I glasshuset
De sitter i glassbygningene på Dragvoll, og noen av dem kaster av og til stein.

Det grådige universitetet

Noen samfunnsforskere er begynt å beskrive det moderne arbeidslivet som grådig. Jobbene blir mer og mer krevende, mer og mer utfordrende, slik at det blir lite tid igjen til aktiviteter utenom arbeidet. Universitetet ser ut til å være en slik arbeidsplass. Blant det vitenskapelige personalet er det vanligere med 50-60 timers arbeidsuke, enn med 37,5. Hva er det som kjennetegner denne situasjonen?

Vi kan bruke Mjøs-utvalget som utgangspunkt for å føre en debatt om dette. Innstillingen demonstrerer hvordan universitetenes vitenskapelige ansatte blir møtt med krav om mer innsats fra mange kanter. Studentene, i hvert fall de populistiske studentlederne, synes under-
visningsinnsatsen er for liten. Forskningspolitikerne synes vi forsker for lite og publiserer for dårlig. KUF synes at vi trekker inn for lite eksterne forskningsmidler, og øker forventningene til slike inntekter hvert år i statsbudsjettet. Journalister og andre informasjonsfolk synes universitetsansatte bruker for lite tid på formidling. Forskningsrådet, departementer, kommuner og organisasjoner forventer at vi skal ta oss tid til å sitte i komiteer og utvalg. Og kolleger ved andre universiteter trenger sensorer og medlemmer av kommisjoner og bedømmelsesutvalg. Omgivelsene er umettelige. Og vi er vel ikke helt fornøyd selv heller.

I ett av de mest kjente sosiologiske verkene i Norge, «Arbeiderkollektivet», viser Sverre Lysgaard hvordan industriarbeidere møter umettelige omgivelser med felles ytelsesnormer. Disse normene håndheves, til dels strengt og brutalt, av fellesskapet. Den som bryter dem, blir møtt med sanksjoner. Slik blir arbeidssituasjonen til å leve med.

Universitetet har ingen slike normer. Tvert imot, de fleste som representerer universitetet i offentligheten, samtykker i at de ansatte ikke gjør nok eller gjør det bra nok. Selvsagt skal vi gi bedre undervisning. Selvsagt skal vi formidle mer, selvsagt skal vi forske mer og bedre. Kanskje koster det litt mer penger, men den delen av budskapet blir sjelden oppfattet. Studentpolitikerne og informasjonsfolkene mener at vi kan forske mindre, mens Forskningsrådet mener at vi bør bruke mindre tid på undervisning.

Fordelen med så motsetningsfylte signaler er selvsagt at man kan la være å høre på dem. Friheten til å utforme egen arbeidssituasjon er uten tvil også en viktig faktor i overlevelsen i et system med så grådige omgivelser. Men kanskje har utviklingen nå gått så langt at det er på tide å si fra. Universitetet er ingen studentfabrikk med undervisning som hovedmål. Det er heller ikke et rent prosjektverksted med forskning og utviklingsarbeid som viktigste funksjon. Vi er satt til å gjøre en helhet av oppgaver som vi tror er produktiv og viktig. Men denne helheten krever kompromisser, og vi må ha lov til å innrette arbeidet vårt slik. Hver for seg er verken undervisning eller forskning perfekt, men universitetene hevder seg likevel bra i konkurransen både med rene undervisningsinstitusjoner og med rene forskningsinstitusjoner.

Kjære studentpolitikere, journalister og forskningsadministratorer. La oss av og til få leve i troen på at vi gjør en god jobb. Ellers blir jobben ikke til å holde ut.