Replikk
Eivind Hiis Hauge
Mjøs-replikk
«Så langt er de
fleste med,
frihet er vi for!»
Som god akademiker tar jeg (noen av) forbeholdene først:
Dette er ingen avsluttende eksamensbesvarelse i Mjøsologi (de 700
innholdsrike sidene i Mjøsutvalgets innstilling må være
verdt minst 3 vekttall!). Denne replikken bør snarere oppfattes
som en innledende overfladiskhet oss hospitanter i mellom, med bakgrunn
i spredte smaksprøver fra det 44 siders lange sammendraget. I fortsettelsen
får vi nok trekke pusten dypt inn, innstille tenkeboksen på
ettertenksom langsomhet og døyve lysten til kjappe tabloid-kommentarer.
Sakene Mjøs diskuterer, fortjener såpass. Men for all del:
Dette er ingen oppfordring til å bøye seg ydmykt i støvet
for Mjøs' gudgitte innsikter. Det er all grunn til å mobilisere
motforstillinger. Den smule kritiske sans vi har, er til for å brukes,
både mot Mjøs og mot motforestillingene.
Etter alle disse om og men hopper jeg like godt rett på ett av
de stridsspørsmålene den foreløpige debatten har konsentrert
seg om: styring og ledelse. Mjøs blåser friskt i fristillingstrompeten:
Fri oss fra departementets detaljstyringsregime! Så langt er de fleste
med, frihet er vi for! Men hva er frihetens pris? Mjøs drister
seg til å foreslå et universitetsstyre med eksternt flertall,
et styre som også har en tung finger med i spillet når rektor
skal utpekes. Denne suspekte rektor skal entydig være universitetets
øverste leder, med direktøren som sin høyre hånd.
Skrekk og gru! En liten hær har allerede tatt stilling i skyttergravene,
med henvisning til i sannhet skrekkelige eksempler. Og kritikerne har rett:
Det kan gå ille!
Men må det gå ille? Neppe. Verden kjenner en rekke
eksempler på universiteter med langt større ekstern tyngde
i styrene enn den Mjøs foreslår, og med en utpekt tung akademiker
som rektor. Mange av dem holder faktisk den akademiske frihets fane høyt,
med en kvalitet som fortjener dyp respekt. Kort sagt, om dette kan gå
meget ille, så kan det kan også gå meget bra. Rent bortsett
fra den trivialitet at enhver struktur er avhengig av individene som befolker
den, sitter fanden i strukturdetaljene. Hvor er korreksjonsmekanismene?
Hvordan rekrutteres eksterne styremedlemmer? Hva inneholder den påtenkte
kontrakten mellom KUF og universitetet? Er den et klargjørende rammeverk
for fruktbar fristilling? Eller er den trang og enda mer detaljstyrende
enn dagens regime? Hvordan blir rollefordelingen mellom det eksterne styret,
det internt valgte faglige kollegiet, og universitetets daglige ledelse?
Mjøs svarer ikke utfyllende på dette. Med andre ord: Her er
fallgrubene like mange og dype som mulighetene er forlokkende. Vår
oppgave i tiden fremover blir å klargjøre hvilke varianter
av Mjøs vi kan gå begeistret inn for, og hvilke vi bestemt
må avvise. I den prosessen er det liten plass for lettvintheter.
Kollegiet har nylig satt i gang en (foreløpig temmelig
diffus) prosess som går på organisering. Fra nå av blir
det meningsløst å diskutere NTNUs strukturering og ledelse
i et premissløst vakuum. Mjøs har bokstavert premisser vi
må
forholde oss til, enten vi liker dem eller ei.
|