NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen
 

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Hvor solen
står i nord og universitetet viser vei

Jeg ser dessverre også herfra en norsk universitetskultur som er for opptatt av å forsvare opparbeidede posisjoner og som er redd for å risikere, en holdning som samsvarer dårlig med en kunstnersjel. 

Sier professor Bjørn Rasmussen ved Institutt for kunst- og medievitenskap i dette reisebrevet fra Brisbane i Australia.


Det er ikke bare sol og 
surfing som trekker. 
Mitt universitet og nåværende vertskap i forskningsfriåret har mange likhetspunkter med NTNU. Begge er «teknologiske» universitet, med det som følger av hovedprofil og satsning. Begge universitet er også resultat av en sammenslåing av tidligere selvstendige enheter. Begge universiteter har også store humanistiske fakultet, og et stort antall kunstfaglige og estetiske disipliner.

Man møter for tiden bemerkelsesverdig mange norske studenter her nede/oppe/ute, innen både teknologi, økonomifag og humaniora. Det er ikke bare sol og surfing som trekker, men også et velorganisert universitet, tydelige studiekurs, topp kvalifisert fagkompetanse med friske perspektiv på forskning og utdanning. Den australske kultur er preget av europeisk kulturhistorie, men formes også under sterk innflytelse av asiatisk og aboriginsk kultur. I møtet mellom ulike kulturtradisjoner oppstår en åpen innstilling, en respekt og en kulturell fleksibilitet som også smitter av på universitetskulturer. Man erfarer også at den australske kultur er muligens mer skjerpet enn vår på å se og honorere god innsats, og australierne synes også bedre enn oss til å påpeke dårlig kvalitet og avvikle ufruktbar virksomhet når det trengs. En kombinasjon av vennlighet, omtanke og kvalitetskrav gir fremdrift og effektivitet vi noen ganger kan savne i vår egen institusjonsdynamikk. Dette handler ikke bare om universitetskultur, men også om et oppegående australsk næringsliv og ditto økonomi, og som alt egentlig er rotfestet i en dannelseskultur som setter grenser, stiller krav og gir ansvar og belønning i langt større grad og i raskere takt enn vi er vant med hjemme. Det har vært fint og lærerikt å ha barn i australsk skole, og avstanden til Trondheim og Avdeling Oppvekst synes unødvendig stor.

Noen studenter vil ut for å 
lære av andre, andre må ut 
for å lære om seg selv. 
Mitt reisebrev handler 
egentlig mest om det siste. 

Academy of Arts

Noen studenter vil ut for å lære av andre, andre må ut for å lære om seg selv. Mitt reisebrev handler egentlig mest om det siste, hva NTNU kan lære om seg selv ved å perspektivere seg i forhold til institusjoner som QUT. Min hovedinteresse angår den kunstfaglige, den estetiske og kunstvitenskapelige aktivitet, ikke minst hvilken rolle disse virksomhetene spiller på et teknologisk universitet og hvordan virksomhetene er organisert. QUT har åtte fakultet, hvor de kunst-nære virksomheter er plassert henholdsvis på to fakultet; Faculty of Built Environment and Engineering (arkitektur), og Faculty of Arts. På Faculty of Arts finner vi igjen disse virksomhetene i «storinstituttene» School of Media and Journalism (inkludert Film &Television og Creative Writing), School of Humanities and Social Science (litteratur) og endelig Academy of Arts. Så langt kan vi se interessante paralleller til NTNU, men med et tydelig unntak av akademiet. «Academy of Arts» samler de fleste kunstfaglige og kunstvitenskapelige virksomheter, og er formelt sett organisert som et «storinstitutt» under det humanistiske fakultet. Det består av disiplinene drama, dans, musikk, «communicative design» og visuell kunst. I tillegg har akademiet et senter for «Innovation in the Arts» som har som særlig oppgave å samarbeide regionalt med kunstnere og kunstinstitusjoner, videre å utvikle nye kunstuttrykk og bidra til kommersialisering av slike kunstuttrykk. Akademiet har ca. 1000 studenter fra undergraduate til Ph.D.- nivå. Utdanningsveiene speiler to utdanningsområder; kunstnerutdanning og pedagogisk utdanning, samt den forskning som knyttes til disse virksomhetene. Som del av den kunstfaglige profesjonsutdanningen er også en teknisk kunstutdanning, hovedsakelig i musikk og scenisk kunst. Dette gir et korps av studenter og lærere som «øver» seg på og yter assistanse til andre studieretninger, og som til enhver tid har ansvar for laboratorier, vedlikehold og utstyr. Her finnes grader med en akademisk-teoretisk profil, med en kunstnerisk profil, samt en utdanningsvei som forbinder disse på skapende vis. I utdanningsveien blander nemlig studentene regelmessig studiekurs på tvers av områdene, og det finnes til og med utdanningsveier som går på tvers av akademiet og andre fakultetsenheter. Blant annet tilbyr akademiet kurs i «Arts and Society» for en tverrfaglig bachelor-grad. Her er det mye å lære for NTNU, særlig dersom vi går i retning av den internasjonale utdanningsstrukturen.

Professor Peter Lavery har vært leder for akademiet i alle de ti eksisterende år, og i et intervju med ham var jeg ute etter å høre hans syn på arbeidet ved akademiet og forholdet til det teknologiske universitet.

Hva er dine erfaringer med akademiet som enhet?

- Akademiet består av en rekke disipliner som historisk sett innad og mellom seg representerer svært ulike syn på kunst, utdanning og forskning. Ti års samvær har skapt mykere grenser mellom fagene, og det har vært mulig å skille mellom hva som er ufruktbar vanetenkning i disiplinene og hva som er legitime forskjeller mellom disiplinene. Lavery sier at hans rolle er å ha respekt for de enkelte disipliners integritet og å lytte til deres behov. Samtidig gir enheten en nyttig intern kontakt og en fruktbar innsikt mellom disiplinene. Dette utløser nye ideer både for egen fagnær virksomhet og for samarbeid. Man lærer av hverandre. Senteret for innovasjon og en multimedie-produksjon er bare ett resultat av dette som impliserer forskning og kunstproduksjon. Studieplanlegging er et annet eksempel.

Hva ser du at Akademiet har oppnådd på disse ti årene?

Lavery slår umiddelbart fast effektiviseringsgevinsten som punkt nummer en. Det har vært mulig å fjerne dubleringsfunksjoner i kunstdisiplinene, sentralisere kontorstøtten innad på akademiet, samt også i regional sammenheng å sentralisere en stor og betydningsfull produksjons- og markedsføringsenhet. En teknisk stab, som før var utviklet av enkeltfag, er nå sentralisert, utvidet og tjener alle disiplinenes fagkurs og forskning.

Representerer
kunstvirksomheten
noe mer enn å være
blomsterpynt på
teknologens middagsbord? 

Videre tror Lavery at hans lederposisjon, med en kunstfaglig bakgrunn og kompetanse, har gjort det mulig å få i stand en utvikling («enable things») som ville vært vanskeligere om kunstdisiplinene skulle forholde seg til fakultetet generelt. Dette forutsetter selvsagt at enheten har stor grad av faglig og økonomisk selvstendighet. Endelig nevner Lavery at akademiet har vunnet stor respekt og anerkjennelse internt og utover universitetet. Lavery mener dette henger sammen med den synlige kulturproduksjonen, men kanskje først og fremst med målsettingen om å være ledende på sine felt. Lavery legger ikke skjul på at legitimeringen av kunsten og kunstvitenskapen på universitetet må følges av en målsetting om å være nasjonalt ledende, i tråd med en generell universitetsmålsetting.

Hvilken rolle har akademiet på et teknologisk universitet? Representerer kunstvirksomheten noe mer enn å være blomsterpynt på teknologens middagsbord?

Lavery smiler høflig til min sterkt fargede metaforbruk og bekrefter at slike holdninger nok finnes. Men hovedinntrykket er at universitetet sentralt anerkjenner akademiet for den sterke posisjon det har og for de resultater akademiet gir. Lavery henviser med stolthet blant annet til en hyppig prisvinnende seksjon for visuell kunst, hvis produksjon har profilert seg nasjonalt. Videre nevner han moderne dans som har høy prestisje og som regnes å gi den beste nasjonale profesjonskompetansen på området.

Jeg har også herfra fått 
styrket min gamle oppfatning
av en tilfeldig organisering og 
et uforløst potensial for NTNU. 

Det teknologiske samboerskap har også andre interessante følger. Teknologimiljøet er vant med laboratorieproduksjon og gjenkjenner og aksepterer en type forskningsproduksjon som er utstyrskrevende og ikke bare er synlig som skriftlig produksjon. Når det gjelder teknologiens innvirkning på akademiet, mener Lavery at et visst «ethos» om produksjon, effektivitet og målbarhet på en positiv måte har bidratt til akademiets virksomhet. Dette er synlig både fra en politisk målsetting om å være ledende og ned til detaljer som studiekurs-utforming, evaluering og teknologisk støtteapparat (alle undervisningsrom er forsynt med datakommunikasjon, blant annet kan «Power Point»-dokument eksporteres direkte til alle undervisningsrom).

Lavery kommer også inn på at akademiet best forsvarer sin universitetsposisjon ved å vise til en skapende utvikling på sitt eget område; kunsten og kunstvitenskapen.

Hvilke utfordringer ser han innen de neste ti år?

Lavery sier at utfordringene allerede er gitt fra samfunnets nye former for symbol- og medieproduksjon, ikke minst innen det de her kaller «Creative Design Industry». Kravene om kommersialisme er en del av denne utfordringen. Lavery mener akademiet må forholde seg til kulturproduksjon i bred forstand, også til nyere kulturvirksomheter i mediesamfunnet som utfordrer de historiske kunstdisipliner. Lavery sier at vi har alt lenge beveget oss bort fra idealet om det statsstøttede kunstnergeni, og mot en annen og team-basert organisering av kulturproduksjon. Han ser blant annet nye og store muligheter innen animasjon og virtuell design (games, web design), motedesign, scenisk design, samt elektroniske medier (i musikk), og mener akademiet har en stor oppgave i å utvikle forskning og fagkompetanse for den fremtidige student og kulturprodusent.

Hva så med NTNU ?

NTNU har i norsk universitetssammenheng et spennende og omfangsrikt utvalg av kunstneriske, estetiske og kunstvitenskapelige disipliner, og noen av disse miljøene er allerede ledende i nasjonal og internasjonal sammenheng. Men jeg har også herfra fått styrket min gamle oppfatning av en tilfeldig organisering og et uforløst potensial for NTNU. Jeg ser en europeisk institusjonstenkning som for noen disipliner effektivt har hindret fruktbare møter mellom kunst, pedagogisk anvendelse og forskning. Jeg ser dessverre også herfra en norsk universitetskultur som er for opptatt av å forsvare opparbeidede posisjoner og som er redd for å risikere, en holdning som samsvarer dårlig med en kunstnersjel. Jeg ser et HF-fakultet som er satt til å ivareta de fleste kunstneriske og estetiske disipliner, men som også forsvarer en vitenskapsideologi som gjør det vanskelig å finne møtepunkter mellom kunsten og teorien, profesjonen og den akademiske analyse. Man kan lure på om estetisk kulturproduksjon og -analyse er lettere å akseptere av universitetsledelsen enn av det fakultet (of arts) som skulle kunne ivareta de fleste kunst-nære virksomheter. Det savnes på fakultetsnivå en samlet tenkning og en handlingsplan for de kunstfaglige og kunstvitenskapelige virksomheter, planer og ideer som kan gi noen skapende utfordringer til såvel vitenskaper som til profesjoner. NTNU rommer en stor ingeniørutdanning hvor et produktivt gjensidighetsforhold mellom vitenskap og profesjon er åpenbart, og selv med det akademiske utdannings- og forskningsansvar i minne, kan jeg ikke se at forholdet skulle være prinsipielt annerledes for kunst og kultur-estetiske disipliner.
 


Universitetet er mer enn 
et politisk sekretariat og 
et oppdragsinstitutt.

Jeg ser for NTNU et fravær av faglige ideer om organisering som kan tilsvare akademiet ved QUT, og mangel på kvalitative samspill mellom organisering, administrasjon og fagutvikling på området kunst og estetikk. Vi har fått et «nettverk for kunst og estetikk» som så langt har maktet å formidle noe av den kunstfaglige virksomhet utover universitetet og som har knyttet noen gode kontakter mellom universitet og samfunn for øvrig. Ideen om en scenografiutdanning er også et spennende og nyskapende tiltak. Og det finnes potensial for flere slike profilerte utdanninger som ikke bare skal forsyne en haltende kunstindustri, men som er rettet mot nye «markeder» i samtiden. I min lille verden gjelder det for eksempel barne- og ungdomsteaterutdanning, en dramaterapeutisk utdanning, og jeg kan tenke meg at andre kunst- og kulturdisipliner har tilsvarende ideer.

Men et internt nettverk har vi ennå ikke på NTNU. Med det mener jeg kontakt og møter mellom agenter for beslektede virksomheter som fører til debatt, utveksling av ideer og kompetanseutvikling av nettverkets deltakere. Et nettverk hvor deltakeren ser seg selv klarere gjennom andre. Ett tema for debatt og utvikling er forholdet kunst og teori, et annet utfordringen fra de nye kulturmedier. Så langt er det ikke engang mulig å identifisere partene kunst, kunstpedagogikk og kunstvitenskap innen dette nettverket, langt mindre arrangere møtepunkter dem imellom. Ulike historiske disipliner i kunst og kunstvitenskap har sterke tradisjoner på ulike felt som andre kan lære av. Vi synes å glemme at studenten som kunstner, pedagog eller forsker har bruk for å vite hvordan vitenskap, kunst og pedagogikk gjensidig informerer hverandre. Det ligger et stort potensial i å styrke kunstneres konseptualisering av sin virksomhet, i å styrke forskerens kunstfaglige erfaring og i å utvikle pedagogisk/kulturell kompetanse om de mange anvendte sammenhenger for bildet, filmen, dansen, dramaet, musikken, poesien/litteraturen.

Mulighetene er mange, men det eksisterer ikke et organisatorisk rom hvor man kan se og formulere nye muligheter og som vil forsvare universitet som ledende i kulturproduksjon som angår kunst og estetikk. Det oppstår få ideer og utfordringer, fordi det forutsettes at det skapes et rom der utfordringer kan oppstå. Vi greier oss muligens bra i de rom vi har, men vi kunne skape noe helt nytt i andre rammer.

Jeg tilhører dem som ennå vil tro at universitetet er mer enn et politisk sekretariat og et oppdragsinstitutt, og som har en skapende frihet til å la være å ta noen av de hensyn man ellers tar i samfunnet og i kulturindustrien. Bare slik kan universitet kunne lede an med nye utdanningsmodeller, ny forskning og kunnskap i nye former. Uten denne muligheten kan skapende forskere og kunstnere gjerne være organisert annetsteds. Reisebrevet slutter derfor ikke med et krav om at NTNU bør imitere modeller fra MIT eller QUT. Ønsket er at de organiseringstiltak som foregår og kommer til å foregå på området kunst og estetikk, ikke bare drives av administrativ økonomisering og faglig proteksjonisme, men av noen ideer om hvordan NTNU kan være nyskapende for kultur og samfunn og vise en vei. Mange gode ideer oppstår når egen virkelighet settes på prøve, for eksempel når solen står i nord, hester er blå og kunst og vitenskap ikke er hva det alltid har vært.


.