NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen
 

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
- Blir så glad for anerkjennelse!

Nå har han gjort det igjen: vunnet en høythengende pris for framragende, internasjonal forskning. Det begynner å bli en vane for professor Olav Smidsrød, en av verdens ledende forskere innen fagfeltet biopolymerkjemi. 

Han har utgitt nesten 200 artikler i internasjonale publikasjoner. Han er medlem i alle de akademiske selskaper som er åpne for folk innen hans fagfelt. Han har faglige verv både her og der, både hjemme og ute. Og han mottar ustanselig priser og utmerkelser for sitt arbeid. Denne måneden fikk Olav Smidsrød (63) ved Institutt for bioteknologi den høythengende Nansen-prisen for fremragende vitenskapelig forskning i matematisk-naturvitenskapelig klasse, tildelt av Det Norske Videnskabsakademi.

- Hvordan er det, Smidsrød, du er vel så vant til å bli prisbehengt, at denne utmerkelsen og skarve 50 000 kroner bare var (gjesp) ren rutine?

- Jeg ble så vanvittig, utrolig glad! Den dagen jeg fikk beskjed, hadde jeg i fire dager strevd med å skaffe penger til instituttet - vi tar inn tre ganger så mye fra eksternt hold, som vi får fra NTNU - og jeg var trøtt og lei og hadde hodet fullt av eksistensielle problemstillinger: Var det pengeinnsamling jeg skulle bruke livet mitt på? Så fikk jeg denne meldingen, og jeg vet jo at prisen er en utmerkelse til hele forskningsmiljøet mitt. Til et miljø som har jobbet langsiktig og tverrfaglig for verdiskaping basert på marine ressurser, og som ikke synes at industrielle problemstillinger er mindre «fine» enn grunnforskning. Til et miljø som bringer noe videre til neste generasjon, i bedre stand enn da det overtok, akkurat som med en odelsgård. Nei, det var fryktelig artig! Blasert på det området blir jeg aldri.

- Det var visst en fjong prisoverrekkelse også?

- Formelt og høytidelig og fint. Arrangementet måtte flyttes fra Rokokkosalen på Grand til Sjølyst på grunn av streiken. Men der var det stoler som kongeparet sitter på når de er der. Jeg ble plassert på Kongens stol, og kona på Dronningens! Første gang noen har invitert henne også til en overrekkelse, forresten, det takket jeg pent for i talen min. Og jeg hadde inntrykk av at alle som var der, faktisk unte meg prisen. Det er ikke alltid noen selvfølge.

- Når man leser din CV, fristes man til å tro at du jobber 24 timer i døgnet?

- Jeg drar hjem ved middagstid og spiser og sover litt og ser på nyheter. Så drar jeg på jobb igjen og er der til midnatt, omtrent.

- Tålmodig kone, kanskje?

- Veldig tålmodig, veldig forståelsesfull, og ambisiøs på mine vegne. Og dessuten en fantastisk menneskekjenner, den av oss som har vett til å være skeptisk når det trengs. Selv er jeg overbevist om at alle jeg treffer, er strålende mennesker. Inntil de beviser det motsatte. Jeg elsker visst å bli lurt.

- Skjer det ofte?

- Vi har noe ugreie borte i USA, bare rettssaker og ubehageligheter. Vi forskere er jo åpne av natur, vi publiserer og snakker sammen og vil gjerne fortelle verden hva vi har funnet ut. Men innenfor industriforskningen må man være lukket. Jeg har lært det nå.

- Hvorfor går jeg rundt med den forestilling at forskere, særlig realister og teknologer, i privatlivet er noen forsiktige og konservative tørrpinner?

- Du har aldri vært på fest med meg! Men det kan nok stemme på et vis. Jeg tror det henger sammen med at vi på jobben lever så intenst i grenselandet for tanke- og yteevne. Dermed får vi behov for å være konservative og forsiktige i privatlivet; jeg er det selv. Får jeg si noe mer om norsk forskning?

- Vær så god.

- Jeg traff en av president Clintons rådgivere en gang. Han undret seg over at Norge, som er så sosialt homogent, bruker så store summer på samfunnsvitenskapelig forskning - mens det bruker så lite på naturvitenskapelig forskning, på tross av at det har en svær råvareproduksjon. Det er en undring jeg deler.

- For 30 år siden skal du ha sagt at du ville bruke ti år på å kvalifisere deg, deretter ti år på å bli internasjonalt kjent, og til slutt ti år på å bli rik. De to første målene har du visst oppnådd innen tilmålt tid. Hva med det siste?

- Det lurer ungene mine også på... Men jeg har så mange rike venner med fine hytter jeg kan låne, så jeg har omformulert det litt. Jeg vil heller bruke de ti årene på å vise politikerne at forskning er nødvendig og viktig for Norge. Det har gått ganske bra, synes jeg.


LISA OLSTAD
SISSEL MYKLEBUST (FOTO)