervisningen fra Snorre til Faldbakken, og instituttet har jevnlig besøk av norske forfattere. Edvard Hoem og Kjartan Fløgstad er blant de siste som har vært der. I det hele tatt går trafikken flittig over Atlanteren: Hvert år kommer minst 3-4 gjester på kort visitt fra Norge; det kan være forfattere, musikere, politikere, historikere eller andre. I tillegg har instituttet nesten alltid en gjesteprofessor på lengre besøk ? for noen år siden var det NTNUs Jan Ragnar Hagland.

- Så reiser vi til Norge så ofte vi kan selv, sier Zempel, som ellers velsigner Internett som furnerer henne og kollegene med det meste de måtte trenge av informasjon, aviser, forlagskataloger og annet som er nødvendig for å holde dem oppdatert på det norske.

For studentene gis det tilbud om sommerskoler i Norge og studieopphold ved norske universiteter, tilbud de aller fleste majors har benyttet seg av. St. Olaf har ellers gode stipendordninger for norske studenter, og hvert år kommer 12-15 slike for å ta hele eller deler av utdannelsen sin her, ofte innen musikk. De blir ofte brukt som hjelpelærere på Norwegian Department.

NTNU forsto visst ikke...

Instituttets forskningsvirksomhet spenner fra ny teknologi i pedagogikken til emigrantlitteratur og Ibsen. Samtlige ansatte har sin utdannelse fra USA - doktorgrad i norsk kan man ta ved flere universiteter der. Og nivået er det visst intet å si på: - Da NTNU i Trondheim ansatte vår gamle student Sarah Paulson som førsteamanuensis i norsk litteratur, forsto de visstnok ikke at hun var amerikansk en gang! ler Solveig Zempel.



Her skrives historien

The Norwegian-American Historical Association samler og utgir stoff om norske immigranter i Amerika. Arkivene er en gullgruve for forskere på dette området.

I 1925 var det nøyaktig hundre år siden det første norske emigrantskipet, Restauration, la ut fra kai i Stavanger med 53 emigranter ombord. Nesten så lang tid skulle også gå før amerikanske historikere begynte å interessere seg synderlig for immigrasjonen. Før det var immigrantene, paradoksalt nok i en nasjon bestående av immigranter, nærmest å betrakte som en fare for den amerikanske institusjon. Og i årene rundt den første verdenskrig var alt som smakte av etnisk, tabu.

Ved hundreårsjubileet for den norske utvandringen hadde imidlertid historikerne så smått kommet til at man måtte tilbake til Europa for å forstå immigrasjonen, hva som skjedde der og hva som trakk i USA. Samtidig hadde de norske bygdelagene i USA begynt å snakke om at noe måtte gjøres med historien. Resul-tatet av disse prosessene var opprettelsen av The Norwegian-American Historical Association (NAHA) i 1925, der hovedhensikten var og fortsatt er å samle kildestoff og å trykke bøker om den norske emigrasjonen til USA.

Høy faglig prestisje

NAHAs første sekretær var den kjente immigrantforfatteren Ole E. Rølvaag. Han var ansatt ved St. Olaf College, og dermed var det her foreningen ble lokalisert. Det var kamp om den æren, og i utgangspunktet skulle de ulike typene arkivalia samles på ulike college. Men dette overså Rølvaag suverent og begynte å samle. Brev, bilder, bøker, dagbøker, memoarer, manuskripter, aviser, tidsskrifter, protokoller fra organisasjoner, papirer som angikk institusjoner som skoler og kirker, filmer, lydopptak, prestearkiver og privatarkiver - kasser og kister og hauger som ingen visste hvor de skulle gjøre av. Noe ble tilsendt, annet dro ihuga medhjelpere ut på bygda for å spore opp.

For å gjøre en lang historie kort: I dag omfatter NAHAs ryddige arkiver 1500 ulike samlinger (en samling kan være alt fra én mappe til 50 bokkasser). De er delvis inkorporert i St. Olafs hovedbibliotek, Rølvaag Memorial Library, og ingen kan opplyse om arkivenes akkurate omfang. Men store er de, og NAHA er i dag senteret for norsk-amerikansk migrasjonsforskning. Det har utgitt 90 bøker, en av de siste skrevet av førsteamanuensis David C. Mauk ved NTNU.

NAHA satset på profesjonalitet fra første stund, og har høy faglig prestisje i amerikanske historikermiljøer.

Den norske etnosentrisiteten

De flittigste arkivbrukerne er slektsforskerne, noe NAHAs leder, professor Odd S. Lovoll, beklager litt. Slektsforskning gir etter hans mening ingen stor historisk forståelse, så han ville ønsket at flere faghistorikere tok de rike arkivene i bruk. Men det er en økende interesse for emigrasjonshistorie på begge sider av Atlanteren, og mange studenter og forskere som ikke selv er av norsk avstamning, har begynt å finne den norske etnosentrisiteten interessant - og oppsøker dermed NAHAs arkiver. Og Lovolls kurs om norsk innvandring samler nå også asiater og latin-amerikanere, ikke bare de norskættede.

I USA tok ikke interessen for landets immigrasjonshistorie skikkelig av før langt ut på 1960-tallet. - Det var en revolusjon i amerikansk historie! Generasjonene før hørte aldri et ikke-engelsk navn i historieundervisningen, og hele immigrasjonshistorien kunne få plass i en bokhylle eller to. Nå kan den fylle et helt bibliotek, forteller Lovoll.

I Norge forberedes nå 175-årsjubileet for utvandringen, i år 2000. Stadig flere er opptatt av denne delen av vår historie, og flere bøker om temaet er på beddingen. I norske bygdebøker er det nå ikke uvanlig å følge emigrantene over havet, så også de får en plass i bygdehistorien.

- Jeg tror det har å gjøre med at Norge har blitt et mottakerland selv, sier Odd S. Lovoll.

LISA OLSTAD 


forsida  nyheter  kronikk  innspill  kultur  debatt