Utviklingsstudier ved NTNU: Muligheter og begrensninger

Bakgrunn:

Det har lenge vært en drøm om å få opprettet et senter for utviklingsstudier. Allerede i 1980-1981 arbeidet en komité med dette. Dette forsøket falt i fisk, men siden har vi fått en rekke halvgode løsninger: Senter for teknologi og utvikling, Senter for utviklingsstudier ved AVH, Senter for miljø og utvikling (SMU). Alle disse forsøkene har hatt sine svakheter, men de har også representert interessante forsøk på å skape kreative faglige miljøer innen et forsømt felt.

Det interessante er at drømmen om et senter for utviklingsstudier er båret oppe av behov følt av de personene som arbeider med u-landsrelevante problemer og føler et engasjement for utviklingsspørsmål. Jeg sier «personer» snarere enn «miljø», fordi det nettopp er fraværet av miljø for utviklingsspørsmål i nærmiljøet som har vært den viktigste bakgrunnen for ønsket om et senter. Gjennom å «samle» alle gode krefter skulle en kunne skape i det minste ett livskraftig miljø i Trondheim. Dette har vært følt som den eneste farbare vei ettersom det ser ut til å være umulig å skape miljø ved en rekke institutt / fakultet.

Selv om det er disse konkrete behovene som er bakgrunnen for forsøkene på å opprette sentrene, har det alltid skjedd noe underveis. Av politiske og andre hensyn blir prosessen overstyrt, og en må gjøre så mange kompromisser at resultatene lett blir svært forskjellige fra det som var utgangspunktet. Og selv med de kompromissene som ble inngått, får en tildelt så knappe ressurser at det er meget vanskelig å få til samhandling med fagmiljøene, som vel var hensikten. En har altså både kompromisset seg bort fra et faglig innhold som kan virke som «lim» på miljøet, og samtidig har en oppnådd så svak øknomisk satsing at det synes umulig å lykkes. Således hadde Senter for teknologi og utvikling kun en leder, ingen forskere eller andre faglige ressurser; Senter for utviklingsstudier fikk i noen år en økonomisk støtte tilsvarende omtrent en halv stilling og var ellers oppdragsbasert; Senter for miljø og utvikling hadde en avdelingsleder, mens annen virksomhet innen utviklingsstudier var basert på prosjekter. Det er klart at få av de forventningene universitetsmiljøet har til et senter for utviklingsstudier, da kan oppfylles. Det merkelige er ikke at dette skjer, men at det skjer etter at en har lagt seg flat for politiske signaler i troen på at dette er nødvending for å «få til noe». På den andre side har et ganske smalt felt som swahili oppnådd like mye uten særlig kamp og uten åpenbar «markedstilpasning». Dette er viktige erfaringer ved den korsveien utviklingsstudier nå står ved. Skal en lære av disse erfaringene, eller skal en gå inn i samme mønster som før.

Alternativ:

Etter vedtaket om å legge ned SMU er utviklingsstudier i krise. Bortsett fra å være skremmende, åpner også denne situasjonen muligheter. Utviklings-studier kan nå tenkes inn i nye sammenhenger, med nye koplinger. En kan også unngå noen av fortidens feller. Et viktig aspekt i denne situasjonen er at mulige satsningsområder er så mange at det er lett å gjøre som Don Quijote, kaste seg på hesten og galoppere avsted i alle retninger.

Mulighetene er i utgangspunktet mange, men uansett hva en velger, bør løsningen være konsistent, slike at det er muligheter for å lykkes. Det er bygd litt for mange luftslott for utviklingsstudier ved NTNU. En må også gjøre noen ubehagelige valg:

* Smal eller bred orientering.

* Fokus på forskning eller undervisning.

* Dersom en velger smal orientering: Hva bør denne være?

Det er lettest å skape enighet om en bred orientering, men det er også vanskeligst å lykkes etterpå. SMU er tildels et eksempel på dette. Dersom en velger en bred orientering, er en lettvint løsning å begrense seg til noen seminarer, og kanskje ett eller flere undervisningsopplegg. Det er vanskelig å se hvordan dette vil bedre hverdagen og høyne kvaliteten i arbeidet til de som driver med utviklingsstudier. Alternativt består en bred orientering i at forskerne sitter på hver sin tue uten mye positiv faglig kommunikasjon. Dersom en skulle få store ressurser, ville en bred orientering framstå som langt mer naturlig. Skepsisen er derfor basert på en erkjennelse av at en ikke under noen omstendighet vil få tilnærmet nok ressurser til å satse bredt, - og samtidig kunne styrke kvaliteten.

Dersom en velger en bred orientering, vil et felles undervisningsopplegg lett stå sentralt. Selvfølgelig bør undervisning bør kunne tilbys dersom det er behov, men det er vanskelig å se at dette kan være drivkraften. Undervisningen vil i så fall bli litteraturbasert, og særlig innen et så vanskelig felt som utviklingsstudier, er dette problematisk. For å kunne trenge igjennom litteraturen og kunne skille klinten fra hveten er personlig forskningserfaring med langvarig feltarbeid og god kontakt med forskere fra utviklingsland meget viktig. Det er vel neppe noe felt der holdninger, teorier og beslutninger hviler på så spinkelt empirisk grunnlag som innen utviklingsstudier og bistand. I tillegg er det også et etisk problem dersom rike Norge bare skal høste andres forskningsresultater, ikke bidra til å produsere dem. En slik løsning vil utvilsomt oppleves som meget frustrerende av det vitenskapelige personellet som skal drive denne virksomheten.

Det er gode grunner til å velge en relativt smal orientering, så bred som en kan gape over, men heller ikke bredere. For NTNU vil det nok bety at det bør bli ganske smalt. Det er da to hovedveier å gå. Den ene er å bygge på teknologiprofilen. Dette vil ha en tendens til å trekke bort fra den sentrale fattigdomsorienteringen som har ligget under utviklingsstudier; regionalt vil det trekke fra Afrika til Asia. I Afrika vil det i stor grad føre til fokus på teknologioverføring, gjerne bistandsprosjekter. Dette er et så begrenset perspektiv at det trolig vil gjøre det vanskelig å sikre tilstrekkelig kvalitet, fordi så mye av de problemene en skal forklare, vil ligge utenfor det som fanges opp av perspektivet. I Asia, med en helt annen økonomi, er mulighetene langt større. Dersom en velger teknologi-profilen, er det derfor en naturlig konsekvens at en også vedtar å fase ut Afrika-orienteringen i Trondheim og heller overfører ressursene til Asia-studier. Det betyr selvfølgelig at innsats over de siste 30 årene blir avskrevet, og at en vel også må se nokså langt inn i framtiden før en har etablert noe tilsvarende innen Asia-studier. En Asia-fokusering bør bety at en ikke bare går inn med de umiddelbart «anvendbare» disiplinene, men også etablerer den nødvendige kulturforståelsen, med satsning både innen språk, historie, religion, antropologi osv. Konklusjonen bør være at det er åpenbare muligheter, og behov, i Asia, men disse er meget forskjellige fra situasjonen i Afrika. I det hele tatt er behovene i Afrika og Asia, særlig de delene av Asia der NTNU vil ha hovedinteresse, så forskjellige at det synes lite hensiktsmessig å blande dem sammen og la det ene gå på bekostning av det andre. Asia representerer store økonomiske muligheter, Afrika representerer katastrofen ? sult, krig, sykdom, om enn med mange unntak på begge kontinenter.

Afrika-virksomheten har i stor grad hatt utgangspunkt i en fattigdomsorientering, og den har først og fremst vært basert i de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene. Grunnen til at teknologi-miljøene har vært svakt representert, er vel dels utifra at norsk teknologi i liten grad er tilpasset den afrikanske virkeligheten, og dels av en forståelse av at Afrikas problemer er samfunnsmessige snarere enn teknologiske. I Asia kan en i stor grad sette inn teknologien umiddelbart, men i Afrika er det så mange problemer som må løses først. I Afrika bør en altså ha kompetanse på det særegne ved det afrikanske problemet, som først og fremst er knyttet til landsbygda. Dette betyr en satsning utover det snevert anvendbare, en «kultur»-kompetanse som kan tjene som basis for eventuell mer målrettet satsning. Det er imidlertid av avgjørende viktighet at denne kompetansen kan bygges opp på egne premisser og innen standard kvalitetskrav, og at ikke kravet om anvendbarhet kommer for tidlig, noe som ikke vil være produktivt i det lange løp.

Det er vanskelig å se at NTNU vil kunne få en tilstrekkelig satsning på Asia til å bygge opp sterke forskningsmiljø innen kultur og samfunnsfagene. Virksomheten vil trolig preges av enkeltforskere, ofte venstrehåndsarbeid. De teknologiske prosjektene vil i stor grad stå alene, uten tilstrekkelig bakgrunnskunnskap. NTNU har et langt sterkere grunnlag innen afrikastudier, og ved begrenset innsats kan disse miljøene stimuleres, og etter hvert også danne grunnlaget for mer målrettet innsats.

Det ville være utmerket dersom NTNU etter hvert kan dra i gang studier av teknologi i Afrika, men da afrikansk teknologiutvikling og tilpasning (dvs. sett fra et afrikansk ståsted), snarere enn teknologioverføring (bistandsperspektivet, sett fra norsk ståsted). Teknologiutvik-ling har potensial til å forene Afrika-kompetansen med deler av den teknologiske kompetansen. Imidlertid vil en slik satsning ikke føre oss langt med mindre kultur-kompetansen allerede er på plass. Riktig håndtert åpner dette perspektivet meget rike forskningsmuligheter og går rett inn i sentrale utviklingsspørsmål.

Det har vært en stor tendens til å skjele til mulige oppdragsgivere ved profileringen av satsningsfelt. Resultatene har sjelden stått til forventningene. Det er også viktig at en del av de nødvendige fagene vanskelig kan finansieres gjennom oppdrag, f.eks. språk , historie, religions-vitenskap eller estetiske fag. Andre fag, f.eks. antropologi og geografi, kan lett få et altfor snevert perspektiv dersom avhengigheten av oppdrag blir for stor. Generelt vil en få at dersom virksomheten i hovedsak skal baseres på oppdrag, vil nødvendigvis en del av den totale forståelsen falle bort, og forskningen kan ikke forventes å få rimelig kvalitet. For å lykkes med anvendt forskning må en både ha med seg ballasten, representert ved kulturfagene, og seilføringen, representert ved de mer anvendte samfunnsfagene, og framfor alt, ved teknologifagene.

Svein Ege, forsker ved SMU


forsida  nyheter  kronikk  innspill  kultur  debatt