Fire professorer, en førsteamanuensis og en forskningssjef skriver 20. april i Adresseavisen at kjemisk rensing av Høvringen-kloakken er nødvendig. 25. april kommer signalene om at Stortinget vil snu i saken, og ikke lenger vil pålegge Trondheim kommune slik rensing. Hva gjorde de galt?

Renseanlegget på Høvringen. 
FOTO: Nils Toldnes, Adresseavisen

Riktignok sier en av Gudmund Hernes sine lover at «ingen påstand er for dum til at ikke ti professorer kan skrive under på den», og her var det knapt seks. Men det hører opplagt med til sjeldenhetene at seks toneangivende forskere, sentralt plassert innen fagområdet, blir så totalt oversett som i dette tilfellet. Selv om det er mulig å bortforklare dette med at innlegget kanskje kom litt for sent, så er det likevel grunn til å se nærmere på innlegget og faktisk tenke seg helt andre forklaring.

Snakk - men si noe også!

Ser man nøye på innlegget, finner man at argumentene til de seks stort sett består av følgende: De henviser til sin formelle kompetanse, de serverer en del floskler, og de antyder at deres motstandere ikke har støtte blant andre i sine fagmiljøer. Dessuten beklager de at det har foregått en debatt hvor deres syn har kommet i skyggen. Utover dette finner jeg ett enkelt økonomisk argument som har en saklig tyngde i seg selv, pluss noen formuleringer om primærrensing og sekundærrensing, som er vanskelig å forholde seg til uten ytterligere informasjon.

Det er et positivt trekk at flere og flere teknologer tar del i samfunnsdebatten og formidler sine kunnskaper og korrigerer feil. Det er også på sin plass når forskerne påpeker at det finnes fagfolk som representerer andre syn enn det som er kommet mest fram i mediene. Men å bruke som sitt hovedargument at man representerer et flertall og er i solide posisjoner, det virker faktisk en smule hjelpeløst.

Lokalt kan jorden være flat.

«Denne oppfatningen er kommet til uttrykk fra personer knyttet til de marinbiologiske miljø i Trondheim, men er ikke representativ for det samlede fagmiljø,» skriver de seks. Påstanden kan tolkes på mange måter, men det er lett å oppfatte den som en udokumentert desavuering av motstanderne.

Det er fullt mulig at de lokale marinbiologene mediene har henvist til, har avvikende syn og representerer perifere synspunkter i fagmiljøene. Selv om vitenskapens sannheter aldri blir skapt ved flertallsvedtak, så kan dette være et poeng. Men selv et lite mindretall kan ha større tyngde enn flertallet hvis det er de som har best kunnskap om de lokale forholdene. Uten at dette er klarlagt, er argumentet verdiløst for meg. Kun ved å henvise til de faktiske argumentene, kan leseren ha mulighet til å danne seg et bilde av dette.

En bærekraftig floskel

«Vi ... mener det er en selvfølge at avløpsvann fra et moderne bysamfunn skal renses før det slippes ut i naturen,» skriver de videre, og «vi støtter derfor den strategi miljøvernmyndighetene i Norge og Europa for øvrig har lagt opp til.»

Det er igjen opplagt gode poenger å henvise til overordnede prinsipper i miljøarbeidet, og påpeke at noen av disse prinsippene er nedfelt i internasjonale avtaler vi må forholde oss til. Men det vil aldri være et prinsipp at man skal akseptere slike forordninger uten å kunne stille kritiske spørsmål. Selvfølgelig skal man ta til motmæle hvis man mener at prinsippet er utviklet for helt andre forhold og det vil være absurd å overføre det hit. Igjen er det de saklige argumentene som må til for å overbevise politikere og skattebetalere om at prinsippet her skal koste x antall millioner.

Grønn er igjen blitt en farge

Argumenter om flertallssyn og politiske vedtak kan være gangbare i den politiske debatt, og må selvsagt også kunne brukes av de seks forskerne. Men når de uttaler seg samlet og påberoper seg faglig kompetanse og faglig representativitet, da bør de også bruke argumenter som er gangbar mynt i en vitenskapelig diskusjon. Stort sett har de ikke gjort det her.

Ikke minst innen miljøsaker er det viktig å bruke argumenter med faglig egenvekt. Det er ikke mer enn ca. 5 år siden det var politisk ukorrekt i det hele tatt å stille kritiske spørsmål til miljøkrav. For min del angir jeg en artikkel i New Scientist i mars 1995 med tittelen «End of the green crusade» som markør for et vendepunkt. Dette omslaget kan neppe ha gått de seks hus forbi.

Sparkelmasse ønskes kjøpt ...

Tidligere kunne selv de mest outrerte påstander og tøvete rapporter sette dagsorden bare fordi det kunne heftes en miljømerkelapp ved dem, og avisene kunne gi mye spalteplass for aktivister med de mest hårreisende påstander om miljøfarer. Aksjonen mot søppelforbrenningsanlegget på Heimdal er et klassisk eksempel. I dag er debatten langt mer saklig og åpen, og det er liten grunn til å ønske seg tilbake til miljø-McCarthyismen. Det er et sunnhetstegn i dagens mediesamfunn at Bellona får mer oppmerksomhet enn Kurt Oddekalv - og atskillig større gjennomslag.

Derfor oppfordrer jeg de seks til å prøve en gang til, men å basere seg på en argumentasjon som er konkret, logisk forståelig og faktabasert. Selv om saken nå ser ut til å være avgjort, så bør det være av interesse å få klarlagt fakta i saken. Faktisk er det lettere for politikerne å endre syn nå enn før. Politikere liker ikke å vingle, men det er lettere for dem å si at de trengte en tenkepause, enn å være ansvarlig for å ha tvunget fram et kjempestort hull i fjellet, som viser seg å være unødvendig.

Kvalitet er god reklame

Det er en misforståelse at faglige argumenter ikke vinner fram i slike saker. Selv om samfunnsdebatten kan virke tabloid og mange av de som omtaler eller uttaler, kan gi inntrykk av at det bare er slagord som teller, så er den samlede kunnskap i politikermiljøene så stor at argumentene til slutt veier meget tungt. Jeg har også erfart at journalister er meget mottakelige for voksenopplæring, hvis det gjøres på den riktige måten. Les innlegg som fungerer, og finn ut hvordan man gjør det. Vårt teknologianalfabetiske og kunnkapsfiendtlige samfunn trenger gode innspill; mange er enig med dere, men trenger forgrunnsfigurer og argumenter.

En forutsetning er selvfølgelig at dere virkelig har de argumentene dere trenger, og at de er så klare og gode at det er mulig å overbevise andre. Det forutsetter også at miljøene har - og vil bruke - tilstrekkelig ressurser til å få en forståelig og interessant presentasjon. Sett i forhold til gevinsten ved å stå fram offentlig med faglig tyngde og soliditet, så burde en slik ressursbruk være meget lett å forsvare.

Hvis ingen spør, så svar likevel!

Og slutt å klage på pressen i denne saken. Ikke alt mediene gjør, er like bra, men i dette tilfellet har de klart å få fram en debatt rundt et faglig interessant teknologisk problem. Det er akkurat det vi teknologer har ønsket oss i alle år! Ikke bare det, men en debatt rundt en teknologisk relatert problemstilling har til og med påvirket politikernes avgjørelser. Hva mer kunne dere ønske dere, rent bortsett fra at deres syn skulle vinne fram?

At debatten etter deres syn har kommet ut i feil spor, forteller bare om unnlatelsessynder fra dere selv. Det er slutt på den tiden da ekspertutredninger var uangripelige og ikke måtte følges opp av formidling. Erfaringen dere gjør, er omtrent som den Egon Krentz gjorde da han prøvde å lette på trykket ved å åpne Berlinmuren: Det kom for sent og det var for lite. Å rette baker for smed er uklokt, i alle fall bør smeden holde seg for god til den slags.