Intervjuet med professor Schie-floe i siste nummer av Universi-tetsavisa slutter med en oppfordring til debatt. Derfor dette innlegget, fordi jeg er i tvil om den foreslåtte løsningen er en løsning for framtiden. På meg virker den lettvint og valgt fordi det er enklere å endre en ansettelsesprosedyre for instituttstyrere enn ansettelseskriterier for vitenskapelig personell, og ikke minst holdninger til lagarbeid og samhandling hos samme. Begrunnel-sene synes ikke å ta utgangspunkt i en solid analyse av dagens svakheter, og presenterer heller ikke forslaget som element i en helhetlig framtidig løsning som sannsynliggjør at NTNU om 5-10 år vil ha en organisasjon som fungerer anderledes - og radikalt bedre - enn idag.

Som grasrotarbeider i et miljø som framholder at konklusjoner og (be?)slutninger skal baseres på vitenskap - fakta og data - og ikke på synsing, håper jeg ORGUT kan besvare følgende spørsmål og kommentarer:

1. Hvor er det dokumentert at «de fleste ser på vervet (som instituttstyrer) som en sur plikt», som de må «presses inn i»? Hvis slik etterprøvbar dokumentasjon ikke kan framskaffes, er min konklusjon «snarere tvert imot» like gyldig. Den er basert på observasjoner gjennom mange år, og på min antagelse at det i NTNU-miljøet er politisk korrekt å vegre seg en smule uansett hvor lyst en har på jobben.

2. Det er mulig at en instituttstyrer utpekt av fakultetet, får større formell myndighet enn en valgt som i dag. Om han eller hun makter å skape et bedre og mer kreativt miljø, avhenger imidlertid av den respekt styreren oppnår gjennom sine handlinger og holdninger.

3. Hvorfor skal en instituttstyrer vise større lojalitet «oppover» i retning av departementet enn «nedover» mot sine kolleger? Hvem skal i så fall tale grasrotas sak oppover i systemet? Arbeids-takerorganisasjonene? Skal det da være obligatorisk medlemsskap i disse?

4. Hvordan begrunnes at det er til beste for «grasrota» på det framtidige instituttet, for det er vel den som skal få det bedre at utpekt styrer skal fritas for ordinær undervisning, og personlig bli tildelt forskningsmidler i tillegg til 50 000 - 100 000 kr mer i lønn? Det skal altså være et lokkemiddel for framtidens instituttstyrere at de ikke skal delta aktivt i universitetets viktigste oppgave.

5. Jeg går ut fra at komiteen har vurdert og forkastet (?) mulighetene for at villigheten til å la seg velge som styrer også etter dagens ordning vil påvirkes i positiv retning av et lønnstillegg på 50 000 - 100 000?

6. Hvem er «vi» som «må få ryddigere linjer»? Hvis «vi» er redd for rollekonflikter og «vi» mener at arbeidsgiverrollen er den tilsynelatende viktigste rollen for styreren - hvorfor ikke heller gi fakultetet arbeidsgiveransvaret? (Vennligst ikke regn meg blant disse «vi».)

7. Hvordan sannsynliggjøres at den nye styreren pga ansettelsesmåten vil få en slik større autoritet at vedkommende også får «større anledning til å fungere som faglig leder»? Springer ikke denne type autoritet ut fra en ekte respekt - og ikke minst interesse ? for kollegene som mennesker og deres faglige interesser?

8. Hvilke forhold som umiddelbart endres med den nye styreren, hindrer i dag to eller flere institutter i å dele administrative oppgaver/ ressurser?

9. Hvordan skal man kunne bli kvitt en instituttstyrer ansatt av fakultetet for 6 år med 100 000 kr mer i lønn, hvis vedkommende ikke har gjort noe galt, men forholdet til resten av de institutt-ansatte skjærer seg etter en tid?

10. Hvem har hvilke fordeler av at studentene mister sin formelle innflytelse på instituttenes drift? Studentene? Den «menige» professor? Instituttstyreren?

11. Etter hvilke kriterier har man målt effektiviteten av instituttenes styring når det hevdes at «de fleste institutter styres i dag ikke særlig effektivt»? Hvordan vet hvem at dårlig effektivitet skyldes at styreren er valgt og ikke utpekt? Eventuell manglende effektivitet kan like gjerne skyldes manglende strategiske signaler fra kollegiet, eller at ansettelseskriteriene for såvel vitenskapelig personell som administratorer tar alt for lite hensyn til deres evne til lagspill.

Dagens instituttstyrer kan uten tvil komme i vanskelige situasjoner, men om NTNU også ønsker å fremme lagånd og kollegialitet på instituttnivå kunne vi f.eks. prøve oss fram med å:

* Gi arbeidsgiveransvaret til fakultetene.

* Velge instituttstyrere som idag, men uten muligheter for gjenvalg, og videre vedta at vitenskapelige medarbeidere som har arbeidet ved et institutt mer enn f.eks. 9 år skal ta imot et eventuelt valg - slik at alle vet at det kan bli hans/hennes tur.

* Understreke at lojaliteten hos den valgte instituttstyreren skal være forankret hos de ansatte ved instituttet.

* Gi de vitenskapelige medarbeiderne ved et institutt en sterk innflytelse ved nyansettelser ved instituttet.

* Gi den valgte styreren 50 000 - 100 000 mer i lønn i perioden, men ikke frita vedkommende helt fra ordinær undervisning.

Skal en se seg rundt etter andre organisasjoner (enn universiteter) for å høste erfaringer mht effektivisering av administrasjon/ styring, vil jeg anbefale at en istedet for å se til giganten Statoil heller ser til litt store frivillige organisasjoner. I frivillige organisasjoner blir kreative mennesker borte (eller kommer ikke med) hvis de føler seg styrt og uten reell innflytelse. Mange års styrearbeid i en ganske stor og desentralisert frivillig organisasjon gjør meg også meget skeptisk til store styrer der enhetsledere automatisk sitter som styremedlemmer. Min erfaring er at mindre styrer der medlemmene er valgt pga sin interesse for organisasjonens ve og vel og pga sin personlige integritet i det lange løp fungerer bedre for alle parter. Men det er altså min oppfatning og ikke «vår».

Kanskje de problemer mange mener å oppleve med dagens organisasjon, ikke skyldes utpekingsmåten av styre og styrer, men like gjerne skyldes at vi har glemt sentrale krav til ledere - og jeg legger til for min egen del ?andre rollefigurer som bl a professorer: ... «du skal se deg ut av alt folket dugelige menn, som frykter Gud, sandrue menn som hater smålighet, ....» (2. Mosebok, 18 kap., vers 21)