Teknisk ansvarlig:  
Erik Prytz Reitan

Tida er inne for å satse mer på vannbåren varme i Norge, mener Rolf Ulseth ved NTNU. På den måten kan man på sikt oppnå mer fleksibilitet i energi- og varmeforsyningen. 

Vannbåren varme er førsteamanuensis Rolf Ulseths fagfelt og hjertebarn. Han mener at det både er miljømessige og økonomiske gevinster ved at Norge øker sin energifleksibilitet på både bruker- og produksjonssida gjennom å satse på oppvarming av bygninger på denne måten.

«Folket på Gløshaugen» er blant dem som nå nyter godt av Trondheim Fjernvarmes nettverk av vannbåren varme, som strekker seg helt fra Lade til Kattem. Ved Institutt for klima og kuldeteknikk har de lenge arbeidet med denne teknologien og fulgt bruken av denne oppvarmingsmåten i praksis. Det varme vannet, som kommer fra Heimdal, og som holder mellom 90 og 120 grader Celsius, varmer opp både tappevannet, rommene og ventilasjonslufta ved denne delen av NTNU, før det nedkjølte vannet avgir ytterligere varme fra returledningen via undersida av gressmatta på Lerkendal. 

Strålende varme 

Ved Ulseths institutt har de lagt inn forskjellige systemer for oppvarming i hvert rom, med tanke på undervisning av studentene. Noen rom har radiatorer, andre konvektorer. Ulseths kontor har stålplater med vannrør i taket, men pussig nok har han vraket denne oppvarmingen til fordel for en liten elektrisk ovn under vinduet. 

- Hva slags sammenheng er dette mellom liv og lære? 

- Ja, det er nesten flaut, men personlig liker jeg ikke særlig godt denne strålevarmen fra taket. Man blir lett varm i hodet og kald på beina, og man vil jo helst at det skal være omvendt. Så vannbåren gulvvarme hadde absolutt vært å foretrekke, smiler Ulseth, som gjerne snakker varmt om energifleksibiliteten og miljøgevinsten ved store anlegg som Trondheim Fjernvarme. 

- I dag brukes seks forskjellige energislag i forsyningen, avfallsforbrenning, biogass fra avfallsfyllinga, elektrisitet, olje, spillvarme fra smelteverket og naturgass fra Tjeldbergodden. Slike store anlegg gir relativt lave rensekostnader og er lønnsomme ved sin kombinasjon mellom flere energikilder og løser dessuten et stort avfallsproblem, sier Ulseth, som understreker at slike store anlegg bare er aktuelle i litt større byer som for eksempel Trondheim. Energifleksibilitet er derimot gjennomførbart i all slags bebyggelse, det krever imidlertid litt ekstra planlegging, sier Ulseth. 

Større fleksibilitet 

Begrepet energifleksibilitet ble introdusert i energidebatten etter den såkalte «oljekrisen» i 1973. Da de daværende OPEC-landene gjennomførte en oljeembargo for å få hevet oljeprisen på verdensmarkedet, ble de industrialiserte landene tvunget til å sette fokus på energi- og varmeplanlegging. 

- Dette ble starten på en overgang fra en oljebasert energiforsyning til et mer variert energimønster. På tross av at de norske myndighetene også oppfordret til større fleksibilitet i oppvarmingen, valgte Norge i større grad enn våre naboland å gjøre seg avhengig av én hovedkilde til oppvarming av bygninger, nemlig elektrisitet. Sverige har i mye større grad enn oss satset på energifleksibilitet ved fjernvarmeutbygging. 

- Etter 1990 og den nye energiloven har vi hatt en periode hvor varme- og energiplanleggingen er blitt tonet ned av de sentrale myndighetene. Ambisjonsnivået når det gjelder fleksibilitet avtok en periode, og vi har fått en markedsorientert omsetning av elkraft, sier Ulseth. 

Framtidas løsning 

Han mener å se en utvikling hvor markedet er frikoblet fra kostnadene for nyutbygging av elkraft og hvor vi i dag er avhengig av betydelig import i et normalår. 

- Når vi nå er i den situasjonen at vi må importere kraft i to av tre år, bør vi etter min mening se etter alternative løsninger, sier Ulseth, som mener vannbåren varme er framtidas løsning, spesielt for tett bebygde områder i Norge. 

- I Norge er det imidlertid satset lite på energifleksibilitet på brukersida. Her er potensialet stort. Paradokset er at selv om det nasjonaløkonomisk kan koste mindre å installere vannbaserte systemer for oppvarming enn elektriske, er det allikevel billigere for brukerne å velge sistnevnte løsning. Dette kommer av at kostnadene ved tilknytning til elnettet betales av det «fellesskapet» som allerede er tilknyttet elnettet, mens kostnadene for systemer med vannbåren varme i dag må betales av den enkelte. 

- Energimeldinga, som kom for godt og vel en måned siden, bærer imidlertid bud om at regjeringen nå vil legge forholdene til rette for å satse offensivt på vannbåren varme. Innen år 2010 vil de forsøke å øke andelen av vannbåren varme med 3-4 prosent av totalproduksjonen av elkraft i Norge i et normalår. Dette er ambisiøst og lover godt, mener Ulseth. 

Han håper at dette kan få konsekvenser også lokalt, gjennom at kommunene i økt grad vil se på hva de kan gjøre lokalt for å sikre en bærekraftig energiforsyning. 

- I Trondheim har vi kommet langt på dette feltet, ettersom det allerede på 80-tallet ble satset på vannbåren fjernvarme til oppvarming av bygninger, ventilasjonsluft og tappevann, forteller Ulseth, som også nevner Postverket som en pionerbedrift på dette feltet, gjennom sin satsing på vannbåren gulvvarme i mange av sine bygninger. 
 
 

Energifleksibilitet, energi- og varmeplanlegging har i dag fått fornyet aktualitet. Det norske elforbruket øker raskere enn produksjonsøkningen i Norge, og det er nå vesentlig underskudd på elkraft i et normalår. Generalsekretær i Norsk Petroleumsinstitutt, Erik Birkeland, er skeptisk til at Norge nesten utelukkende satser på elektrisk oppvarming av boliger. 

I et innlegg i Dagens Næringsliv den 26. april peker han på at det på grunn av dette må enorme investeringer til for å ruste opp elnettet samtidig som «vi blir stadig mer avhengige av å importere forurensende dansk kullkraft». Ved å stimulere til utbygging av vannbåren varme basert på oljefyring mener han at vi vil få en infrastruktur som kan bli verdifull når bioenergi og andre fornybare energikilder blir reelle alternativer. Dermed oppnår vi i følge Birkeland en økt energifleksibilitet. 

I et innlegg i samme avis den 16. april peker Lars Thomas Dyrhaug, i Energi & Strategi AS, på hvor liten andel av energiforbruket i Norge som utgjøres av fjernvarme, biobrensel og gass. Han synes det er karakteristisk at «98-99 prosent av alle norske småhus som nå oppføres har direkte elektrisk oppvarming» 

Videre heter det at «En moderne enebolig som skal ha elektrisk oppvarming, krever ofte en kapasitet på 15 kW. Det betyr investeringer i nettet på mellom 111. 000 og 185. 000 kroner. Dersom vi i stedet for el velger enn annen oppvarmingsform, krever boligen kanskje bare 6 - 7 kW ekstra kapasitet i nettet», hevder Dyrhaug. Han mener at den enkelte byggherre og huseier må stilles overfor de reelle kostnadene av sine energivalg og at energiloven må endres slik at «det oppstår en større valgfrihet for nettselskap med hensyn til hvorvidt en skal levere el eller varmeenergi ut fra hva som er god samfunnsøkonomi».