Redaktør:
Tore Oksholen
 

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Som god akademiker tar jeg (noen av) forbeholdene først: Dette er ingen avsluttende eksamensbesvarelse i Mjøsologi (de 700 innholdsrike sidene i Mjøsutvalgets innstilling må være verdt minst 3 vekttall!). Denne replikken bør snarere oppfattes som en innledende overfladiskhet oss hospitanter i mellom, med bakgrunn i spredte smaksprøver fra det 44 siders lange sammendraget. I fortsettelsen får vi nok trekke pusten dypt inn, innstille tenkeboksen på ettertenksom langsomhet og døyve lysten til kjappe tabloid-kommentarer. Sakene Mjøs diskuterer, fortjener såpass. Men for all del: Dette er ingen oppfordring til å bøye seg ydmykt i støvet for Mjøs' gudgitte innsikter. Det er all grunn til å mobilisere motforstillinger. Den smule kritiske sans vi har, er til for å brukes, både mot Mjøs og mot motforestillingene.

Etter alle disse om og men hopper jeg like godt rett på ett av de stridsspørsmålene den foreløpige debatten har konsentrert seg om: styring og ledelse. Mjøs blåser friskt i fristillingstrompeten: Fri oss fra departementets detaljstyringsregime! Så langt er de fleste med, frihet er vi for! Men hva er frihetens pris? Mjøs drister seg til å foreslå et universitetsstyre med eksternt flertall, et styre som også har en tung finger med i spillet når rektor skal utpekes. Denne suspekte rektor skal entydig være universitetets øverste leder, med direktøren som sin høyre hånd. Skrekk og gru! En liten hær har allerede tatt stilling i skyttergravene, med henvisning til i sannhet skrekkelige eksempler. Og kritikerne har rett: Det kan gå ille!

Men må det gå ille? Neppe. Verden kjenner en rekke eksempler på universiteter med langt større ekstern tyngde i styrene enn den Mjøs foreslår, og med en utpekt tung akademiker som rektor. Mange av dem holder faktisk den akademiske frihets fane høyt, med en kvalitet som fortjener dyp respekt. Kort sagt, om dette kan gå meget ille, så kan det kan også gå meget bra. Rent bortsett fra den trivialitet at enhver struktur er avhengig av individene som befolker den, sitter fanden i strukturdetaljene. Hvor er korreksjonsmekanismene? Hvordan rekrutteres eksterne styremedlemmer? Hva inneholder den påtenkte kontrakten mellom KUF og universitetet? Er den et klargjørende rammeverk for fruktbar fristilling? Eller er den trang og enda mer detaljstyrende enn dagens regime? Hvordan blir rollefordelingen mellom det eksterne styret, det internt valgte faglige kollegiet, og universitetets daglige ledelse? Mjøs svarer ikke utfyllende på dette. Med andre ord: Her er fallgrubene like mange og dype som mulighetene er forlokkende. Vår oppgave i tiden fremover blir å klargjøre hvilke varianter av Mjøs vi kan gå begeistret inn for, og hvilke vi bestemt må avvise. I den prosessen er det liten plass for lettvintheter.