Redaktør:
Tore Oksholen
 

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Y-philes

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Sehr geehrter Herr Professor R. Salzer førte oss fra rom til rom i sitt spektroskopilaboratorium ved Teknisk Universitetet, Dresden. Rommet som var nærmest utgangsdøra, og som vi besøkte sist, var det mest spennende. Normalt var det bare laboratorieutstyr og ei ung, kinesisk doktorgradsstudine der inne, men de siste to ukene hadde mange journalister gjort det samme som oss: Sett på og fått forklart en nyhet fra vitenskapen.

«Nye medisiner,
bedre matvarekontroll
og miljøanalyser, og
redusert behov for
dyreforsøk.»

ÖRF hadde vært der, samt flere av de regionale tyske TV-stasjonene og nasjonale og regionale aviser. For første gang hadde instituttet til og med fått «Handelsblatt» interessert i det de holdt på med, det var de særlig stolte av. Så travelt hadde det vært at vi bare fikk en halv dag av professor Salzers tid.

Det professor Salzer hadde gjort, var følgende: Ved hjelp av et dobbeltlag av overflateaktive stoffer hadde han laget en modell av en celle, og i «celleveggen» hadde han plassert en ionekanal hentet fra en rokke. Ionekanaler er de organellene som transporterer ioner gjennom celleveggene, de muliggjør overføring av signaler mellom nerver. På den måten hadde han laget en ekstremt følsom sensor for kjemiske substanser som påvirker nerver, og han var den første i verden som hadde klart det.

Sensoren hadde registrert konsentrasjoner på pikogramnivå. Drikk et glass vin. Etter en stund stuper du ut i et svømmebasseng og sørger for å miste en bloddråpe. Så rører du godt rundt og tar en prøve av bassengvannet. Kan man måle et pikogram, kan man utfra en analyse av vannprøven i teorien avsløre om du har promille.

Som alltid når noe nytt bli laget, kan det være vanskelig å forutsi bruksområdene. Farmasøytisk industri vil nok være raskest ute med å utnytte metoden i utvikling og testing av nye medisiner, særlig til screening av nye substanser. Bedre matvarekontroll og miljøanalyser kan være et annet bruksområde, mer følsomme analysemetoder kan gi tabloidavisene mer å skrive om. Som virkelig gulrot for journalistene ble det påpekt at analysemetoden kan redusere behovet for dyreforsøk.

Jeg spurte professor Salzer om han hadde noen papirer som fortalte litt mer om dette, så da vi kom tilbake på kontoret hans, gav han meg et A4-ark fra en av flere tykke bunker. Arket var av glanset kartong, det var trykket i flere farger og hadde en gjennomført og smakfull design utformet i samarbeid med universitetets informasjonsavdeling. I tillegg fikk jeg en pressemelding skrevet på to ark, og enkel liten 24-siders brosjyre som universiteter i tre tidligere DDR-delstater hadde gått sammen om å lage til en messe i München uken før. Fordi professor Salzer hadde de to største nyhetene, ble hans to prosjekter presentert først. Kvalitet var viktigere enn rettferdighet. Brosjyren var laget for å vekke interesse for det som kunne vekke interesse, ikke for å gi alle like stor plass til å fortelle om seg selv.

Jeg leste at målingene ble utført med en Patch-Clamp-teknikk, at fiskens latinske navn var Torpedo marmorata, og at den kunstige cellen var et lipid-dobbeltsjikt. Faktisk stod alt dette i pressemeldingen. På det glansede arket kunne jeg lese at ionekanalen var en n-AChR, dvs. en acetylcholinreseptor. På den måten fikk jeg mulighet til å sjekke det jeg hadde sett og lest - ikke akkurat det dummeste når man ønsker å fortelle om oppfinnelsen som journalist.

Så nå gjenstår det bare å forklare hvorfor jeg har valgt tittelen «Pokémon» til denne artikkelen. Det er lett: Norske mediefolk tror at ingen vil lese om vitenskap hvis man ikke selger det som noe annet. Valg av sitat er gjort ut fra samme tankegang. Hvis du synes dette er søkt, så kan jeg trøste med at professor Salzer neppe vil skjønt poenget, han heller. Ei heller seriøse forskningsjournalister.